Arkiv

Tag Archives: Påske

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Hva er «Skjærtorsdag»? I England feirer man ikke Skjærtorsdag, så da jeg kom til Norge visste jeg ikke hva Skjærtorsdag var eller hva det var vi skulle feire. Jeg regner med at det egentlig er ganske mange også i Norge som ikke vet det. Det er bare en av fridagene i påske, og det er vel ingen som er lei seg for å ha fri.

Men i kirkekalenderen og kristen tradisjon er dette en dag med mye innhold. Dette er dagen da Jesus spiste det siste måltidet med disiplene sine (som huskes i nattverdfeiringen), dagen da han vasket disiplenes føtter og holdt sin farveltale (som vi kan lese i Johannes kapittel 13 – 17), dagen da han gikk for å be alene og ba om å slippe lidelsen som skulle komme, dagen da han ble forrådt og da han ble arrestert.

De som skrev evangeliene brukte mye plass på å beskrive disse tingene, og det viser antakelig hvor viktig det ble for dem når de reflekterte over Jesu liv og død. Mange av de mest berømte Jesus-sitater er hentet fra talen i Johannes. Det er kanskje ikke så sannsynlig at denne talen egentlig er avskrift av hva Jesus faktisk sa den kvelden – hvem skulle huske så mye ordrett mange år senere? I oldtiden var man heller ikke redd for å legge taler i munnen på store menn – «det var den slags tale han burde holdt ved en sånn anledning». Men jeg tror at mange av disse kjente sitatene allikevel er ekte Jesus-ord, for de er sånne korte treff-sikre uttalelser som er lett å huske, og som disiplene sikkert har gjentatt for hverandre i ettertid. Og jeg tror at det generelle innholdet i talen gjenspeiler hva Jesus sa, spesielt siden dette var en så viktig og spesiell kveld. Forfatteren var antakelig tilstede selv, så selv om minnet kan svikte, hadde han i alle fall egne minner.

Så hvis dette var noe Jesus sa på en av de viktigste anledningene i sitt liv – hva var det han ville si? Les kapitlene selv. Det finnes verre ting å gjøre på en fridag … og kanskje lærer vi noe om livet, Gud og hans vilje for våre liv.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1)

Nå er den snart over for denne gangen – gikk den ubemerket forbi? Eller har den vært en tid for å «ofre noe», å klare seg uten noe?

Først og fremst tenker jeg at fasten er en tid for å forberede:

Akkurat som vi drar til Betlehem hver jul for å se på at Jesus blir født, så skal vi dra til Jerusalem og gå sammen med Jesus når han går inn i byen og møtes av dem som roper Hosianna. Vi skal gå med ham til Templet og høre ham forkynne.

Til Getsemane, hvor han ber om å få slippe – men godtar sitt oppdrag.

Til borgen, hvor de roper etter blod.

Til Golgata.

Vi skal gå sammen med Jesus inn i smerten og døden: og dette er faste en forberedelse for.

Men så skal vi også gå sammen med kvinnene som gikk til graven på påskemorgen og oppdaget at Jesus ikke var der – at han var stått opp fra de døde. Gjennom mørket, gjennom lidelsen og død, kommer vi fram til oppstandelsens kraft og håp. Budskapet om evig liv, som seirer over døden.

Også dette er faste en forberedelse for.

Paulus skriver dette i brevet til filipperne:

Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3:9-11)

God faste!

Basert på en andakt skrevet til Lande bosenter i Sarpsborg, 3.3.2005

Alle som har arbeidet med barn i en menighet vet at barna kommer til et punkt hvor alt er «kjedelig» fordi de har hørt det før. Det gjelder ikke minst i høytidene hvor de samme bibelfortellingene gjentas år etter år. Selv 5-åringen vår har rimelig god greie på hvordan det går i påsken. Men så skjer det noe, i alle fall for noen av oss, noe som gjør at den gamle fortellingen blir mer enn en fortelling. Noe som gjør at vi tar den inn over oss, som noe som gjelder oss. Vi blir fylt av undring, lovsang og tilbedelse. Tenk at han døde for meg! Tenk at han stod opp og lever i dag! I en periode av mitt liv var det nok å høre åpningstonene til Wesleys påskesalme «Christ the Lord is Risen Today», så fikk jeg en skikkelig ‘rush’. Det var så enormt, så fantastisk, at min Gud, Jesus Kristus, har overvunnet dødens og syndens makt og lever i dag.

