Arkiv

Tag Archives: Sannhet

Bible StudyMed øynene åpne går jeg inn i hver nattevakt for å grunne på ditt ord. (Salme 119,148)

«Min Gud, min Gud,» skrev John Donne, «du er en Gud som er veldig direkte, kan jeg ikke si bokstavelig, en Gud som gjerne vil bli forstått … etter den vanlige betydningen av alt du sier? Men du er også (Herre, jeg mener å gi deg ære med dette … ) en billedlig Gud, en metaforisk Gud.» (Devotions on emergent occasions, Expostulation 19)

At troende mennesker kan bli uenige om hvordan man skal lese Bibelen er ikke noe nytt, men for Donne er dette noe av det som gjør Bibelen til en opphøyet og enestående bok: For ett menneske kan det være ordenes enkelhet som gjør dem troverdige, mens en annen finner tvert imot at det er ordenes rikdom og dybde som er avgjørende. «Så to menn som er like fromme kan møtes, og den ene kan forundres over at ikke alle forstå ordet, og den andre undres like mye at noen skulle tro de hadde forstått det». Og på den måten kan Bibelens ord tale like mye til den ulærde som til den lærde.

Noe av bibelfortolkningen fra tidligere tider kan gi oss litt hodebry i dag. Middelalderens lærde så allegorier i hele Bibelen, og spesielt så de Kristus i alt – så nesten enhver hendelse i Det gamle testamentet kunne tolkes på en måte som pekte fram mot Kristus. At dette kunne bli lit søkt sier seg selv, selv om vi også i dag kan se paralleller mellom avsnitt i Det gamle testamentet og Det nye (nå skriver jeg ikke om profeti, som er et eget emne…). På den andre siden er det mange avsnitt i Bibelen som åpenlyst ikke er ment bokstavelig. «Hvor ofte,» spør Dønne, «hvor mye oftere, kaller ikke din Sønn seg en vei, og et lys, og en port, og et vintre, og brød, enn Guds eller menneskets Sønn? Hvor mye oftere viser han fram en metaforisk Kristus, enn en virkelig, en bokstavelig?». Nå tror jeg Donne tok feil, hvis han mente at det metaforiske var mindre ‘virkelig’ enn det bokstavelige (jeg tror egentlig ikke det var det han mente). Tvert imot – Bibelens billedspråk er ment å uttrykke åndelige virkeligheter, og når moderne teologer kaller Jonas bok for en ‘novelle’, er det ikke for å degradere den, men for å si at bokens historiske ‘sannhet’ eller mangel på sådan ikke er poenget, for her kommer en annen slags Sannhet til uttrykk gjennom fortellingen – på samme måte som Jesus uttrykte sannheter gjennom sine lignelser.

Problemet for oss i dag er kanskje å skille klinten fra hveten. Når skal et bibelavsnitt leses bokstavelig og når skal det leses billedlig? Eller er det heller en glidende skala? På én måte er alt språk metaforisk. Vi bruker ord og uttrykk for å ‘peke på’ eller ‘representere’ begrep, hendelser, fysiske objekter og sinnsstemninger. Det er de færreste ord som har presise meninger (selv om filosofer og vitenskapsmenn gjerne vil late som om de har det), for språket er avhengig av elastisitet og kreativitet for å kunne brukes i stadig nye situasjoner. Hver gang vi snakker sammen, blir språket bøyd, strukket og vridd mens vi forsøker å si det vi ‘mener’.

Our ordinary conceptual system … is fundamentally metaphorical in nature.*

 

Og hvis det gjelder vårt menneskelige språk, hvor mye mer må det gjelder Guds ord, som viser seg å ha nettopp den evnen at det har noe å si til mennesker over hele verden gjennom århundrer. Bibelens ord kan omtale situasjoner og kulturer de fleste av oss ve lite om – men allikevel skaper de bilder som taler til oss i dag. Det er kanskje nettopp derfor det er mulig for Bibelen å oppfattes som både ‘enkel’ og ‘vanskelig’. Og derfor kan Guds ord til en tidlig sivilisasjon i Midtøsten også være et ord til meg, i det moderne Norge, et ord som er verd å grunne over i nattevakten.

