Arkiv

Tag Archives: Lukas

Kan Jesus ha flere tårer igjen?
Han som gråt over Jerusalem
Hvor profetene ble forfulgt,
Gråter han fortsatt nå?
Hvis vi blir lei av historiene
Og reportasjene
Og blir kalde i de tørre hjertene våre,
Gråter han fortsatt?
Hvis vi ikke orker å høre mer
Om barna og bombene og galningene,
Og heller vil se på fotball og påskekrim
Eller … hva som helst annet.
Har han flere tårer igjen?
Og hvis vi, mens vi nyter vårsolen,
Skulle ønske at det var noe vi kunne gjøre
For å gjøre slutt på denne smerten,
Bortsett fra å gråte,
Og tenker at søren heller det må vel være i
Guds makt.
Kan han ha flere tårer igjen?

https://www.nrk.no/urix/is-tar-pa-seg-skylden-for-kirkebombing-i-egypt-1.13468152

https://www.nrk.no/urix/–delte-ut-potetgull-til-barna.-sa-smalt-det.-1.13476019

(Engelsk versjon på https://atpaulwaters.wordpress.com/2017/04/16/palm-sunday-2017-luke-1941)

Advertisements

[Denne talen ble opprinnelig holdt på Frelsesarmeens korps i Sarpsborg, men en forkortet utgave stod på trykk i Krigsropet nr. 5, 2014. Denne versjonen er en mellomting … ]

 

Tenk at du er en blind mann. Du sitter ved siden av veien rett utenfor byporten og tigger. Hver dag sitter du der og tigger. Det er varmt. Det er støvete. Pengene du har samlet bruker du til å kjøpe mat på markedet – men siden du er blind blir du ofte lurt, og du får ikke kjøpt så mye som du skulle. Du føler deg fram med en stokk mellom byporten og markedet og hjemmet ditt. Det er hele din verden.

Så begynner du å høre rykter. Det er en mann i området som helbreder folk. Lamme går, døve hører – og blinde ser. Du tenker hvor flott det hadde vært hvis han kom til din by. Kanskje han kunne helbrede deg? Tenk hvordan livet ville forandre seg. Du ville slippe å tilbringe dag etter dag ved siden av den støvete veien. Du kunne få ordentlig arbeid, tjene gode penger. Du kunne handle uten å bli lurt. Du kunne se den blåe himmelen og ansiktene til menneskene rundt deg. En helt ny verden.

Sånn sitter du å drømme når du hører disse ryktene, helt til du en dag hører at det samles mye folk på veien. Lukk øynene. Kjenn varmen, solen på nakken din. Hør lydene – mennesker som går forbi deg inn og ut av byen. Men nå stopper de opp, de snakker sammen, mer og mer spent – «Hva er det som skjer?» spør du. «Jo», sier noen, «det er mirakelmannen fra Galilea. Jesus fra Nasaret.» Han kommer. Hvordan føles det for deg å høre det? Det er dette du har drømt om – men når det blir virkelighet, hvordan føles det da? Blir du litt redd, kanskje? Hva om ingenting skjer allikevel? Orker du den skuffelsen? Men hvis du lar sjansen går forbi, hva da?

Og så roper du av full hals:

«Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»1

”Ti stille”, sier folk, ”hold opp med det der.” Ja – du er jo bare en tigger. Hvorfor trodde du at denne mannen ville bry seg om deg? Men du vet at dette er din eneste sjanse. Nå går han forbi. Bare i dag. Kanskje han aldri kommer tilbake. Tror du at denne mannen virkelig kan helbrede deg? Hvem vet? Men ryktene sier så. Og ellers er det ingenting å se fram til annet enn flere dager ved siden av den støvete veien. Det er en sjanse som kommer bare en gang. Du tar motet til deg og roper enda høyere:

 «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»

Og det neste du vet er at du blir løftet opp på føttene og ledet fram gjennom folkemengden, og så hører du en stemme:

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» 2

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Nå kan du være deg selv litt, og smake på det spørsmålet. Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Det er et spørsmål som bare du vet svaret til. Det er lett å tenke – ja, hva burde jeg be om? Hva er ”det riktige svaret”? Nå er vi på møte og da er vi kanskje litt ekstra fromme. Men ikke bry deg om det. Se heller inn i deg selv. Hva er det du virkelig vil? Hvis du, som den blinde mannen, kunne ha Jesu oppmerksomhet helt og holdent, hvis du kunne be ham om én ting. Hva ville det være?

