Arkiv

Tag Archives: Religion and Spirituality

Jeremia 10,12 Han laget jorden med sin kraft, han grunnla verden i sin visdom og spente ut himmelen ved sin innsikt.

Endelig tilbake – etter en litt lengre pause enn opprinnelig beregnet. Men dette var et flott kapittel å komme tilbake til! Det er nok ikke lett for oss i vår tid å ta inn over oss hvor radikalt det var, det Jeremia forkynte – men i hans samtid var dette sprengstoff av det sjeldne. Ikke bare er det bare én Gud i Israel. Ikke bare er Israels Gud sterkere enn andre folk sine guder. Men Israels Gud er den eneste Gud. Den eneste som virkelig lever, som skapte jorden og himmelen og alt som er i dem. Den eneste som ikke er skapt av menneskers hender eller fantasi.

Kanskje jeg tar feil – kanskje dette ikke er så selvsagt lenger. Jeg har vokst opp i et samfunn hvor «Gud» var mer eller mindre ensbetydende med den jødisk/kristne Gud, enten man trodde på ham eller ikke. Men barna mine vokser opp i møtet med en rekke gudeforestillinger – enten det er Mennesket selv eller Naturen som blir guddommeliggjort, eller en av de mange åndelige retninger som florerer i den moderne verden. Så kanskje det fortsatt er sprengstoff, dette her. Det er i hvert fall upopulært å hevde. Det fins bare én sann Gud, bare én levende Gud. Og han har gjort seg kjent gjennom profetene – og gjennom Jesus Kristus.

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt:  «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»  (5 Mos 6,4-5: Luk4,8)

 

Advertisements

Luk 24,36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Ved siden av å være konsulent, har Geoff Shattock hatt en karriere som visesanger, og sammen med Godfrey Rust har han gitt ut noen kassetter (!) og plater. Du kan høre dem på Spotify her: Shattock and Rust. En av deres gamle sanger (dessverre ikke tilgjengelig online) er «Suddenly There», som bygger på oppstandelsesfortellingene, og forteller om hvordan Jesu disipler opplevde at frykt og forvirring ble forandret når Jesus plutselig var der sammen med dem – og hvordan mennesker også i dag opplever at livet blir forandret når de plutselig merker at han er tilstede. Jeg er redd for å skrive noe lettvint om sånt, fordi jeg vet at mange mennesker opplever at livet er mørkt, og de venter tilsynelatende forgjeves på at Jesus skal åpenbare seg. Men det er allikevel min erfaring at han før eller siden gjør det. At han plutselig er der med sitt lys og varme og håp. Kanskje ikke som «løsningen» vi venter på – men allikevel som noe nytt. Og når vi blir klar over at han er der, så er alt på en måte annerledes.

Ellers må jeg dessverre si at jeg ikke kommer til å skrive noe her de neste par ukene – men jeg kommer tilbake i slutten av april!

Luk 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Jesus and the Racing RatEn av de merkeligste bøkene jeg har lest i det siste er Jesus and the Racing Rat av Geoff Shattock. Boken tar utgangspunkt i det Jesus sa mens han var på korset – hvis vi legger sammen alle evangeliene er det syv utsagn, fra «Far, tilgi dem» til «Far, i dine hender overgir jeg min ånd». Shattock bruker hvert utsagn til å si noe om livet, og spesielt livet på arbeidsplassen (!!), fordi, som han skriver, dette var Jesu arbeidsplass – det var her hans store oppdrag ble utført, og det han sa kan fortelle oss noe om hvordan han klarte det, og hvordan vi kan klare våre oppdrag.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil. Jesu død på korset er det mest sentrale i den kristne troen, og vi tror at det er den mest sentrale hendelsen i historien. Og selv om dette handler om Jesu «oppdrag» – så handler det også om en mann som blir torturert til døden. Kan vi ta noe av fra den historien og bruke det som utgangspunkt for en «hvordan lykkes på jobb»-bok, uten at det blir blasfemisk?

Ja – det spørs litt hva man mener med å «lykkes på jobb» – og det er jo et av de sentrale poengene i Shattock’s bok. Jesus viser oss en annen måte å lykkes på enn det vi pleier å tenke på. Jeg endte opp med å bli ganske fascinert med boken – og jeg anbefaler den til alle som er nysgjerrige på hvordan «åndelighet» kan være relevant på arbeidsplassen.

