Archive

Tag Archives: vrede

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

Jeremia 25,31 For Herren fører sak mot folkene, alt som lever, stevner han for retten, de lovløse overgir han til sverdet, sier Herren.

Slitsomt stoff, dette. Jeg kjenner at all denne rettferdige harmen går meg på nervene. Jeg vet at det er sant. Jeg vet at alle mennesker «har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom3,23). Og i Frelsesarmeens troslære står det at vi er «gjenstand for Guds vrede». Men jeg har ikke lyst å høre så mye om det. Jeg vil heller høre om at Guds nåde er evig, at hans omsorg er uten grenser, at hans tilgivelse er tilgjengelig for alle … Det henger selvfølgelig sammen. Er det ikke fordi Gud elsker oss så høyt at han blir så fortvilet over at vi ikke har plass til ham i våre liv? Og til tross for Jeremias blodige utspill – som kanskje bygde på virkelige hendelser som han var vitne til? – så har budskapet hans alltid en annen side. Det fins tilgivelse for de som angrer. Det fins nåde for de som vender seg til Gud. Det fins omsorg for de svake.

På «Pray-as-you-go» i dag hørte jeg om kardinal Basil Hume som hadde et eget bilde på «dommen»: «Judgement is whispering into the ear of a merciful and compassionate God the story of my life which I had never been able to tell». «Det blir som å hviske historien om mitt liv, som jeg aldri har kunnet fortelle noen, i øret til en nådig og barmhjertig Gud.»

Hva som vil skje med de som ikke klarer å fortelle sin historie til Gud, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at de som vender seg til Gud har ingenting å frykte:

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom 3,23-24)