Archive

Tag Archives: tro

Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.

Matteus 28,17

 

 

«Men noen tvilte.»

Hvor mye kan jeg tvile, og fortsatt kaller meg troende?

Hvor mange spørsmål kan jeg stille, og fortsatt regnes med?

Hvor mye må jeg elske, for å bli elsket tilbake?

Hvor mye må jeg tro, for at Han skal være med?

 

Men Jesus sa ikke:

Salig er de skråsikre.

Han sa ikke:

De som ikke tviler, får være mine barn.

Han sa ikke:

De som elsker, vil jeg elske,

Eller:

Hvis du har tro som et fjell, vil jeg være med deg.

 

Han sa:

Jeg har all makt.

Så gå i mitt navn.

Jeg vil være med deg.

Inntil verdens ende.

 

Skrevet til Krigsropet nr 25, 2014

Spørsmålet ble stilt til en annen, så jeg slapp å svare – men rett etterpå kom denne teksten på pray-as-you-go, og for en gangs skyld forsøkte jeg å tenke på hvordan jeg ville reagert på dette hvis jeg ikke var blitt sosialisert inn i kristendommen fra fødselen av:

For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.

1. Brev til tessalonikerne 4,16-17

Dette er rart. Selvfølgelig er det rart. Nå kan jeg på min overlegen måte avskrive det rare som billedspråk og si at Paulus forsøker å beskrive en åndelig virkelighet som ikke kan uttrykkes med menneskelig språk. Men sett fra utsiden har jeg da kanskje ikke forklart noe som helst. Jeg bare unngår å forklare noe uforklarlig med å postulere noe annet som er like uforklarlig: Det er kanskje god retorikk men lite hjelpsomt…

Poenget er at kristen tro ikke passer i våre vestlige kategorier og vante tankebaner. Vi kan vri oss rundt for å forsøke å få det til. Vi kan «avmytologisere», snakke om troens indre logikk, og lete etter smutthull i naturvitenskapen som gir rom for «noe annet». Men til syvende og sist inneholder kristen tro mye rart, og vi kan like godt innrømme det først som sist. Jeg kan faktisk forstå de som ikke ser behovet for å tro på alt dette. Jeg forstår at det må se ut som eventyr – eller i beste fall, gammel visdom kledd i mytologisk språkdrakt. Og jeg innrømmer gjerne at det er mye i troen som jeg ikke forstår og kan synes er vanskelig å forholde meg til: Jeg vet ikke hva Paulus mente med at Herren skal stige ned fra himmelen, eller at de døde skal stå opp. Jeg vet ikke en gang hva det betyr at «vi skal være sammen med Herren for alltid». Men min erfaring her og nå, uforklarlig som det er, er at det fins en åndelig dimensjon i livet, og at Herren – altså Jesus – møter meg der. Og fordi jeg opplever det godt å være sammen med ham her og nå – så vil jeg gjerne være med ham «for alltid», hva enn det betyr.

Det er mye sannhet i den gamle sangen: «Det kan ei forklares, det kan blott erfares.» Selvfølgelig skal vi forsøke å forklare så godt vi kan. Selvfølgelig skal vi ha god grunn for å mene at det vi tror er «kompatibel» med livet og universet slik vi opplever og observerer det. Troen vår må være «fornuftig» på en eller annen måte. Men tro handler ikke først og fremst om fornuft, men om erfaring – og vi kommer ikke unna at vi tror på mye rart…

Jeremia 31,33 Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.

De aller fleste mennesker i Norge ble døpt i vann når de var små. Mesteparten av resten, hvis de kaller seg kristne, ble døpt i vann som voksne. Jeg er på den måten litt sær. Jeg er kristen, jeg er voksen – men jeg har ikke blitt døpt. Ikke i vann, i alle fall. For Frelsesarmeens tro er at vårt møte med Gud ikke skjer på utsiden av oss, men på innsiden. Paulus skrev til romerne at det var de som var «omskåret i sine hjerter» som var de sanne jødene, ikke de som var omskåret på kroppen. Kanskje han hadde dette verset fra Jeremia i sine tanker. Men ikke misforstå meg. Dåpen er en betydningsfull handling for millioner av mennesker, en viktig del av deres identitet som kristne. De fleste vil streve med å forstå at jeg klarer meg uten. Og jeg mener heller ikke at de som ser verdien av dåpen (eller andre symbolske handlinger) ikke møter Gud «på innsiden». Poenget for Frelsesarmeen er bare den at symboler i seg selv  ikke forandrer noe. Gud møter oss på innsiden, og forandrer oss fra innsiden og ut. Guds lov skal ikke være en tvangstrøye av påbud og forbud, men en del av vår personlighet, en indre trang til å gjøre det som gleder Gud – og som er til våre medmenneskers beste. For de fleste vil det være naturlig å markere det indre møtet med Gud gjennom en offentlig handling i menigheten. Men uansett er det viktigste at den indre opplevelsen av Gud kommer til uttrykk i hvordan vi lever: «Tro, virksom i kjærlighet», som Paulus skrev. Så er spørsmålet da: Hvis Gud har skrevet sin lov i mitt hjerte – hvordan synes den i mitt liv?

(For de spesielt interesserte – for noen år siden skrev jeg en engelskspråklig artikkel om Frelsesarmeen og sakramentene for bladet «The Officer», som kan leses her: A Failed Experiment?

Jeremia 22:16 BM11

Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren .

Det er sagt og skrevet mye om hva det betyr å være ‘frelst av nåde’. La meg bare si hva ‘frelst av nåde’ ikke betyr. Det betyr ikke at de som tror på Gud kan leve akkurat som de vil. Det betyr ikke at det er ‘loviskhet’ å si at Gud stiller krav.

Å ønske et rettferdig samfunn, sier Jeremia, er å kjenne Gud. Leser vi Bergprekenen sier Jesus mye av det samme. Sier vi at vi tror på ham, må vi også ønske og arbeide for det samfunnet han ønsker.

Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte?
Jakob 2:20 BM11