Arkiv

Tag Archives: lidelse

Da sa Josva: «Skill dere av med de fremmede gudene som finnes hos dere, og vend deres hjerte mot Herren, Israels Gud!» (Josva 24,23)

Vidunderlig nye verdenAldous Huxley, i sin bok Brave New World (norsk: Vidunderlige nye verden), skildrer en ‘utopisk’ samfunn hvor ingen blir syke, alle blir ‘sortert’ før fødselen, og alle barn blir hjernevasket for å være være veltilpasset. Men hvor det heller ikke er rom for ekte kunst, for frie (les avvikende) tanker eller ekte følelser, hvor det å leve smertefritt og bekvemt er det eneste idealet. Inn i dette samfunnet kommer en ‘villmann’, en som har vokst opp på et reservat hvor noen få mennesker fortsatt lever et naturlig liv, med naturlige fødsler, sykdommer og skitt. Villmannen er først overveldet over hvor fantastisk denne nye verden er, men blir etter hvert mer og mer frustrert over hvor kunstig alt er. Til slutt ber han om lov til å dra tilbake til reservatet – for å bli fri.

I don’t want comfort. I want God, I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness. I want sin.»
«In fact,» said Mustapha Mond, «you’re claiming the right to be unhappy.»
«All right then,» said the Savage defiantly, «I’m claiming the right to be unhappy.»

Det er egentlig ganske utrolig hvor godt Huxley har truffet i sin beskrivelse av framtiden. Boken ble skrevet i begynnelsen av 1930-talet, men mye av det han beskriver er nå mulig – og begynner å skje. Ikke minst kjenner vi igjen holdningene han beskriver – og ønsket om å leve et bekymringsløst og smertefritt liv. Ønsker vi ikke alle det? Vi har det så greit, materielt sett, og da vil vi helst unngå å oppleve at andre slags smerte fins. Jeg er ikke bedre enn noen andre – jeg synes det er helt greit at livet går sin gang uten for mye krøll. Men i sine meste ekstreme former kan dette bli en slags virkelighetsfornektelse. Mens tidligere generasjoner aksepterte at smerte var en del av livet i verden, at naturkatastrofer og sykdommer kunne ramme hvem som helst – så har vi gjort smerte til et teologisk og filosofisk problem: ‘Lidelsens problem’. Vi forlanger en forklaring på hvorfor en god Gud kan tillate at noen har det vondt i det hele tatt, og samtidig gjør vi alt for å unngå å se den smerten som faktisk finnes: Tiggerforbud, eutanasi, fosterdiagnostikk – de kommer fra den samme grunntanken, at livet skal være smertefritt, og at vi skal kunne leve i vår lille lykkeboble uten å bli minnet om at noen har det vondt, enten på den ene eller den andre måten. Og samtidig forer vi oss selv med surrogatfølelser via TV og film sånn at vi slipper å forholde oss til våre egne liv. I ordene til Roger Waters:

This species has amused itself to death*

Jeg overdriver en smule. Men kan det være at vi, som ler av gamle tiders avguder, statuer og gudebilder, har blitt så opptatt av å jage etter et behagelig liv at vi har skapt en ny avgud?

 

*Roger Waters – Amused to Death

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

På andakten på offisersskolen her om dagen ble selve andakten erstattet av en videoklipp. Nå er det ikke alle sånne kristelige videoklipp som appellerer til meg – de kan være ganske så sukkersøt og fulle av kristenklisjeer. Det er sikkert noen klisjeer i denne også. Men den tar opp et tema som mange kjemper med: Hvis Gud er kjærlig og allmektig, hvorfor ser verden ut som den gjør? Hele svaret finner vi ikke i en videoklipp på noen få minutter. Men en del av svaret… Kanskje den delen som uroer meg mest …. Se her:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Og han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. (Luk 10,1-3)

 

[Takk til Christoffer Wahl som delte Youtube linken]

Jeremia 19,15 «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg sender all ulykke jeg har truet med, over denne byen og over alle byene som hører den til. For de har gjort nakken stiv og ikke hørt på mine ord.»

Hvor mange er døde, hvor mange torturert, hvor mange har sultet i hjel – i verdens lang og blodig historie? Hvorfor vil ikke Gud gripe inn for å hindre det? Kanskje Gud er rettferdig, på en måte, når han lar oss smake konsekvensene av vår ulydighet. Mennesket har valget mellom å gjøre Guds vilje og sin egen vilje – og når vi velger vår egen vilje blir resultatene ofte vonde. Men rettferdig er det ikke allikevel, for de som blir drept eller fordrevet fra sine hjem eller rammet av sult og sykdom  er like ofte de som ikke har noen skyld i det selv. De blir bare rammet av hva andre mennesker vil og hva andre mennesker bestemmer.

Og i disse tekstene hvor Jeremia forkynner Guds dom over Israel – er det ikke slik at Gud passivt lar Israel erfare konsekvensene av sine valg, men han sender ulykken, han sender lidelsen. Hva slags Gud er det? Er det rart Marcion ville skille  mellom det gamle testamentets Gud og det nye?

Jeg liker ikke sånne tekster. Jeg har lyst å forklare dem bort og ikke tenke på dem. Jeg kjenner ikke igjen den Gud jeg tilber i dem. Men de står nå der. Og Gud er uansett større enn min forstand, større enn min forståelse. Kanskje profeten har misforstått noe han også. Men uansett – det er ikke likegyldig om vi vil søke Gud eller ikke. Gud er ikke er et trivielt spørsmål for en filosofisk samtale. Han er veldig alvorlig.