Men så avtar følelsen. Nå har jeg, som søndagsskolebarna, hørt det så mange ganger, sunget om det så mange ganger, preket om det så mange ganger. Det utrolige, det fantastiske, blir dagligdags, vanlig, en del av årets rytme som kommer og går. Og hvis jeg leter etter følelsene, opplevelsen av undring som jeg en gang hadde, så finner jeg den ikke. Livet har blitt flatere.

Men allikevel…  Når jeg ser på barne-TVens påskemorgen med fem-åringen min, og ved et mirakel så ser jeg en levende prest som sitter og forteller om Jesus og påskebudskapet. Og så vet jeg at de fleste barn ikke går på søndagsskolen, og kanskje hører dette for første gang –  «Dette er Jesus Kristus som har stått opp fra de døde – og de blir så glade! Gå og fortell!» – Plutselig blir det nytt, og fantastisk allikevel, og jeg blir fullt av takknemlighet for denne presten, og for dette budskapet som vi trenger å høre gang på gang på gang til vi ta det inn over oss.

Jesus er oppstått! Gå og fortell!

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

jesus-palm16Johannes 12,13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Palmesøndag har aldri gitt meg det store ‘kicket’. Som barn fikk vi ofte utdelt små kors laget av palmegrener, som voksen har jeg ordnet med dramainnslag og holdt taler og sunget de tradisjonelle palmesøndagssangene som stort sett gir en liten reprise på adventstiden. Men i det store og hele har denne dagen bare vært en post på vei mot påske. For de som var der var det selvfølgelig annerledes. Selv om Jesus hadde snakket om sin død og oppstandelse, så forstod de ikke hvor han var på vei. Så for dem må dette har vært en stor dag. Jesus, deres leder, rir inn i Jerusalem som konge, som Guds utvalgte. Hva de trodde det ville føre til, har de ikke skrevet ned. Men den dagen, blant Hosiannarop og palmegrener, må de ha følt seg på toppen av verden.

Hjemme kalte vi denne uken ‘Holy Week’. Den hellige uken, da Guds største mysterium, Guds største inngripen i verden, skulle skje. Så selv om palmesøndag aldri gir meg så mye, sånn rent personlig – fører den allikevel inn i en uke som er ulik alle andre uker i året. Uken da Jesus døde for meg, seiret for meg, stod opp for meg. Skulle da ikke jeg også rope med disiplene: Velsignet er han som kommer i Herrens navn!» ?

Luk 23,22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.»

«If you can’t beat them, join them.» «Gruppepress» «Popularisme» … Velg det uttrykket du synes passer. Det er litt underlig at Bibelen framstiller Pilatus på mange måter som en relativt velmenende men svak mann, mens andre kilder forteller om en mann som så ned på folket han skulle styre og ikke hadde noe imot å slå ned på motstand med vold. Så hvordan ser han ut hvis vi bytter ut bildet av den svake byråkraten som føyer seg etter folkets vilje, med en sarkastisk hersker som synes det er morsomt å spille de forskjellige jødiske faksjonene opp mot hverandre for å se hvordan det går? Brydde Pilatus om Jesus var uskyldig? Teksten kan jo tolkes på den måten – men den kan også tolkes sånn at Pilatus leker med prestene og folkemengden og bruker Jesus som innsats i spillet. Som Herodes før ham, håner han Jesus – men ironisk nok, håne han ham med sannheten. «Er du uskyldig? Hvorfor vil de ta liv av deg, da? De kan få deg hvis de vil, la dem bestemme om du lever eller dør. Du har egentlig ingen betydning for meg.»

Hvordan er motivene mine, da, i møte med folk? Er jeg oppriktig interessert i dem, som Jesus var? Vil jeg vite hvem de er og hører hva de har å komme med? Søker jeg virkelig etter sannheten når jeg snakker med folk – eller er debatten i seg selv et mål, et intellektuelt spill som det er gøy å vinne? Det er nok like gale, enten jeg bare føyer meg etter flertallet, eller om jeg spiller et spill for moro skyld. Ingen av delene er ærlige. Begge deler kan føre til at noen blir såret av det jeg er med på, eller det jeg selv sier og gjør. Og hvordan er motivene mine i møte med Jesus? Er han min Herre, min Frelser – eller bare noen jeg går til når jeg trenger litt ekstra hjel? Til slutt, leser vi, sa Pilatus fra seg ansvaret – «Gjør det dere vil med ham, samme for meg». Men det var jo han som var guvernøren, det var hans ansvar enten han ville ha det eller ikke. Så hjelp meg Gud å ta ansvar for det som er mitt ansvar. Og hjelp meg å møte både Jesus og mennesker med oppriktighet.