Det er noen som har sagt – ”Vær forsiktig hva du ber om – det kan hende du får det!” Å svare på det spørsmålet, å si hva vi vil at Jesus skal gjøre for oss, det kan få konsekvenser. Den blinde var ikke i tvil om at han ville se – men det å kunne se betydde også at han måtte forandre livet sitt, og selv om det var stort sett til det bedre, så var det kanskje også utfordrende å begynne å leve et ”normalt” liv når han i så lang tid hadde levd på andres gavmildhet. Ville noe forandre seg i våre liv, hvis Jesus ga oss det vi ber om? Orker vi det?

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

«Herre, la meg få synet!»

Selvfølgelig – han visste hva han trengte. Han ville se. Og Jesus sier:

 «Bli seende! Din tro har frelst deg.»

Tenk å være den mannen, tenk å være den som har sittet ved siden av den støvete veien dag inn og dag ut. Tenk å ha levd i mørket. Og så kan du se. Du åpner dine øyne og slipper lyset inn. Og foran deg står Jesus. Er det mulig? Er det en drøm?

Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.4

Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Jeg kan ikke love deg at Jesus gir deg det her i dag, så enkelt som den blinde opplevde det. Kanskje han gjør det. Eller kanskje han gir deg et løfte for framtiden. Eller kanskje han spør deg igjen – var det virkelig det du ville ha? Men i dag kan vi stå foran Jesus, slik den blinde gjorte. Og Jesus spør fortsatt, Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Så kan vi få lov til å svare ham, og legge saken i hans hender.

 

1 Luk 18, 38

2 Luk 18, 41

4 Luk 18, 42 – 43

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

Luk 24,36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Ved siden av å være konsulent, har Geoff Shattock hatt en karriere som visesanger, og sammen med Godfrey Rust har han gitt ut noen kassetter (!) og plater. Du kan høre dem på Spotify her: Shattock and Rust. En av deres gamle sanger (dessverre ikke tilgjengelig online) er «Suddenly There», som bygger på oppstandelsesfortellingene, og forteller om hvordan Jesu disipler opplevde at frykt og forvirring ble forandret når Jesus plutselig var der sammen med dem – og hvordan mennesker også i dag opplever at livet blir forandret når de plutselig merker at han er tilstede. Jeg er redd for å skrive noe lettvint om sånt, fordi jeg vet at mange mennesker opplever at livet er mørkt, og de venter tilsynelatende forgjeves på at Jesus skal åpenbare seg. Men det er allikevel min erfaring at han før eller siden gjør det. At han plutselig er der med sitt lys og varme og håp. Kanskje ikke som «løsningen» vi venter på – men allikevel som noe nytt. Og når vi blir klar over at han er der, så er alt på en måte annerledes.

Ellers må jeg dessverre si at jeg ikke kommer til å skrive noe her de neste par ukene – men jeg kommer tilbake i slutten av april!

Luk 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Jesus and the Racing RatEn av de merkeligste bøkene jeg har lest i det siste er Jesus and the Racing Rat av Geoff Shattock. Boken tar utgangspunkt i det Jesus sa mens han var på korset – hvis vi legger sammen alle evangeliene er det syv utsagn, fra «Far, tilgi dem» til «Far, i dine hender overgir jeg min ånd». Shattock bruker hvert utsagn til å si noe om livet, og spesielt livet på arbeidsplassen (!!), fordi, som han skriver, dette var Jesu arbeidsplass – det var her hans store oppdrag ble utført, og det han sa kan fortelle oss noe om hvordan han klarte det, og hvordan vi kan klare våre oppdrag.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil. Jesu død på korset er det mest sentrale i den kristne troen, og vi tror at det er den mest sentrale hendelsen i historien. Og selv om dette handler om Jesu «oppdrag» – så handler det også om en mann som blir torturert til døden. Kan vi ta noe av fra den historien og bruke det som utgangspunkt for en «hvordan lykkes på jobb»-bok, uten at det blir blasfemisk?

Ja – det spørs litt hva man mener med å «lykkes på jobb» – og det er jo et av de sentrale poengene i Shattock’s bok. Jesus viser oss en annen måte å lykkes på enn det vi pleier å tenke på. Jeg endte opp med å bli ganske fascinert med boken – og jeg anbefaler den til alle som er nysgjerrige på hvordan «åndelighet» kan være relevant på arbeidsplassen.

