Archive

Tag Archives: straff

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

Jeremia 19,15 «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg sender all ulykke jeg har truet med, over denne byen og over alle byene som hører den til. For de har gjort nakken stiv og ikke hørt på mine ord.»

Hvor mange er døde, hvor mange torturert, hvor mange har sultet i hjel – i verdens lang og blodig historie? Hvorfor vil ikke Gud gripe inn for å hindre det? Kanskje Gud er rettferdig, på en måte, når han lar oss smake konsekvensene av vår ulydighet. Mennesket har valget mellom å gjøre Guds vilje og sin egen vilje – og når vi velger vår egen vilje blir resultatene ofte vonde. Men rettferdig er det ikke allikevel, for de som blir drept eller fordrevet fra sine hjem eller rammet av sult og sykdom  er like ofte de som ikke har noen skyld i det selv. De blir bare rammet av hva andre mennesker vil og hva andre mennesker bestemmer.

Og i disse tekstene hvor Jeremia forkynner Guds dom over Israel – er det ikke slik at Gud passivt lar Israel erfare konsekvensene av sine valg, men han sender ulykken, han sender lidelsen. Hva slags Gud er det? Er det rart Marcion ville skille  mellom det gamle testamentets Gud og det nye?

Jeg liker ikke sånne tekster. Jeg har lyst å forklare dem bort og ikke tenke på dem. Jeg kjenner ikke igjen den Gud jeg tilber i dem. Men de står nå der. Og Gud er uansett større enn min forstand, større enn min forståelse. Kanskje profeten har misforstått noe han også. Men uansett – det er ikke likegyldig om vi vil søke Gud eller ikke. Gud er ikke er et trivielt spørsmål for en filosofisk samtale. Han er veldig alvorlig.