Ett av poengene han trekker ut er forskjellen mellom Salme 31,6 og Lukas 23,46:

Salme 31,6 I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
Lukas 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Ser du det? Jesus sier «Far». Akkurat som han sa «Far, tilgi dem», og akkurat som han lærte disiplene til å si «Far» når de ba. I alt han gjorde, var forbindelsen til sin Far det mest sentrale, også når han døde. Med andre ord – for Jesus var det ingen forskjell på «det hellige» og «det sekulære». Hele livet var hellig, for hele livet ble levd i forbindelse med Gud. Og ikke bare i forbindelse med Gud, men i Guds hender, for når hele livet er overgitt til ham så finner vi en trygghet vi ikke kan finne noe annet sted – til og med i døden. Det er et poeng, tenker jeg, i en verden som så absolutt er preget av utrygghet – ikke minst i arbeidslivet.

Det er et ideal. Har jeg kontakt med Gud døgnet rundt? Tja. Legger jeg hele mitt liv i hans hånd? Jeg vil jo det … Føler jeg meg aldri utrygg? Jojo. Men idealer er der for å inspirere, for å lengte mot, for å fokusere på. Jesus viser oss at selv i livets mest ekstreme situasjoner, så kan man trygt legge livet i Guds hånd. Det er noe å ta med seg, i mine mindre dramatiske omstendigheter …

 

Luk 22,24 Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.

Å snakke med legen er egentlig litt rart. For da skal jeg bare snakke om meg selv og min egen situasjon, og hun sier ingenting tilbake om seg selv eller sitt liv. Jeg antar at hun har et barn, fordi det er et bilde på veggen. Men det er altså det jeg vet, mens hun vet alt mulig om meg. Det blir som å snakke i et tomrom – et tomrom som stiller spørsmål, men allikevel et tomrom. Vanligvis når vi snakker sammen, så veksler vi jo, mellom å fortelle og å høre på den andre. Men tenk om du gikk til legen og hun begynte bare å fortelle om hvordan hun selv hadde det? Eller tenk om du gikk til en venn for å dele en sorg eller vanskelighet – og de svarte deg med å si, «Du, kan du ikke legge inn et godt for meg med sjefen din …»

Omtrent sånn må det ha vært for Jesus. Han skulle inn i sitt livs mørkeste stund, og disiplene hans var bare opptatt av seg selv og sin egen status – som om de ikke hadde hørt et ord av det han forsøkte å si til dem.

Gud, hjelp meg å høre på det folk sier – istedenfor å snakke så mye selv …

Luk 21,38 Og tidlig om morgenen flokket folket seg om ham på tempelplassen for å høre ham.

Har du hilst på statsministeren? Det har jeg 🙂 Han hadde såvidt tid til å håndhilse i forbifarten … Det er mange andre jeg tenker kunne være spennende å møte, og noen har jeg sett på gata – men det rare er at når man møter folk – så er de bare folk. Statsministeren er egentlig bare en mann med en jobb. Eric Clapton er sikkert bare en mann med en gitar. De er like spennende eller like alminnelige som alle andre. Derfor ville det være noe annet å treffe Jesus. Å være til stede der hvor han satte og underviste. Å høre hans egne ord, ikke formidlet gjennom hukommelse og oversettelse, men direkte. En mann som ingen andre, med autoritet som ingen andre, med visdom og kjærlighet som ingen andre. Hvordan var han? Hvordan var stemmen hans? Ansiktsuttrykket? Øynene?

En dag vil jeg møte ham – men ikke på den måten. Synd for meg … Men heldigvis kan jeg allikevel lese ordene hans, husket og oversatt. Det får være nok, foreløpig. Kanskje mer enn nok for de fleste av oss …

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Luk18,17 Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

«Som et lite barn» – hva betyr det? Jeg holder på å lese en bok som heter «Toddling to the Kingdom», ( http://ctm.flint-it.com/wordpress/toddling-to-the-kingdom/ ), som presenterer «Child Theology» – altså ikke «teologi for barn», men «På hvilke måter ville teologi være annerledes om kirken gjorde det Jesus gjorde, ved å sette et barn midt i den teologiske samtalen?» De klare svarene uteblir foreløpig, men tanken er spennende, og etter jeg var heldig nok til å møte Keith White, en av lederne for barneteologibevegelsen, så har jeg tenkt mye på dette. Hvis vi må ta imot riket som et lite barn – hvordan gjør de det da? Og hvis «barnet midt i blant oss» forandrer måten vi tenker på og snakker om Gud – ja, hvordan da? Jeg kommer helt sikkert tilbake til dette. Men en ting er sikkert: Barn er fullverdige medlemmer av Guds rike i sin egen rett, de er ikke bare «potensielle disipler». Og de har noe å lære oss – for det har Jesus sagt …

(Fortsatt litt på etterskudd i forhold til leseplanen – men men …. )