Ett av poengene han trekker ut er forskjellen mellom Salme 31,6 og Lukas 23,46:

Salme 31,6 I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
Lukas 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Ser du det? Jesus sier «Far». Akkurat som han sa «Far, tilgi dem», og akkurat som han lærte disiplene til å si «Far» når de ba. I alt han gjorde, var forbindelsen til sin Far det mest sentrale, også når han døde. Med andre ord – for Jesus var det ingen forskjell på «det hellige» og «det sekulære». Hele livet var hellig, for hele livet ble levd i forbindelse med Gud. Og ikke bare i forbindelse med Gud, men i Guds hender, for når hele livet er overgitt til ham så finner vi en trygghet vi ikke kan finne noe annet sted – til og med i døden. Det er et poeng, tenker jeg, i en verden som så absolutt er preget av utrygghet – ikke minst i arbeidslivet.

Det er et ideal. Har jeg kontakt med Gud døgnet rundt? Tja. Legger jeg hele mitt liv i hans hånd? Jeg vil jo det … Føler jeg meg aldri utrygg? Jojo. Men idealer er der for å inspirere, for å lengte mot, for å fokusere på. Jesus viser oss at selv i livets mest ekstreme situasjoner, så kan man trygt legge livet i Guds hånd. Det er noe å ta med seg, i mine mindre dramatiske omstendigheter …

 

Luk 23,22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.»

«If you can’t beat them, join them.» «Gruppepress» «Popularisme» … Velg det uttrykket du synes passer. Det er litt underlig at Bibelen framstiller Pilatus på mange måter som en relativt velmenende men svak mann, mens andre kilder forteller om en mann som så ned på folket han skulle styre og ikke hadde noe imot å slå ned på motstand med vold. Så hvordan ser han ut hvis vi bytter ut bildet av den svake byråkraten som føyer seg etter folkets vilje, med en sarkastisk hersker som synes det er morsomt å spille de forskjellige jødiske faksjonene opp mot hverandre for å se hvordan det går? Brydde Pilatus om Jesus var uskyldig? Teksten kan jo tolkes på den måten – men den kan også tolkes sånn at Pilatus leker med prestene og folkemengden og bruker Jesus som innsats i spillet. Som Herodes før ham, håner han Jesus – men ironisk nok, håne han ham med sannheten. «Er du uskyldig? Hvorfor vil de ta liv av deg, da? De kan få deg hvis de vil, la dem bestemme om du lever eller dør. Du har egentlig ingen betydning for meg.»

Hvordan er motivene mine, da, i møte med folk? Er jeg oppriktig interessert i dem, som Jesus var? Vil jeg vite hvem de er og hører hva de har å komme med? Søker jeg virkelig etter sannheten når jeg snakker med folk – eller er debatten i seg selv et mål, et intellektuelt spill som det er gøy å vinne? Det er nok like gale, enten jeg bare føyer meg etter flertallet, eller om jeg spiller et spill for moro skyld. Ingen av delene er ærlige. Begge deler kan føre til at noen blir såret av det jeg er med på, eller det jeg selv sier og gjør. Og hvordan er motivene mine i møte med Jesus? Er han min Herre, min Frelser – eller bare noen jeg går til når jeg trenger litt ekstra hjel? Til slutt, leser vi, sa Pilatus fra seg ansvaret – «Gjør det dere vil med ham, samme for meg». Men det var jo han som var guvernøren, det var hans ansvar enten han ville ha det eller ikke. Så hjelp meg Gud å ta ansvar for det som er mitt ansvar. Og hjelp meg å møte både Jesus og mennesker med oppriktighet.

 

Luk 22,24 Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.

Å snakke med legen er egentlig litt rart. For da skal jeg bare snakke om meg selv og min egen situasjon, og hun sier ingenting tilbake om seg selv eller sitt liv. Jeg antar at hun har et barn, fordi det er et bilde på veggen. Men det er altså det jeg vet, mens hun vet alt mulig om meg. Det blir som å snakke i et tomrom – et tomrom som stiller spørsmål, men allikevel et tomrom. Vanligvis når vi snakker sammen, så veksler vi jo, mellom å fortelle og å høre på den andre. Men tenk om du gikk til legen og hun begynte bare å fortelle om hvordan hun selv hadde det? Eller tenk om du gikk til en venn for å dele en sorg eller vanskelighet – og de svarte deg med å si, «Du, kan du ikke legge inn et godt for meg med sjefen din …»

Omtrent sånn må det ha vært for Jesus. Han skulle inn i sitt livs mørkeste stund, og disiplene hans var bare opptatt av seg selv og sin egen status – som om de ikke hadde hørt et ord av det han forsøkte å si til dem.

Gud, hjelp meg å høre på det folk sier – istedenfor å snakke så mye selv …