 

*Lakoff og Johnson, «Metaphors we live by»

Advertisements

Jeremia 28:15 BM11

Da sa profeten Jeremia til profeten Hananja: «Hør, Hananja! Herren har ikke sendt deg, men du har fått dette folket til å stole på løgn.

Har du noen gang sagt til noen at ‘det går bra, det ordner seg’, når du egentlig ikke trodde det? Mente du å lyve? Eller forsøkte du bare å oppmuntre dem? Vi har jo lært at optimisme er bra og at positiv tenkning gir gode resultater, ikke sant.

Men kanskje vi må være realistisk også. Kanskje noen lengter etter å høre noen si sannheten: du blir aldri frisk, det går ikke bra, hvis ikke Gud sender en mirakel. Å erkjenne den vonde sannheten gjør det også mulig å dele smerten, å slippe å være alene i mørket. Selv en vond sannhet kan virke befriende.

Visste Hananiah at han ikke fortalte sannheten om Guds hensikter? Forsøkte han bare å være oppmuntrende mot bedre viten? Eller hadde han til og med overbevist seg selv med sin ønsketenkning?

Gud gi meg visdom til å tale sant – eller ti stille…

Allerede en dag på etterskudd – jeg får ta det igjen senere … Men her er noen tanker om  gårsdagens lesing:

«Det skjedde i de dager …»

Gjorde det virkelig det? Jeg har et litt ambivalent forhold til «juleevangeliet». Jeg vet at Lukas sier at han har undersøkt alt dette ordentlig. Men på den andre siden – det er ganske mye i denne historien som blir «vanskelig» hvis vi skal ta det bokstavelig. Uten å grave for mye i historisk-kritisk bibelforskning, så tror jeg at jeg ganske enkelt kan si: Det er ikke veldig mye av dette som jeg virkelig tror skjedde på den måten det er beskrevet på. Det virker kanskje litt arrogant – hvem er jeg som vet bedre enn Lukas? Og sikkert provoserende for mange som ønsker å tro på Bibelen «som det står». Vær snill å lese videre allikevel.

Fordi det dette kapitlet minner meg om er at «sannhet» er noe annet enn det kalde såkalt objektivt «vitenskapelige» synet på hva som er «fakta». Én ting er at moderne historikere mer og mer anerkjenner at «historiske fakta» er mye mer subjektive enn vi har likt å tro, og at det vi oppfatter som «det som skjedde» er i stor grad preget av hvem som vant, eller hva slags politisk syn vi har, eller hvor pålitelige vi syns dokumenter fra et annet århundre kan være. På mange måter kan vi velge en tolkning av «det som skjedde» og kalle det historie.

Men dette går dypere enn det. Dette handler om at sannhet dypest sett ikke dreier seg om det vi kan se, ta på, høre eller lukte i det hele tatt. Det handler om hva disse hendelsene betyr i evighetsperspektivet. I evighetsperspektivet: Jesu fødsel var en anledning for stor glede både på himmelen og på jorden. Om ingen så engler som sang, om ingen kom på besøk til Jesu foreldre – så er det allikevel sant, på det dypeste nivået, at himmelen gledet seg over Jesu fødsel. Det er sant, at Jesu fødsel var et budskap til de fattige og utstøtte (som hyrdene). Det er sant, at hans fødsel til to ganske alminnelige mennesker under antakelig ganske kummerlige forhold forteller at Gud ville møte sin verden på våre premisser, og takle livet med alle sine vanskeligheter på den samme måte som vi må. Og det er sant, som Simeon muligens sang, at ved Jesu fødsel skulle Guds frelse forkynnes for alle folkeslag.

Det er sant, med andre ord, at Jesu fødsel var det største tegnet og det største mirakelet som Gud har gitt mennesker – bortsett fra det som skulle skje på påskedagene tretti år senere. Og når dét er sant – så kan «objektive fakta» være som de vil.