Archive

Tag Archives: Johannes

Jeg kommer fra et land uten grunnlov. Storbritannia styres av en merkelig blanding av vedtatte lover, inngåtte avtaler, tradisjoner og hevd, og alle tidligere forslag om å samle dette sammensurium i et grunnlovsdokument har blitt nedstemt. Derfor synes jeg den norske grunnloven er ganske fascinerende. Her har man forsøkt å skrive ned et rammeverk som lovfester rettighetene og pliktene til de forskjellige aktørene i staten for å sørge for god styring av landet i uoverskuelig framtid.

Ser man på Norge i dag, kan man kanskje si at de lykkes i ganske stor grad, selv om Grunnloven fra tid til annen har blitt justert og at ikke alt de skrev i 1814 var like demokratisk i vår forståelse av ordet. Blant annet er vel de fleste av oss glad for tilføyelsen i 1964 av ordene «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er vel de færreste i dag som tror at man kan etablere tro ved lov.

Jesus hadde svært lite å si om lover, statsfortningen eller tro- og livssynsorganisasjoner. Han sa derimot til sine disipler at hvis de elsket hverandre med den samme oppofrende kjærligheten som han elsket dem med, så ville alle kunne se hvem de tilhørte. I en verden som på mange måter har blitt mer forvirrende enn det var i 1814, hvor tro og livssyn har blitt et marked hvor man kan «shoppe» tro, så består sannheten om at Kristi disipler er kalt til å elske hverandre.

Hvordan samfunnet bygges i framtiden blir kanskje like mye avhengig av hvordan vi oppfyller det budet, som av Grunnlovens bestemmelser. «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Det er en grunnlov som ikke kan endres …

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15,12)

 

(Andakt i Krigsropet nr. 20, 2014)

Driftwood er en sang av Hazel O’Connor som jeg tror mange kan assosiere med. «Utslitt av tidevannet … kastet rundt på forvirringens hav» – hvem av oss har ikke vært der? Når livet ikke stemmer, og vi blir slitne av å komme oss igjennom dag etter dag hvor vi føler at vi ikke har noen styring, men blir bare blåst rundt av alle «omstendighetene». Men dette er allikevel en håpefull sang. For drivveden finner hvile til slutt, på en solfylt strand – og Hazel ser for seg at noen venter på henne der, noen som ikke bare venter, men kaller på henne, klar til å tørke hennes tårer. Så hun må bare finne fram til stranden, for å møte sin venn og hvile i solen.

Bildet av vennen som venter på stranden er jo et som er kjent fra Bibelen også. I Johannes kapittel 21 møter Jesus disiplene sine der, og steller i stand et måltid til dem. Men han venter ikke bare med trøst – han har et oppdrag til dem også. Og sånn er jo virkeligheten. Vi kan få hvile på stranden en stund, for å roe tankene, samle kreftene, få trøst. Men så må vi leve videre. Forskjellen er at det er lettere å være ute på havet, når du vet at du har et hjem å gå til. Og at det er noen som venter på deg der. Så selv om livet mitt ikke er så stormfullt akkurat nå – så vet jeg at når det blir det, vil jeg alltid ha et sted å finne fred.

Hazel O’Connor Driftwood

Sitting on the sunny shoreline, see some driftwood
Come to rest
Worn out by the tides, born up by its endless rides
Never free, just a bit like me.
I’ve been that piece of wood I’ve been tossed about
Upon the ocean of illusion, confusion.
Bitter and twisted like waves lashing out at the rock.

Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
I swam the sea of passion, jealousy and pain,
Ignorance pretends to drown, grabs for your hands
Again, drags you down again.
Yeah, but my soul cries out just to break those chains,
Well listen you who’ve travelled all these jungles
Concrete and the other kind, you know there’s more
You got your own key the door, go on open it open it up
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
Been a long time from my home and I want
To get back there,
But most of my memories got washed away with the tide
A friend waits for me at the edge of the sea
My soul is your lover I cry
 
Oh beloved wipe away these tears from my eyes
Of my illusion, my confusion.
Brittle and twisted like waves lashing out at the rock
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me…

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Enkelte sanger får en helt spesiell status i folkebevisstheten. John Lennons «Imagine» er helt klart en av dem – en sang som maler et bilde av en verden hvor alle skal være søsken, hvor alle skal dele det de har, hvor alle skal leve i fred. Det er et vakkert bilde, og passet derfor fint som avslutning til en konsert hvor deltakerne kom fra flere verdensdeler og hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede laget musikk og teater sammen.

