Arkiv

Tag Archives: trofasthet

Jeremia 35,14 Budene som Jonadab, sønn av Rekab, påla sønnene sine, er blitt overholdt. De skulle ikke drikke vin. Til denne dag har de ikke drukket vin, for de adlød budet fra sin far.

For en lettelse! Gjennom hele Jeremias bok beklager han over de troløse israelittene, som lover en ting for så å gjøre noe annet, som «angrer», for så å gjenta sin gamle synder. Men her er en gruppe mennesker som har vært trofaste. De har holdt budene de fikk. Det handlet egentlig ikke om å drikke vin eller ikke, eller om å bygge hus eller ikke. Det handlet om å holde sine løfter.

Jeg er så heldig at jeg har kjent mange sånne.De har alle hatt sine feil, men på en eller annen måte holdt de sine løfter – og jeg hadde tenkt å skrive en liste med navn, men kanskje det er bedre at du som leser dette lager din egen liste. Det er de som inspirerer meg, de som hjelper meg å holde fokus, de som minner meg om hva Kristi etterfølgelse egentlig er. Å forplikter seg til noe, å holde sine løfter – å være trofast. Det er dyder som vi trenger mer av i dagens verden.

Og jeg må si, selv om jeg ofte stiller spørsmål til meg selv om hva slags etterfølger jeg er: Mitt høyeste ønske er at når jeg blir borte herfra, så vil Gud telle meg blant de trofaste.

 

Advertisements

Jeremia 29,5 Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten!

Noen ganger er livet vanskelig. Det kan være fysisk smerte, psykiske plager, problemer i viktige relasjoner, konflikt eller skuffelse på arbeidsplassen. Jeg har følt meg noen ganger som en fremmed i mitt eget liv. Og hva gjør jeg da? Jeg drømmer meg bort. Jeg ser for meg et (innbilt) bedre liv i min fortid, eller et «hvis bare» liv i framtiden. Jeg vil «komme hjem» til et behageligere liv – og slippe det som er vanskelig.

Det ville sikkert israelittene også: Men Jeremia forteller dem at de skal bygge hus istedenfor. At de skal godta at de er fremmedgjort, at de er i eksil, og gjøre det beste ut av det. Fordi Gud er der. Selv i et annet land med fremmede skikker, og prisgitt en fremmed konge – så sier Gud at «hvis dere søker meg av et helt hjerte, så vil dere finne meg». Og en dag vil dere få lov å komme hjem. Men ikke nå.

Det kan være vanskelig å slå seg til ro med at livet er som det er. Jeg beundrer de som gjør det, og som vitner frimodig om hvordan de har funnet Gud mitt i «eksilet», midt i livets smerte og bekymring. Men hvis jeg ikke kan søke Gud i eksilet – hvordan skal han da kunne lede meg hjem?

Jeremia 20,9 Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham. Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde for å stå imot, men jeg greide det ikke.

Jeg har sjelden opplevd å bli «spottet» for Guds skyld. På den andre siden – jeg har mange ganger tenkt at det kunne være interessant å jobbe et annet sted enn Frelsesarmeen. Det tenker kanskje de fleste hvis de har hatt den samme jobben i mange år. Mange år i én organisasjon gir god tid til å oppdage alle svakhetene og alt som burdekunneskulle bli bedre (hvis bare jeg fikk bestemme!). Å sende søknad på en annen jobb gir jo også en liten «kick», litt spenning i livet, en anledning til å tenke over hva annet jeg kunne være god til enn det jeg nå gjør… og sjansen til å drømme om hva man kunne gjort med 100.000 ekstra i året. Allikevel er jeg fortsatt offiser i Frelsesarmeen, og i juli blir det faktisk tjue år siden jeg begynte, tjueto år siden jeg hadde en «normal» jobb som engelsklærer på Friundervisningen.

Hvorfor det? Delvis, sikkert, fordi det ikke er så fælt å være offiser i Frelsesarmeen. Til tross for alt som «burdekunneskulle bli bedre», er det også veldig mye som er bra, og som offiser får man vært med på mye som er morsomt, spennende, lærerikt – og derfor utfordrende og krevende – ved siden av alt som er rutinepreget, kjedelig, banalt (som jo finnes i nær sagt alle jobber). Jeg får møte spennende mennesker, og fra tid til annen også tilfredsstillelsen av å vite at jeg har bidratt med noe positivt i deres liv, eller mottatt noe positivt fra dem.

Men først og fremst: Det er et eller annet i meg som holder meg fast, noe uforklarlig som forteller meg at ingenting annet vil være godt nok. Noe i meg som av og til bare ulmer, men som av og til brenner sterkt. Jeg tror rett og slett at Gud vil jeg skal være frelsesoffiser. Og til tross for alt som «burdekunneskulle bli bedre» med meg, så ønsker han å bruke meg for å tjene ham på denne jorden. Rar tanke, i grunnen, at universets skaper skulle ha bruk for meg, eller ha en mening om hvor jeg jobber … men sånn tror jeg faktisk det er.