Arkiv

Tag Archives: Oppstandelsen

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Nå er den snart over for denne gangen – gikk den ubemerket forbi? Eller har den vært en tid for å «ofre noe», å klare seg uten noe?

Først og fremst tenker jeg at fasten er en tid for å forberede:

Akkurat som vi drar til Betlehem hver jul for å se på at Jesus blir født, så skal vi dra til Jerusalem og gå sammen med Jesus når han går inn i byen og møtes av dem som roper Hosianna. Vi skal gå med ham til Templet og høre ham forkynne.

Til Getsemane, hvor han ber om å få slippe – men godtar sitt oppdrag.

Til borgen, hvor de roper etter blod.

Til Golgata.

Vi skal gå sammen med Jesus inn i smerten og døden: og dette er faste en forberedelse for.

Men så skal vi også gå sammen med kvinnene som gikk til graven på påskemorgen og oppdaget at Jesus ikke var der – at han var stått opp fra de døde. Gjennom mørket, gjennom lidelsen og død, kommer vi fram til oppstandelsens kraft og håp. Budskapet om evig liv, som seirer over døden.

Også dette er faste en forberedelse for.

Paulus skriver dette i brevet til filipperne:

Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3:9-11)

God faste!

Basert på en andakt skrevet til Lande bosenter i Sarpsborg, 3.3.2005

Alle som har arbeidet med barn i en menighet vet at barna kommer til et punkt hvor alt er «kjedelig» fordi de har hørt det før. Det gjelder ikke minst i høytidene hvor de samme bibelfortellingene gjentas år etter år. Selv 5-åringen vår har rimelig god greie på hvordan det går i påsken. Men så skjer det noe, i alle fall for noen av oss, noe som gjør at den gamle fortellingen blir mer enn en fortelling. Noe som gjør at vi tar den inn over oss, som noe som gjelder oss. Vi blir fylt av undring, lovsang og tilbedelse. Tenk at han døde for meg! Tenk at han stod opp og lever i dag! I en periode av mitt liv var det nok å høre åpningstonene til Wesleys påskesalme «Christ the Lord is Risen Today», så fikk jeg en skikkelig ‘rush’. Det var så enormt, så fantastisk, at min Gud, Jesus Kristus, har overvunnet dødens og syndens makt og lever i dag.

Men så avtar følelsen. Nå har jeg, som søndagsskolebarna, hørt det så mange ganger, sunget om det så mange ganger, preket om det så mange ganger. Det utrolige, det fantastiske, blir dagligdags, vanlig, en del av årets rytme som kommer og går. Og hvis jeg leter etter følelsene, opplevelsen av undring som jeg en gang hadde, så finner jeg den ikke. Livet har blitt flatere.

Men allikevel…  Når jeg ser på barne-TVens påskemorgen med fem-åringen min, og ved et mirakel så ser jeg en levende prest som sitter og forteller om Jesus og påskebudskapet. Og så vet jeg at de fleste barn ikke går på søndagsskolen, og kanskje hører dette for første gang –  «Dette er Jesus Kristus som har stått opp fra de døde – og de blir så glade! Gå og fortell!» – Plutselig blir det nytt, og fantastisk allikevel, og jeg blir fullt av takknemlighet for denne presten, og for dette budskapet som vi trenger å høre gang på gang på gang til vi ta det inn over oss.

Jesus er oppstått! Gå og fortell!

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

Luk 24,36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Ved siden av å være konsulent, har Geoff Shattock hatt en karriere som visesanger, og sammen med Godfrey Rust har han gitt ut noen kassetter (!) og plater. Du kan høre dem på Spotify her: Shattock and Rust. En av deres gamle sanger (dessverre ikke tilgjengelig online) er «Suddenly There», som bygger på oppstandelsesfortellingene, og forteller om hvordan Jesu disipler opplevde at frykt og forvirring ble forandret når Jesus plutselig var der sammen med dem – og hvordan mennesker også i dag opplever at livet blir forandret når de plutselig merker at han er tilstede. Jeg er redd for å skrive noe lettvint om sånt, fordi jeg vet at mange mennesker opplever at livet er mørkt, og de venter tilsynelatende forgjeves på at Jesus skal åpenbare seg. Men det er allikevel min erfaring at han før eller siden gjør det. At han plutselig er der med sitt lys og varme og håp. Kanskje ikke som «løsningen» vi venter på – men allikevel som noe nytt. Og når vi blir klar over at han er der, så er alt på en måte annerledes.

Ellers må jeg dessverre si at jeg ikke kommer til å skrive noe her de neste par ukene – men jeg kommer tilbake i slutten av april!

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Luk 13,29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.

Påskemorgen! Og jeg kjenner at jeg sliter litt med en leseplan som ikke forholder seg til høytidene. Istedenfor gleden og mysteriet blir jeg møtt med «… de galileerne som Pilatus hadde drept …» og en rekke vanskelige uttalelser som jeg sikkert kunne dvelt lenge ved. Men midt i kapitlet kommer dette løftet som alle Frelsesarméfolk (i hvert fall) kjenner fra sangboken. Og hva betyr det? Tror jeg virkelig på det? Ja – det gjør jeg. Lenge var «himmelen» og «oppstandelsen» litt teoretiske begrep for meg, trossetninger som jeg nikket til men som ikke påvirket meg noe særlig. Jeg tenkte vel ikke mye hverken på død eller oppstandelse. Men når døden ble virkelig, så skjønte jeg at læren om oppstandelsen er helt sentralt i mitt trosliv. Jeg kan ikke si at jeg lengter til himmelen, for jeg elsker dette livet, som Gud tross alt har gitt meg. Jeg kan ikke si at jeg ikke er redd for å dø, for av og til kjenner jeg angsten over å forlate det kjente for det ukjente. Men jeg tror på oppstandelsen. Jeg kjenner i hele meg at jeg en gang skal stå foran min Skaper, og møte min Frelser ansikt til ansikt. Og det er samtidig en skremmende tanke – og en inderlig lengsel. Og jeg minnes en gammel dame jeg møtte i Østtyskland, som hadde opplevd først Hitler, så kommuniststyre – som hadde levd hele sitt liv under diktatur – men som skrev dikt om påsken, og oppstandelsen, og kalte den «Håpets signal». Sitter hun til bords i Guds rike allerede?

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder … Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 1 Kor15,17,20