Arkiv

Tag Archives: musikk

På søndag var jeg i Domkirken for å delta i fellesgudstjenesten som markerte slutten på «Bønn for Oslo»-uken. Det var en flott gudstjeneste, til tross for (eller fordi) arrangørene forsøkte å gjøre alle til lags: Nyere sanger ble blandet med gamle salmer; det var orgel, strykorkester, hornmusikk, trommer og el-gitar (til tider samtidig!), med bidrag fra Händel, Andre Crouch og Reuben Morgan (for å nevne noen); fri bønn og liturgi avløste hverandre; deltakerne gikk i prestekjoler, Frelsesarméuniformer, dresser og t-skjorter. Hummer og kanari, vil noen si – men på en underlig måte henger det sammen allikevel.

Det tar mye forarbeid å få denne blandingen til å fungere – all ære til Lars Petter Berg og alle de andre som stod for den musikalske brobyggingen. Men hovedsaken er ikke arbeidet – men viljen. Ingen som var i kirken på søndag, tror jeg, ville underslå at det fins virkelige forskjeller – til og med spenninger – i tro og tanke mellom de forskjellige menighetene, og det kunne kanskje skremme noen at prekenteksten handlet om dåp! (som troende? barn? i Ånden?). Men forskjellene trenger ikke være temaet hver gang vi møtes. På søndag hadde alle bestemt seg for å feire det som forener, ikke det som skiller, og resultatet var en stappfull domkirke som tilba Gud med latter og bønn, applaus og lovsang.

Jeg tror Gud har sansen for sånt …

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Johannes 17,21

 

Det var et vakkert øyeblikk.Trombones

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn … der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredsstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til «fortissimo marcato». Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano … myk ansats … akkurat … der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt «fwafff». Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende «fwaff». Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten «fwaff», bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel – det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Fra Krigsopet  (c) 26.11.97 / 13.02.98

«Reprint» er tekster jeg har skrevet som er tidligere utgitt eller brukt i andre sammenhenger men som jeg velger av forskjellige grunner å dra fram fra glemselen. Denne er et svar til Hverdagslykke.