Archive

Tag Archives: takknemlighet

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

Jeremia 33,10-11 Så sier Herren: Dere sier at dette stedet ligger øde, uten mennesker og dyr, byene i Juda og gatene i Jerusalem ligger øde, ikke et menneske bor der, ikke et dyr. Men enda en gang skal det høres lyd av fryd og glede, stemmer av brudgom og brud, rop fra folk som bærer fram takkoffer i Herrens hus og sier: «Takk Herren over hærskarene, for han er god, evig varer hans miskunn!» For jeg vil vende skjebnen for landet som i den første tiden, sier Herren.

Min far kommer fra Plymouth, i sørvest-England. Plymouth er en viktig havn med blant annet et av Storbritannias største marineverft, hvor både min far og hans far og hans far jobbet… inntil min far dro til Frelsesarmeens offisersskole. Men på grunn av verftet var Plymouth også et viktig mål for tyskernes bombeangrep under 2. verdenskrig, og selv om andre byer opplevde verre enkeltangrep, ble Plymouth den byen i England som ble mest ødelagt i løpet av krigen. Begge handlesentrene, nesten alle offentlige kontorer, 26 skoler, 8 kinoer og 41 kirker ble ødelagt. 3,754 bolighus ble totalskadet og 18,398 til ble alvorlig skadet. På et tidspunkt hadde nesten halve befolkningen rømt til tryggere steder – over hundre tusen mennesker på flukt. (Min fars familie feilberegnet dette. Etter de første bombeangrepene flyttet de til Bristol, hvor de hadde familie de kunne bo hos. De kom akkurat tidsnok til at Bristol ble bombet, og flyttet derfor hjem til Plymouth og ble der gjennom resten av krigen. Ingen av de ble skadet, men de mistet et hus og min fars skole…). Når byen ble gjennoppbygget, lot de en av de ruinerte kirkene stå igjen som et minnesmerke. (http://en.wikipedia.org/wiki/Plymouth_Blitz)

Det utrolige med sånne situasjoner er menneskenes evne til å begynne på nytt. Å bygge opp igjen, å legge sorgen bak seg, og feire framtiden med fryd og glede og bryllup. I 1945 var det helt naturlig for folk å samles i kirken for å takke Gud for at den onde tiden var over. Hvis vi skulle oppleve en så stor katastrofe i dag – hvor vil vi samles, og hvem vil vi takke?

Luk 17,15-16 Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan.

Travle tider – og lite ro for å tenke på det jeg leser i det siste. Men jeg hadde lyst å si om det jeg leste i går, selv om det kommer en dag «for sent». Når jeg leser Bibelen skjer ofte en av to ting: Enten blir jeg opphengt i alt i mitt eget liv som ikke er som det skal være, eller som kunne bli bedre, i hvert fall, eller så blir jeg opphengt i alt som er problematisk med selve teksten og hva den lover – i forhold til den virkeligheten jeg lever i hverdagen. Men når jeg leste denne teksten, ble jeg minnet om noe som Bonhoeffer skrev et eller annet sted om å være takknemlig: Hvordan kan vi vente store ting fra Gud hvis vi ikke er takknemlige for de små tingene? Hvordan kan vi forvente at vårt fellesskap skal bli dypere eller vokse, hvis vi bare er opptatt av vår lite og fattig det er?

Så i dag vil jeg gjøre som samaritanen (som tross alt hadde opplevd noe virkelig stort) og være takknemlig for alt jeg har fått og og alt jeg har opplevd. Enten det er smått eller stort …