Archive

Tag Archives: raushet

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

Luk12,15 Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»

I dag leste jeg om Mikael Aksnes-Pehrson som ga alle konfirmasjonspengene sine til Kirkens nødhjelp. Først tenkte jeg «Wow!». Så slo den bekymrede farsrollen inn med «Var det egentlig lurt å la ham gjøre det? Tenk om han angrer senere?» Uansett blir jeg ydmyk. At det går an å være så raus! Åndelig sett er det helsefarlig å bo i et rikt land. Jeg velger allikevel selv om jeg vil klare meg med det jeg har – eller hige etter mer. For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være. Hmm.

I dag er det påskeaften. Årets mørkeste dag, egentlig. En god dag å kjenne etter – hva er det som er viktigst for meg? Jeg håper svaret er Jesus.

Luk3,11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»

Vi snakker ofte om at Johannes pekte på Jesus. Men jeg har aldri tidligere lagt merke hvor like deres budskap var. Det er ikke noe vanskelig med Johannes etikk: Del det du har med de som har mindre, oppfør deg rettferdig, ikke utnytt andre som er svakere enn deg. Rart at det skulle være så oppsiktsvekkende, kanskje? Og trærne som ikke bærer god frukt vil bli kastet på ilden – hva enn det forferdelige bildet måtte mene. Ikke noe bra i alle fall – kanskje det var det folk reagerte på? Men etterpå sa Jesus alle disse tingene, nesten med de samme ordene. Heldigvis snakket de også om tilgivelse – men det bør ikke være en sovepute for oss. Gud ønsker rettferdighet, raushet og omsorg istedenfor selviskhet og grådighet. Er det dét som preger vårt samfunn og vår kirke i dag? Er det dét som preger meg?