Det er en drøm som også Bibelen deler – som jeg har skrevet om tidligere (The Gunner’s Dream). Men det er noe som skurrer med Lennons drøm. Hans utopia er ikke en verden hvor mennesker har lært å håndtere forskjellene og leve sammen i fred. Det er en verden hvor det er fred fordi ingenting lenger betyr noe.

Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today…

Er dette en drøm – eller et mareritt? Å leve uten noe som er høyere enn oss selv å sikte mot? Uten noe som kan gi livet mening, utover dagen i dag? Å leve uten tanke for konsekvensene? Det er kanskje urettferdig å ta en sangtekst og analysere den i hjel – men denne sangen har alltid irritert meg nettopp fordi den kommer så nær til å beskrive den verden jeg drømmer om, men ender opp med å redusere drømmen til en flat og humanistisk parodi.

Og så tenker jeg: Hvor ofte har ikke vi som er kristne, hvor ofte har ikke jeg, gjort nettopp det. Redusert drømmen til noe jeg selv kan håndtere – istedenfor å la den fylle meg med undring og håp. Gjort den flat og forutsigbart istedenfor å la meg rive med. Så Lennon hadde rett i én ting, i alle fall. Vi trenger å drømme mer. Og vi trenger å holde fast ved drømmen: And the world will be as one.

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. (Johannes 12,46)

 

 

 

Hva er «Skjærtorsdag»? I England feirer man ikke Skjærtorsdag, så da jeg kom til Norge visste jeg ikke hva Skjærtorsdag var eller hva det var vi skulle feire. Jeg regner med at det egentlig er ganske mange også i Norge som ikke vet det. Det er bare en av fridagene i påske, og det er vel ingen som er lei seg for å ha fri.

Men i kirkekalenderen og kristen tradisjon er dette en dag med mye innhold. Dette er dagen da Jesus spiste det siste måltidet med disiplene sine (som huskes i nattverdfeiringen), dagen da han vasket disiplenes føtter og holdt sin farveltale (som vi kan lese i Johannes kapittel 13 – 17), dagen da han gikk for å be alene og ba om å slippe lidelsen som skulle komme, dagen da han ble forrådt og da han ble arrestert.

De som skrev evangeliene brukte mye plass på å beskrive disse tingene, og det viser antakelig hvor viktig det ble for dem når de reflekterte over Jesu liv og død. Mange av de mest berømte Jesus-sitater er hentet fra talen i Johannes. Det er kanskje ikke så sannsynlig at denne talen egentlig er avskrift av hva Jesus faktisk sa den kvelden – hvem skulle huske så mye ordrett mange år senere? I oldtiden var man heller ikke redd for å legge taler i munnen på store menn – «det var den slags tale han burde holdt ved en sånn anledning». Men jeg tror at mange av disse kjente sitatene allikevel er ekte Jesus-ord, for de er sånne korte treff-sikre uttalelser som er lett å huske, og som disiplene sikkert har gjentatt for hverandre i ettertid. Og jeg tror at det generelle innholdet i talen gjenspeiler hva Jesus sa, spesielt siden dette var en så viktig og spesiell kveld. Forfatteren var antakelig tilstede selv, så selv om minnet kan svikte, hadde han i alle fall egne minner.

Så hvis dette var noe Jesus sa på en av de viktigste anledningene i sitt liv – hva var det han ville si? Les kapitlene selv. Det finnes verre ting å gjøre på en fridag … og kanskje lærer vi noe om livet, Gud og hans vilje for våre liv.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1)

Luk3,11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»

Vi snakker ofte om at Johannes pekte på Jesus. Men jeg har aldri tidligere lagt merke hvor like deres budskap var. Det er ikke noe vanskelig med Johannes etikk: Del det du har med de som har mindre, oppfør deg rettferdig, ikke utnytt andre som er svakere enn deg. Rart at det skulle være så oppsiktsvekkende, kanskje? Og trærne som ikke bærer god frukt vil bli kastet på ilden – hva enn det forferdelige bildet måtte mene. Ikke noe bra i alle fall – kanskje det var det folk reagerte på? Men etterpå sa Jesus alle disse tingene, nesten med de samme ordene. Heldigvis snakket de også om tilgivelse – men det bør ikke være en sovepute for oss. Gud ønsker rettferdighet, raushet og omsorg istedenfor selviskhet og grådighet. Er det dét som preger vårt samfunn og vår kirke i dag? Er det dét som preger meg?