Arkiv

Tag Archives: tilbedelse

Alle som har arbeidet med barn i en menighet vet at barna kommer til et punkt hvor alt er «kjedelig» fordi de har hørt det før. Det gjelder ikke minst i høytidene hvor de samme bibelfortellingene gjentas år etter år. Selv 5-åringen vår har rimelig god greie på hvordan det går i påsken. Men så skjer det noe, i alle fall for noen av oss, noe som gjør at den gamle fortellingen blir mer enn en fortelling. Noe som gjør at vi tar den inn over oss, som noe som gjelder oss. Vi blir fylt av undring, lovsang og tilbedelse. Tenk at han døde for meg! Tenk at han stod opp og lever i dag! I en periode av mitt liv var det nok å høre åpningstonene til Wesleys påskesalme «Christ the Lord is Risen Today», så fikk jeg en skikkelig ‘rush’. Det var så enormt, så fantastisk, at min Gud, Jesus Kristus, har overvunnet dødens og syndens makt og lever i dag.

Men så avtar følelsen. Nå har jeg, som søndagsskolebarna, hørt det så mange ganger, sunget om det så mange ganger, preket om det så mange ganger. Det utrolige, det fantastiske, blir dagligdags, vanlig, en del av årets rytme som kommer og går. Og hvis jeg leter etter følelsene, opplevelsen av undring som jeg en gang hadde, så finner jeg den ikke. Livet har blitt flatere.

Men allikevel…  Når jeg ser på barne-TVens påskemorgen med fem-åringen min, og ved et mirakel så ser jeg en levende prest som sitter og forteller om Jesus og påskebudskapet. Og så vet jeg at de fleste barn ikke går på søndagsskolen, og kanskje hører dette for første gang –  «Dette er Jesus Kristus som har stått opp fra de døde – og de blir så glade! Gå og fortell!» – Plutselig blir det nytt, og fantastisk allikevel, og jeg blir fullt av takknemlighet for denne presten, og for dette budskapet som vi trenger å høre gang på gang på gang til vi ta det inn over oss.

Jesus er oppstått! Gå og fortell!

På søndag var jeg i Domkirken for å delta i fellesgudstjenesten som markerte slutten på «Bønn for Oslo»-uken. Det var en flott gudstjeneste, til tross for (eller fordi) arrangørene forsøkte å gjøre alle til lags: Nyere sanger ble blandet med gamle salmer; det var orgel, strykorkester, hornmusikk, trommer og el-gitar (til tider samtidig!), med bidrag fra Händel, Andre Crouch og Reuben Morgan (for å nevne noen); fri bønn og liturgi avløste hverandre; deltakerne gikk i prestekjoler, Frelsesarméuniformer, dresser og t-skjorter. Hummer og kanari, vil noen si – men på en underlig måte henger det sammen allikevel.

Det tar mye forarbeid å få denne blandingen til å fungere – all ære til Lars Petter Berg og alle de andre som stod for den musikalske brobyggingen. Men hovedsaken er ikke arbeidet – men viljen. Ingen som var i kirken på søndag, tror jeg, ville underslå at det fins virkelige forskjeller – til og med spenninger – i tro og tanke mellom de forskjellige menighetene, og det kunne kanskje skremme noen at prekenteksten handlet om dåp! (som troende? barn? i Ånden?). Men forskjellene trenger ikke være temaet hver gang vi møtes. På søndag hadde alle bestemt seg for å feire det som forener, ikke det som skiller, og resultatet var en stappfull domkirke som tilba Gud med latter og bønn, applaus og lovsang.

Jeg tror Gud har sansen for sånt …

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Johannes 17,21