Arkiv

Tag Archives: nåde

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

Efeserne 1:7-8 BM11

I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde,    som han har latt strømme  over oss ..

Det er utrolig irriterende å oppdage unødvendige feil. Jeg holder på med en mastergrad, og hittil har det gått bra på alle eksamener, bare A-er og B-er. Men på siste eksamen før ferien gjorde jeg en elementær teknisk feil, en sånn som de advarer mot på ungdomsskolen. Noe jeg aldri har gjort før. Og derfor ble karakteren satt ned til en C. Nå er jo ikke C en dårlig karakter, men det er utrolig irriterende å gå ned en karakter på grunn av en dum feil som lett kunne vært unngått, og fra eksamensdagen til karakteren kom gikk jeg med en ekkel følelse fordi jeg ikke visste hva konsekvensene ville være.

Noen har det sånn med Gud, også. De vet at de ikke har gjort alt rett, og lurer på hva som vil skje: Vil summen av gode gjerninger i livet veie opp for det gale de har gjort? Vil Guds nåde settes til side av en ‘teknisk feil’? Kanskje de ikke ble døpt på riktig måte, eller kanskje de ikke holdt sabbaten hellig på riktig måte? Kanskje de misforstod noe og gjorde feil?

Heldigvis opererer ikke Gud med karakterer eller tekniske feil. Han ser hjertene våre, det vi innerst inne ønsker, de menneskene vi ønsker å være, det forholdet til Gud vi søker. Han ser vår ufullkomenhet og han lar sin nåde strømme over oss med tilgivelse og frihet. Jeg vet at jeg svikter ham. Men jeg vet han elsker meg allikevel. Ingen feil kan endre det.

Jeremia 25,31 For Herren fører sak mot folkene, alt som lever, stevner han for retten, de lovløse overgir han til sverdet, sier Herren.

Slitsomt stoff, dette. Jeg kjenner at all denne rettferdige harmen går meg på nervene. Jeg vet at det er sant. Jeg vet at alle mennesker «har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom3,23). Og i Frelsesarmeens troslære står det at vi er «gjenstand for Guds vrede». Men jeg har ikke lyst å høre så mye om det. Jeg vil heller høre om at Guds nåde er evig, at hans omsorg er uten grenser, at hans tilgivelse er tilgjengelig for alle … Det henger selvfølgelig sammen. Er det ikke fordi Gud elsker oss så høyt at han blir så fortvilet over at vi ikke har plass til ham i våre liv? Og til tross for Jeremias blodige utspill – som kanskje bygde på virkelige hendelser som han var vitne til? – så har budskapet hans alltid en annen side. Det fins tilgivelse for de som angrer. Det fins nåde for de som vender seg til Gud. Det fins omsorg for de svake.

På «Pray-as-you-go» i dag hørte jeg om kardinal Basil Hume som hadde et eget bilde på «dommen»: «Judgement is whispering into the ear of a merciful and compassionate God the story of my life which I had never been able to tell». «Det blir som å hviske historien om mitt liv, som jeg aldri har kunnet fortelle noen, i øret til en nådig og barmhjertig Gud.»

Hva som vil skje med de som ikke klarer å fortelle sin historie til Gud, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at de som vender seg til Gud har ingenting å frykte:

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom 3,23-24)