Arkiv

Tag Archives: rettferdighet

Det er lett å være seg selv nærmest, selv i disse «globaliserte» tidene. Selvfølgelig skjer det forferdelige ting i verden, men vi må jo tenke litt på oss selv, også, ikke sant? Jeg tror heller ikke det er et spesielt norsk fenomen, selv om det er kanskje ekstra merkbart i Norge fordi vi tross alt har ressursene til å bidra til andres velferd. Jeg kjenner det i meg selv også – det er deilig å ha det godt selv. Det kan være slitsomt å ta hensyn til andre. Globalisering fører til en flom av informasjon om hvordan andre har det, men informasjon fører ikke nødvendigvis til handling. Det kan virke motsatt – summen av verdens problemer kan bli så uoverkommelig at vi heller  trekker oss inn i vår egen krets av nærmeste familie og venner. Det kan være nok å hanskes med der, uten å løfte blikket.

Jona forstod heller ikke hvorfor Gud skulle bry seg om andre folk. En overfladisk lesing av Det gamle testamentet kan få Gud til å se ut som Israels Gud – og bare det. Men stadig vekk minner Gud israelittene på at han også er de andres Gud. Jo, han har åpenbart seg på en spesiell måte gjennom Israel – men han er Gud over hele verden, og har omsorg for hele verden og for alle folkslag. Så Jonas bok avsluttes med at Gud sier til Jona:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4,11 )

I uken som har gått har jeg vært på et seminar hvor vi har snakket om etikk og sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet handler om store spørsmål som ofte må få politiske løsninger. Men den handler også om meg, og om hvem jeg velger å gi oppmerksomhet, og om hva jeg velger å gjøre med all den informasjonen jeg får om hvordan andre har det – enten det er her i Norge eller i utlandet. Og som Gud spør Jona – så burde jeg kanskje spørre meg selv – «Skulle ikke jeg ha omsorg…?»

Advertisements

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

Jeremia 23,4 Da reiser jeg opp nye gjetere til å gjete dem. De skal ikke lenger være redde, ikke skjelve, ikke bli borte, sier Herren.
En gruppe kristne ledere møtte barn på et senter i Brasil, og spurte dem hvordan en ideal by kunne se ut. Barna svarte med en rekke uttalelser av det som ikke ville være i byen: Det blir ingen tyverier, ingen død, ingen forurensning, ingen vold, ingen stoff, ingen våpen – og så videre.

Bibelen beskriver også en bedre framtid med hjelp av alt som ikke blir der: «… døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.» (Johannes Åpenbaring 21,4), eller som her – en tilstand hvor ingen er redd eller går seg bort. Det er flotte bilder, og friheten fra frykt er kanskje en av de største gavene vi kan få, selv om vi som bor så trygt her oppe i Norden kanskje ikke helt forstår hvor velsignet stabile våre liv er, sammenlignet med mange andre i verden.

Men så ble barna spurt om hvordan byen ville være hvis Gud var borgermester. Da snakket de mer positivt om at det ville være hus til alle som trengte, og byen ville fylles med kjærlighet og fellesskap, fred og rettferdighet. Også det er begrep som Bibelen er full av: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne». (Jesaja 58,6-7)

Midt i alle Jeremias dystre profetier om ødeleggelse og død, er det deilig å møte på disse versene, som lover noe annet og noe bedre for framtiden. Og så tenker jeg at kanskje bør dette være noe av vår rolle, vi som er kristne: Å fortelle om Guds gode hensikter i en verden som fortsatt inneholder for mye lidelse, å peke fram mot den gode framtiden han planlegger for oss. Å si til barna: Den byen dere drømmer om, er også Guds drøm. Sammen kan vi være med å arbeide for å skape den; sammen kan vi tro at Gud en gang vil gjøre den mulig.

(Besøket er omtalt i «Toddling to the Kingdom», red. John Collier utgitt av The Child Theology Movement, London 2009)

Jeremia 22:16 BM11

Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren .

