Archive

Tag Archives: Matteus

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt 6,12)

Hva er tilgivelse? Hva betyr det å tilgi? Det er et av de ordene som «vi kristne» bruker mye, men kanskje ikke så ofte tenker på innholdet i. Men hvis vi ikke vet hva det betyr å tilgi – hvordan kan vi vite hva det betyr å være tilgitt?

En av mine favoritt nettsteder for tiden er «Philosophy Bites». Her legger de ut lydspor av samtaler om filosofiske spørsmål med noen av verdens skarpeste hjerner – og blant dem er en samtale med Lucy Allais fra Sør-Afrika om tilgivelse. I samtalen viser hun hvor mye av det vi kaller tilgivelse egentlig er noe annet – bortforklaring, resignasjon, osv. Og så sier hun dette: Tilgivelse handler om måten jeg ser deg på. Og det henger sammen med skyld.

Hvis du ikke er skyldig, trenger jeg ikke å tilgi deg – men hvis du er skyldig, har jeg rett til å være sint, og rett til å se annerledes på deg. Nå ser jeg deg som «den som gjorde det mot meg». Og det gjør jeg rett i. Jeg kan velge å gå videre i livet – og akseptere det du har gjort, og legge sinne og motvilje til side. Men så lenge jeg ser på deg som «den som gjorde det» vil jeg ikke ha tilgitt deg.

Tilgivelse er derfor når vi ser på et annet menneske som om de ikke hadde gjort det de gjorde. Når vi fortsatt kan se på dem som vi gjorde før «de gjorde det». Hvor det de gjorde ikke lenger har noe å si for vårt forhold. Lucy Allais er en klok dame, og hun forklarer dette mye bedre enn jeg gjør: Du kan høre hele samtalen her (eller lese artikkelen hennes, hvis du foretrekker det).

Men det Allais ikke sier – men som skriker etter å bli sagt – er at det er nettopp dette Gud gjør med oss. Vi er syndere, på en eller annen måte har vi alle krenket ham og dermed gitt ham retten til å være sint – å være «hellig vred» hvis du vil. Men han tilgir oss. Han ser meg ikke som «den som gjorde det», men som det barnet han elsker. Han bortforklarer ikke min synd, han unnskylder den ikke – men han ser ikke på meg i lys av synden. Han ser meg i lys av Kristus.

Og så ber han meg om å være like raus med mine medmennesker …

Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.

Matteus 28,17

 

 

«Men noen tvilte.»

Hvor mye kan jeg tvile, og fortsatt kaller meg troende?

Hvor mange spørsmål kan jeg stille, og fortsatt regnes med?

Hvor mye må jeg elske, for å bli elsket tilbake?

Hvor mye må jeg tro, for at Han skal være med?

 

Men Jesus sa ikke:

Salig er de skråsikre.

Han sa ikke:

De som ikke tviler, får være mine barn.

Han sa ikke:

De som elsker, vil jeg elske,

Eller:

Hvis du har tro som et fjell, vil jeg være med deg.

 

Han sa:

Jeg har all makt.

Så gå i mitt navn.

Jeg vil være med deg.

Inntil verdens ende.

 

Skrevet til Krigsropet nr 25, 2014