Archive

Tag Archives: tilgivelse

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt 6,12)

Hva er tilgivelse? Hva betyr det å tilgi? Det er et av de ordene som «vi kristne» bruker mye, men kanskje ikke så ofte tenker på innholdet i. Men hvis vi ikke vet hva det betyr å tilgi – hvordan kan vi vite hva det betyr å være tilgitt?

En av mine favoritt nettsteder for tiden er «Philosophy Bites». Her legger de ut lydspor av samtaler om filosofiske spørsmål med noen av verdens skarpeste hjerner – og blant dem er en samtale med Lucy Allais fra Sør-Afrika om tilgivelse. I samtalen viser hun hvor mye av det vi kaller tilgivelse egentlig er noe annet – bortforklaring, resignasjon, osv. Og så sier hun dette: Tilgivelse handler om måten jeg ser deg på. Og det henger sammen med skyld.

Hvis du ikke er skyldig, trenger jeg ikke å tilgi deg – men hvis du er skyldig, har jeg rett til å være sint, og rett til å se annerledes på deg. Nå ser jeg deg som «den som gjorde det mot meg». Og det gjør jeg rett i. Jeg kan velge å gå videre i livet – og akseptere det du har gjort, og legge sinne og motvilje til side. Men så lenge jeg ser på deg som «den som gjorde det» vil jeg ikke ha tilgitt deg.

Tilgivelse er derfor når vi ser på et annet menneske som om de ikke hadde gjort det de gjorde. Når vi fortsatt kan se på dem som vi gjorde før «de gjorde det». Hvor det de gjorde ikke lenger har noe å si for vårt forhold. Lucy Allais er en klok dame, og hun forklarer dette mye bedre enn jeg gjør: Du kan høre hele samtalen her (eller lese artikkelen hennes, hvis du foretrekker det).

Men det Allais ikke sier – men som skriker etter å bli sagt – er at det er nettopp dette Gud gjør med oss. Vi er syndere, på en eller annen måte har vi alle krenket ham og dermed gitt ham retten til å være sint – å være «hellig vred» hvis du vil. Men han tilgir oss. Han ser meg ikke som «den som gjorde det», men som det barnet han elsker. Han bortforklarer ikke min synd, han unnskylder den ikke – men han ser ikke på meg i lys av synden. Han ser meg i lys av Kristus.

Og så ber han meg om å være like raus med mine medmennesker …

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

Efeserne 1:7-8 BM11

I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde,    som han har latt strømme  over oss ..

Det er utrolig irriterende å oppdage unødvendige feil. Jeg holder på med en mastergrad, og hittil har det gått bra på alle eksamener, bare A-er og B-er. Men på siste eksamen før ferien gjorde jeg en elementær teknisk feil, en sånn som de advarer mot på ungdomsskolen. Noe jeg aldri har gjort før. Og derfor ble karakteren satt ned til en C. Nå er jo ikke C en dårlig karakter, men det er utrolig irriterende å gå ned en karakter på grunn av en dum feil som lett kunne vært unngått, og fra eksamensdagen til karakteren kom gikk jeg med en ekkel følelse fordi jeg ikke visste hva konsekvensene ville være.

Noen har det sånn med Gud, også. De vet at de ikke har gjort alt rett, og lurer på hva som vil skje: Vil summen av gode gjerninger i livet veie opp for det gale de har gjort? Vil Guds nåde settes til side av en ‘teknisk feil’? Kanskje de ikke ble døpt på riktig måte, eller kanskje de ikke holdt sabbaten hellig på riktig måte? Kanskje de misforstod noe og gjorde feil?

Heldigvis opererer ikke Gud med karakterer eller tekniske feil. Han ser hjertene våre, det vi innerst inne ønsker, de menneskene vi ønsker å være, det forholdet til Gud vi søker. Han ser vår ufullkomenhet og han lar sin nåde strømme over oss med tilgivelse og frihet. Jeg vet at jeg svikter ham. Men jeg vet han elsker meg allikevel. Ingen feil kan endre det.

Luk11,4 Tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss.

Kan du fortsette å elske noen som har såret deg? Kan du gjøre gode ting for en som bare gjør deg vondt? Kan du lide smerten i håp om at kjærligheten vil seire over motviljen? Kan jeg? Kjærlighet er ikke bare en følelse – det er også en viljeshandling. Noen ganger klarer vi ikke å finne følelsene i det hele tatt – og da er det bare viljen som avgjør om vi vil fortsette å tenke og gjøre godt mot noen eller ikke. Det var det sikkert for Jesus også. Hva han tenkte og følte på korset kan vi aldri vite. Måtte han kjempe med hat og bitterhet? I så fall klarte han og overvinne dem – han klarte å fortsette å elske, forsette å tilgi.

I dag er Lang fredag: Eller «god fredag» som de engelsktalende sier. God – fordi dette er dagen da kjærligheten seiret over synd. Og fordi Jesus seiret – så kan vi også. Fordi han tilga, kan vi tilgi. Fordi han elsket, selv under det mest ekstreme presset, så kan vi elske. Og som vi har sett flere steder i verden – tilgivelse har en kraft til å forvandle de mest bitre forhold til det bedre.

Det kan koste å be om tilgivelse. Det kan koste mer å tilby tilgivelse. Men når Jesus ber oss om å gjøre begge deler – så er det fordi han selv gjorde det. Og fordi han visste at det bare er på den måten at Guds rike kan komme.