Arkiv

Tag Archives: kjærlighet

Jeg kommer fra et land uten grunnlov. Storbritannia styres av en merkelig blanding av vedtatte lover, inngåtte avtaler, tradisjoner og hevd, og alle tidligere forslag om å samle dette sammensurium i et grunnlovsdokument har blitt nedstemt. Derfor synes jeg den norske grunnloven er ganske fascinerende. Her har man forsøkt å skrive ned et rammeverk som lovfester rettighetene og pliktene til de forskjellige aktørene i staten for å sørge for god styring av landet i uoverskuelig framtid.

Ser man på Norge i dag, kan man kanskje si at de lykkes i ganske stor grad, selv om Grunnloven fra tid til annen har blitt justert og at ikke alt de skrev i 1814 var like demokratisk i vår forståelse av ordet. Blant annet er vel de fleste av oss glad for tilføyelsen i 1964 av ordene «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er vel de færreste i dag som tror at man kan etablere tro ved lov.

Jesus hadde svært lite å si om lover, statsfortningen eller tro- og livssynsorganisasjoner. Han sa derimot til sine disipler at hvis de elsket hverandre med den samme oppofrende kjærligheten som han elsket dem med, så ville alle kunne se hvem de tilhørte. I en verden som på mange måter har blitt mer forvirrende enn det var i 1814, hvor tro og livssyn har blitt et marked hvor man kan «shoppe» tro, så består sannheten om at Kristi disipler er kalt til å elske hverandre.

Hvordan samfunnet bygges i framtiden blir kanskje like mye avhengig av hvordan vi oppfyller det budet, som av Grunnlovens bestemmelser. «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Det er en grunnlov som ikke kan endres …

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15,12)

 

(Andakt i Krigsropet nr. 20, 2014)

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

‘Gud elsker oss sånn som vi er’. Det er en frase jeg hører ofte. Kanskje jeg har sagt det selv. Men det har begynt å irritere meg. Det irriterer meg fordi det er sant – men samtidig mangler det noe ganske essensielt.

Jeg elsker mine barn. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre uansett hva som skjer med dem i livet, eller hva slags valg de tar. Men nå det er sagt så har jeg selvfølgelig noen ideer om hva slags mennesker jeg ønsker de skal bli, og hva slags valg jeg ønsker at de skal ta. Barn gjør ikke alltid det vi foreldre ønsker, og de er heller ikke alltid enig i det som vi mener er rett. Jo eldre de blir, jo større kan konsekvensene av dårlige valg bli, og jo mer seriøse ting som møter dem i livet, jo dypere vil bli uenigheten hvis de har andre meninger enn oss. Det fins en mulighet for at de vil gjøre meg trist, eller sint. Det fins til og med en mulighet for at de vil dra sin vei og ikke komme tilbake (jeg tror da egentlig ikke at mine barn vil gjøre det – men hvem vet? Det har skjedd mange andre). Likevel tror jeg at jeg vil elsker dem uansett, og heller enn å påpeke alt som kan gå galt, ønsker jeg å vise dem hvordan de kan bli de beste de kan bli. ‘Best’ ikke i betydningen ‘flink’ – men i karaktertrekk, veivalg og alt som gjør noen til et ‘godt menneske’. Jeg er pinlig klar over at jeg ikke alltid har vært eller er det beste eksemplet på det jeg forsøker å formidle – men målet er i hvert fall klart.

Det er ikke for ingenting at Gud kalles ‘far’ i Bibelen. Han elsker sine barn – det vil si, alle mennesker – uansett hva vi gjør eller hva slags valg vi tar. Det er sant at ‘Gud elsker oss sånn som vi er’! Men fra det kan vi ikke konkludere at Gud elsker ‘sånn som vi er’. Tvert imot. Jeg tror Gud ønsker noe bedre for oss enn det vi får til på egen hånd. Han vil at vi skal bli de beste vi kan bli, og jeg tror at i Guds hjerte fins det et bilde av meg som er bedre enn den jeg er i dag. Bedre på hvilken måte? Jo – i Bibelen fortelles det om rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet, raushet, ydmykhet, glede, fred, tålmodighet – kjærlighet, i ordets dypeste forstand. Og så står det sannelig også om noen konkrete handlinger jeg kunne gjort mer av. Og noen jeg burde avstå fra. Det fins kanskje noen valg jeg har gjort i livet som jeg må gjøre om. Det fins kanskje noen veier jeg har gått på, som jeg må forlate for å gå en annen vei. Noe av det som står er ganske vanskelig for oss å svelge i dag. Jesus, for eksempel, presenterer oss med et ideal om ekteskap hvor det ikke er rom for skilsmisse eller gjengifte. Samtidig forteller han om og viser nåde, barmhjertighet og tilgivelse for alle som ikke når opp. Han elsker oss uansett hva som skjer – men idealet består, og han holder den opp for oss.