Det er sagt og skrevet mye om hva det betyr å være ‘frelst av nåde’. La meg bare si hva ‘frelst av nåde’ ikke betyr. Det betyr ikke at de som tror på Gud kan leve akkurat som de vil. Det betyr ikke at det er ‘loviskhet’ å si at Gud stiller krav.

Å ønske et rettferdig samfunn, sier Jeremia, er å kjenne Gud. Leser vi Bergprekenen sier Jesus mye av det samme. Sier vi at vi tror på ham, må vi også ønske og arbeide for det samfunnet han ønsker.

Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte?
Jakob 2:20 BM11

Jeremia 19,15 «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg sender all ulykke jeg har truet med, over denne byen og over alle byene som hører den til. For de har gjort nakken stiv og ikke hørt på mine ord.»

Hvor mange er døde, hvor mange torturert, hvor mange har sultet i hjel – i verdens lang og blodig historie? Hvorfor vil ikke Gud gripe inn for å hindre det? Kanskje Gud er rettferdig, på en måte, når han lar oss smake konsekvensene av vår ulydighet. Mennesket har valget mellom å gjøre Guds vilje og sin egen vilje – og når vi velger vår egen vilje blir resultatene ofte vonde. Men rettferdig er det ikke allikevel, for de som blir drept eller fordrevet fra sine hjem eller rammet av sult og sykdom  er like ofte de som ikke har noen skyld i det selv. De blir bare rammet av hva andre mennesker vil og hva andre mennesker bestemmer.

Og i disse tekstene hvor Jeremia forkynner Guds dom over Israel – er det ikke slik at Gud passivt lar Israel erfare konsekvensene av sine valg, men han sender ulykken, han sender lidelsen. Hva slags Gud er det? Er det rart Marcion ville skille  mellom det gamle testamentets Gud og det nye?

Jeg liker ikke sånne tekster. Jeg har lyst å forklare dem bort og ikke tenke på dem. Jeg kjenner ikke igjen den Gud jeg tilber i dem. Men de står nå der. Og Gud er uansett større enn min forstand, større enn min forståelse. Kanskje profeten har misforstått noe han også. Men uansett – det er ikke likegyldig om vi vil søke Gud eller ikke. Gud er ikke er et trivielt spørsmål for en filosofisk samtale. Han er veldig alvorlig.

Jeremia 14,7 Herre, selv om våre synder vitner mot oss, så grip likevel inn for ditt navns skyld! Gang på gang har vi falt fra og syndet mot deg.

Vi liker ikke urettferdighet – sier vi. Regler skal være like for alle – bortsett fra at vårt tilfelle er så spesielt, så det må da kunne gjøres et unntak? Ingen skal kunne hoppe over køen – men akkurat i dag har jeg det så supertravelt, så dere unnskylder vel at …. Hvis det skjer noe vondt, sier vi ofte at det er «urettferdig» – men hvor ofte klager vi over urettferdighet når det skjer noe bra med oss? Jeg tror stort sett at vi liker urettferdighet – så lenge det går i vår favør. Og i denne bønnen ber folket Gud om å være urettferdig: Kjære Gud, se bort fra det vi fortjener, og gjør godt mot oss allikevel.

Og heldigvis er ikke Gud konsekvent. Han er ikke en dommer som er bundet av lovens paragrafer om straffeutmåling. Han kan bestemme seg for å være god – bare fordi det er i hans natur, og helt uavhengig av hva som er «rettferdig». Det har sin betydning at folket innrømmer at de har gjort galt. De vet at det de har gjort har konsekvenser. Men de appellerer til Guds godhet. Fordi Gud er Gud, kan han gripe inn og redde dem for følgende av deres synd. Og derfor ser dette fram mot den største urettferdigheten av alle – da Gud i Jesus ble hengt på et kors og sa: Jeg tar på meg deres synd. Dere skal gå fri, ikke fordi dere fortjener det, men fordi jeg vil deres beste – uansett.

Gang på gang har jeg falt fra og syndet mot deg: Men takk for at du grep inn likevel.