Arkiv

Tag Archives: Svakhet

I dag stod Jesaja 40 i bibelleseplanen min – og da husket jeg denne lille andakten som jeg en gang for lenge siden skrev til Krigsropet…

Har du noen gang lest et bibelvers og tenkt, «Det der stemmer absolutt overhode ikke!» Det har jeg – mange ganger. For eksempel, der det står «De som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jeg hørte noen synger om det på radioen forleden dag, og tenkte at «han der har aldri prøvd å være småbarnsfar med ansvar for et aktivt Frelsesarmékorps…» Jeg tror de må ha gjort en feil når de delte ut ørnevingene, og gitt meg spurvevinger istedenfor. I alle fall blir jeg trøtt, for ikke å si utmattet, av og til, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke blir det. Som sagt – det er enkelte bibelvers som bare ikke stemmer…

Men så var det dette med «De som venter på Herren». Kanskje det er der problemet ligger – for midt opp i å balansere mellom jobb og familie og plenen som absolutt må klippes neste gang det er oppholdsvær på fridagen, ja, det der med å vente på Herren må litt for ofte… vente. Jeg innrømmer det: Jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å lese i Bibelen og be. Jeg klarer heller ikke å gjøre det i de fem sekundene jeg ligger våken etter jeg har stupt i sengen om kvelden. Jeg har hørt all verdens gode råd om bibelstudium og bønnelivet – men når det kommer til stykke, så krever det litt energi for å sette seg ned og be. Og det blir litt for sjeldent. Kanskje det er derfor jeg bare har spurvevinger.

Men mens jeg satte i bilen og fulgte denne tankegangen, så var det som om noen spurte meg, «Hva gjør du nå?»
«Hæ?»
«Hva er det egentlig du sitter og gjør her i bilen?»
«Jeg tenker på hvor urealistisk det bibelvers er…»
«Nei… Du venter på Herren.»
«Hæ?»

Plutselig gikk det opp for meg at min litt forbitret tankegang faktisk var en slags bønn. Jeg kunne ha pyntet den med litt mer religiøs språk, jeg kunne begynt med «Kjære Gud!» og avsluttet med «Amen». Men bortsett fra det var innholdet det samme: «Jeg er trøtt – gi meg litt av denne nye kraften han sang om».

Og så kjørte jeg videre, og følte meg oppmuntret – og ba Jesaja om unnskyldning, fordi det bibelverset faktisk ikke er så dumt allikevel. Det vil si – det der med ikke å bli trøtt skjønner jeg ingenting av, for det blir vel alle. Men på den andre siden: Også en spurv kan fly.

26.9.1997

Advertisements

Forrige helg var jeg på en konferanse som het «Sendt for noe større», arrangert av DAWN Norge. DAWN står for «Discipling A Whole Nation» – å gjøre en hel nasjon til disipler – og konferansen handlet om hvordan vi kan plante nye menigheter, hvordan gjenopplive eksisterende menigheter, og generelt hvordan vi kan nå flere mennesker med evangeliet vi tror på. En av hovedtalerne var Gary Clarke, hovedpastoren fra Hillsong London. Hillsong er en av Storbritannias største menigheter (kanskje den største, jeg har ikke sjekket), men for bare fjorten år siden hadde de hundre medlemmer. Nå er det mange menigheter i Norge (og England) med færre enn hundre medlemmer, men det var allikevel ikke noen megachurch Clarke kom til, og de fleste av oss som kom for å lede en sånn menighet ville ikke tenkt på at vi kunne tidoble medlemskapet i løpet av ti år. Men det var det som skjedde.

Clarke er ikke en «megapreacher». Første gang jeg hørte ham, for noen år siden, tenkte jeg at det der kunne jeg også prestert (beskjeden som alltid). Han ser heller ikke på seg selv som en stor forkynner, sier han, han prøver bare å si ting som er verdt å høre på. Men det er det som gjør ham så fascinerende som menighetsleder. Han har ikke bygd en svær kirke fordi han er så god til å preke eller er mer begavet eller velsignet eller åndsfylt enn andre folk. Han har bygd den gjennom å tro på det Gud kalte ham til, gjennom å tenke nøye igjennom hvordan ting skal gjøres, gjennom å være fokusert, konsistent og utholdende. Selvfølgelig er han dyktig. Selvfølgelig er han god til å tenke på detaljer, god til å organisere osv. Men poenget er – han er ikke noe supermenneske med åndelige superkrefter. Han er en vanlig mann som stoler på Gud og bruker hodet. Det han har gjort kan andre gjøre.

Bibelen forteller oss at Guds «helter» er vanlige mennesker, med feil og mangler og svakheter (noen ganger store svakheter!) som alle andre. Det som gjør dem til helter er at de følger Guds kall og tror på hans løfter. Vi skal ikke alle lede store menigheter. Men vi kan alle nå noen med evangeliet – på den måten Gud kaller oss til å gjøre det. Kirken trenger ikke superhelter – men i Guds øyne kan vi alle være helter.

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. (1 Kor 1,27)