Hva Gud konkret vil forandre i meg i dag – det må han vise meg. Men han gjør det ikke med tvang, eller med harde ord. Han lokker meg med kjærligheten sin, og sier – kom, vær sammen med meg, lær meg bedre å kjenne. Og bli lik meg. Det er ganske åpenlyst, det, at vi blir lik de vi tilbringer tid sammen med, så hvis jeg tilbringer tid sammen med Gud, så må det jo skje noe med meg – bit for bit, skritt for skritt. Eller kanskje, i mitt tilfelle, to skritt fram, ett bak og litt til side. Men han gir ikke opp. Han kaller, og lokker, og gjentar: Det fins en bedre deg. En deg som er mer lik meg.

‘Gud elsker deg sånn som du er’. Hvis setningen stopper der – hva har kristendommen å tilby verden da? Alt som er galt fortsetter å være galt – men det er greit fordi Gud elsker oss uansett? Hvor ble det av håpet? Hvor ble det av forandringen? For et tragisk budskap. Men mange mennesker kan vitne om at deres liv har blitt bedre, nettopp fordi det var noen som insisterte på at forandring er mulig. Det er mulig å slippe noe av bagasjen fra fortiden. Det er mulig å velge annerledes enn jeg valgte i går. Vi trenger ikke å gjenta de samme feilene år inn og år ut.

Kanskje vi heller burde si: Gud elsker deg sånn som du er – men han ser det beste som er i deg, og vil hjelpe deg å få det fram.

Jeg har nettopp lest Rob Bell’s bok ‘Love Wins’. Den anbefales på det sterkeste – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt som Bell skriver, men fordi han stiller noen viktige spørsmål og forsøker å finne svar til dem. Blant annet skriver han om hvordan Guds kjærlighet møter oss der vi er – og forandrer oss:

Jesus invites us to trust that the love we fear is too good to be true is actually good enough to be true. It’s written in one of John’s letters in the scriptures that «what we will be has not yet been made known.» Jesus invites us to become, to be drawn into this love as it shapes us and forms us and takes over every square inch of our lives. Jesus calls us to repent, to have our minds and hearts transformed so that we see everything differently.

It will require a death,
a humbling,
a leaving behind of the old mind,
and at the same time it will require an opening up,
loosening our hold,
and letting go,
so that we can receive,
expand,
find,
hear,
see,
and enjoy.

 

Det var visst det jeg forsøkte å si…

Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2 Kor 3,18

 

«I – – – – – have become comfortably numb.»

Det var et nesten religiøst øyeblikk. Gitaristen kom til synet på toppen av muren, og mens han begynte på de første tonene av David Gilmour’s berømte solo, begynte publikum å reise seg, rad for rad, til hele Telenor Arena stod i andektig stillhet.  

Roger Waters’ «The Wall» holder seg forbausende godt mer enn tretti år etter det ble spilt inn første gang. Dessverre er den mest kjent for strofen «We don’t need no education», men det den egentlig handler om er hvordan hovedpersonen lærer å stenger følelsene sine inne, hvordan han beskytter seg mot verden ved å lage en fasade, en mur, rundt sitt egentlige «jeg». Men dette resulterer bare i indre konflikt – han lengter å forholde seg genuint til andre, men klarer det ikke, og erstatter ekte følelser med drømmer om sex og makt.  På slutten blir han dømt til å vise seg som han virkelig er – muren blir revet, men paradoksalt er det «straffen» som setter han fri. Når muren blir revet møter han de som elsker ham som han er.

Det er mange måter å være «numb» på. Poenget som Waters får fram i dagens «Wall» er ikke bare at vi erstatter ekte følelser med «fasader», men også at vi skjuler oss for andres følelser og spesielt deres smerte. Gjennom hele forestillingen ble vi minnet om ofrene for vold og krig og de mange som lider fordi mennesker ikke klarer å dele verden i fred. I en annen sang – ikke en del av The Wall – forteller Waters om sin løsning: «I recognize myself in every stranger’s eyes». Jesus sa noe ganske likt: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt22,39). Tenk om vi kunne gjøre det? Om vi klarte å kjenne igjen oss selv i alle vi møtte? Er det ikke det som heter «empati» – og er det ikke når vi mangler empati at vi misforstår og mistror hverandre? Det er klart at det er en krevende øvelse. Det kan være lettere å holde oss trygt bak muren, ikke bry oss om hva andre føler, holde våre egne følelser på innsiden. Men hvordan vil verden se ut da?

