Arkiv

Tag Archives: nytt liv

Jeremia 18,4 Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig.

Dette er et skummelt / håpefullt vers. Håpefullt fordi det peker på Guds evne til å fornye og forvandle oss – ikke bare reparere, men nyskape. Samtidig – for å skape noe nytt, må pottermakeren først ødelegge det han allerede har. Jesus sa noe av det samme: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh12,24). Det sa han om seg selv – men det gjelder oss alle, for han fortsetter med å si at «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.» (Joh12,25). For å bli noe nytt, må vi gi slipp på det gamle.

Det fins et gammelt kor basert på denne teksten, som har fått en litt mild variant på norsk (Hellig Ånd som livet gir, Fall nå over meg. Rens meg, Fyll meg, Tenn meg, Send meg). Originalen er skumlere: «Break me, melt me, mould me, fill me». Knus meg, smelt meg, form meg, fyll meg. Det er jo dette Jeremia snakker om. Gud knuser sitt folk – for så å bygge det opp igjen. Men har jeg lyst å bli knust? Har jeg lyst å miste mitt liv for å få et bedre tilbake? Hva er det han vil knuse? Min selvopptatthet, min stolthet, min egenrådighet….? Er det ikke sånt som jeg egentlig klarer meg fint uten? Og er det ikke han som vet best hvordan jeg kan bli den beste «meg» – hvis han får forme meg?

«Vær deg selv» sier verden. Men jeg vet at jeg bare kan bli meg selv, dypest sett, hvis jeg legger mitt liv i pottermakerens hånd – og tar sjansen på at noe må knuses for å bli bedre …

 

 

Advertisements

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Luk 13,29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.

Påskemorgen! Og jeg kjenner at jeg sliter litt med en leseplan som ikke forholder seg til høytidene. Istedenfor gleden og mysteriet blir jeg møtt med «… de galileerne som Pilatus hadde drept …» og en rekke vanskelige uttalelser som jeg sikkert kunne dvelt lenge ved. Men midt i kapitlet kommer dette løftet som alle Frelsesarméfolk (i hvert fall) kjenner fra sangboken. Og hva betyr det? Tror jeg virkelig på det? Ja – det gjør jeg. Lenge var «himmelen» og «oppstandelsen» litt teoretiske begrep for meg, trossetninger som jeg nikket til men som ikke påvirket meg noe særlig. Jeg tenkte vel ikke mye hverken på død eller oppstandelse. Men når døden ble virkelig, så skjønte jeg at læren om oppstandelsen er helt sentralt i mitt trosliv. Jeg kan ikke si at jeg lengter til himmelen, for jeg elsker dette livet, som Gud tross alt har gitt meg. Jeg kan ikke si at jeg ikke er redd for å dø, for av og til kjenner jeg angsten over å forlate det kjente for det ukjente. Men jeg tror på oppstandelsen. Jeg kjenner i hele meg at jeg en gang skal stå foran min Skaper, og møte min Frelser ansikt til ansikt. Og det er samtidig en skremmende tanke – og en inderlig lengsel. Og jeg minnes en gammel dame jeg møtte i Østtyskland, som hadde opplevd først Hitler, så kommuniststyre – som hadde levd hele sitt liv under diktatur – men som skrev dikt om påsken, og oppstandelsen, og kalte den «Håpets signal». Sitter hun til bords i Guds rike allerede?

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder … Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 1 Kor15,17,20

Luk 9,22 Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.»

Jesus visste han skulle dø. Da han dro til Jerusalem, visste han at de religiøse lederne ville bli så provoserte at de ville ta livet av ham. Peter kalte han Messias, den salvede – Israels konge – uten å forstå hva det betydde for Jesus. Men overprestene ville ikke tillate at noen gjorde krav på en slik tittel. De foretrakk romersk styre, for det var i alle fall forutsigbart, og deres stilling var trygg. Jesus måtte dø. Det må han kostet ham en del å dra bort fra Galilea, hvor «alle» snakket om ham og møtte ham med forventning, for å utfordre den uvennlige makten i Jerusalem.

Men Jesus visste også at han ville stå opp igjen. På den andre siden av smerten og døden så han lyset av en ny morgen. Det lyset ble kanskje vanskeligere å se jo nærmere han kom til døden. Men han hadde sett det, og på søndag skal vi feire at det ble virkelighet. Og derfor kan vi tro på lyset – også når vi  synes at mørket er nærmere. Også når vi må gå på vanskelige og krevende stier. Når vi kanskje til og med må «ta opp vårt kors». Det vil komme en soloppgang, med nytt liv også for oss. For «nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor15,20).