In truck stops and hamburger joints

In Cadillac limousines

In the company of has-beens

And bent-backs and sleeping forms

On pavement steps

In libraries and railway stations

In books and banks

In the pages of history

In suicidal cavalry attacks

I recognize

Myself in every stranger’s eyes

Jeremia 15,6 Du forkastet meg, sier Herren, og snudde ryggen til. Så strakte jeg hånden ut for å gjøre ende på deg; jeg var trett av å ha medynk.

I dag gikk min datter fra sengen til badet til barnehagen uten en eneste protest. Fantastisk! Men det er jo ikke alltid sånn. Barn kan være skrekkelig frustrerende og provoserende – og foreldre kan ganske lett ende opp med å si (eller i hvert fall tenke) – «NÅ er det nok. Nå gidder jeg ikke mer. Hvis du vil gå til barnehagen i pysjamas (eller hva det måtte være) så får du bare ha det så godt!!». Vi mener det jo ikke. Vi elsker våre barn og vil deres beste. Men av og til kan det bli for mye og vi kan bli lei av å kjempe. Allikevel – får vi det minste tegn på en mer forsonlig holdning tilbake, så smelter vi. «Unnskyld» er et magisk ord – og et tips til barna: Det er mye lettere å få viljen deres med en god klem enn med stahet!

Er Gud sånn? Kan han virkelig bli trøtt av å tenke og ville det gode? Eller er det profeten som tar litt for store ord i hans munn på Guds vegne? Vi er skapt i Guds bilde, heter det, og jeg tror at Gud så absolutt blir påvirket av hvordan vi svarer han (eller ikke). Jeg tror han blir frustrert, lei seg, skuffet … som vi blir når våre barn / venner / kollegaer sårer oss. Utover det vet jeg bare at Bibelen mange steder omtaler Guds overbærenhet, hans trofaste kjærlighet, hans omsorg. Jeg har vanskelig for å tro at han «blir lei» på den måten vi blir det. Hvis han ble det – hva var da vitsen i å sende profeten? Men kanskje det samme gjelder for oss som for barna: At Gud venter bare på at vi skal vende oss til ham i anger og kjærlighet.

Jeremia 13:11 BM11

For slik beltet slutter tett om livet på mannen, slik har jeg sluttet hele Israels hus og hele Judas hus nær til meg, sier Herren , for at de skulle være mitt folk, til ære, pris og pryd for meg. Men de ville ikke høre.

Bibelens forfattere er uendelig kreative når de vil beskrive Guds kjærlighet. Gud er høna som samler kyllingene sine, faren med omsorg for barna sine, den trofaste ektefellen. Og her er enda et bilde – Gud som drar folket så tett til seg som et belte rundt livet. Stort nærmere kan man ikke komme!

Men allikevel ville de ikke høre…

Luk11,4 Tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss.

Kan du fortsette å elske noen som har såret deg? Kan du gjøre gode ting for en som bare gjør deg vondt? Kan du lide smerten i håp om at kjærligheten vil seire over motviljen? Kan jeg? Kjærlighet er ikke bare en følelse – det er også en viljeshandling. Noen ganger klarer vi ikke å finne følelsene i det hele tatt – og da er det bare viljen som avgjør om vi vil fortsette å tenke og gjøre godt mot noen eller ikke. Det var det sikkert for Jesus også. Hva han tenkte og følte på korset kan vi aldri vite. Måtte han kjempe med hat og bitterhet? I så fall klarte han og overvinne dem – han klarte å fortsette å elske, forsette å tilgi.

I dag er Lang fredag: Eller «god fredag» som de engelsktalende sier. God – fordi dette er dagen da kjærligheten seiret over synd. Og fordi Jesus seiret – så kan vi også. Fordi han tilga, kan vi tilgi. Fordi han elsket, selv under det mest ekstreme presset, så kan vi elske. Og som vi har sett flere steder i verden – tilgivelse har en kraft til å forvandle de mest bitre forhold til det bedre.

Det kan koste å be om tilgivelse. Det kan koste mer å tilby tilgivelse. Men når Jesus ber oss om å gjøre begge deler – så er det fordi han selv gjorde det. Og fordi han visste at det bare er på den måten at Guds rike kan komme.