Arkiv

Tag Archives: Jeremia

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jeremia 15,16)

Bibelen er den viktigste boken i mitt liv. Det er kanskje unødvendig å si – jeg er jo offiser i Frelsesarmeen – men ettersom jeg ofte forteller om alt som jeg finner vanskelig og problematisk med Bibelen, kan det være greit å slå fast at bak min undring, mine spørsmål og – la oss si det rett ut – min litt kritisk tilnærming til deler av denne boken, så ligger det ekte kjærlighet. Bibelen er ikke bare en bok, det er Boken (eller rettere sagt Bøkene), jeg elsker den, og jeg har forpliktet meg til å leve etter dens ord.

Gjennom årene har jeg samlet en del Bibler, som alle betyr noe for meg på forskjellige måter. Min første ‘ekte’ Bibel, etter barneutgavene, var en Authorised Version – det amerikanerne kaller ‘King James’. Det var på den tiden man fikk bøker i premie for å ha møtt opp regelmessig på søndagsskolen, og det gjorde jeg helt fram til jeg fylte tolv eller tretten, da jeg fikk min «Siste Premie». For den siste premien kunne vi velge enten Frelsesarmeens sangbok eller en Bibel, og jeg valgte altså det siste. Hvorfor The Authorised Version? Det var et litt rart valg allerede da. På 70-tallet fantes det ikke det utvalget av Bibelutgaver som engelsktalende folk er plaget med i dag, men det hadde allikevel kommet noen siden 1611. Det hippeste på den tiden var «The Good News Bible», skrevet i en slags folkelig amerikansk som fikk Jesus til å høres ut som en litt wannabe cool dude. Dessuten hadde den noen fine strektegninger.

Men jeg har alltid likt gamle ting. Når jeg går inn i en av Englands mange middelalderkirker, blir jeg rørt ved tanken at folk har kommet til det samme stedet i tusen år, for å be, tilbe og synge lovsang til Gud. Leser jeg gamle liturgier blir jeg grepet av tanken at mennesker har uttalt disse ordene gjennom århundrer. Så antakelig valgte jeg The Authorised Version først og fremst fordi den var gammel. I tillegg var det The Authorised Version som ble lest på høytidelig arrangement som for eksempel skolens julegudstjeneste – og uten at jeg hadde noe bevisst forhold til det, enda, så var det kanskje noe med språket som appellerte til meg. Dette var engelsken til Shakespeare, Milton og Donne, og om det kan være litt vanskelig å forstå innimellom, så er det fantastisk vakkert – «And there were in the same country shepherds abiding in the field, keeping watch over their flock by night… » (Luk 2,8). Uslåelig.

Senere har jeg samlet forskjellige versjoner, som alle har sine gode og svake sider – men lenge før jeg virkelig hadde sortert troen i mitt hode, lenge før jeg kunne gjøre rede for hva Jesus betydde for meg, hørte jeg og leste disse vakre ordene. Jeg har aldri vært superflink til å lese Bibelen hver dag, sånn som man «skal», men i perioder har jeg lest store deler av Bibelen, badet i ordene, «spist» dem rett ned. Og den dag i dag fyller de meg med sin skjønnhet – og, som jeg etter hvert har forstått, sin kraft. Blant mye annet har det å lese Bibelen derfor vært en estetisk opplevelse for meg: Ordene har nådd inn til meg fordi de rett og slett er vakre. «Dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte .»

Men det er noe annet også – ordene er ikke bare vakre i seg selv. Det fins jo mange vakre ord (også etter Shakespeare og Donne!). Men Bibelens ord får betydning i tillegg fordi de er ord til meg. «For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.» Fra fødselen av har jeg tilhørt Gud, og Bibelens ord, på en eller annen måte, er hans ord til hans folk – som jeg er en del av. De taler til meg, oppmuntre meg, korrigere meg, gjør meg forvirret og spørrende, for så å gi meg fast grunn under føttene. Noen kaller Bibelen for Guds Ord. For meg er de like mye mine ord. De er den viktigste delen av mitt livs «soundtrack».

Jeg kommer nok til å skrive mer om Bibelen framover – men utgangspunktet for alt er denne kjærligheten, og dette behovet for å ta til meg det Gud har ønsket å formidle. Så jeg takker de som først lærte meg å høre og å lese, og å glede meg over ordene i Bøkenes Bok.

Jeremia 39:16 BM11

Gå og si til Ebed-Melek fra Kusj: Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, nå oppfyller jeg mitt ord om denne byen, til det onde og ikke til det gode. Det skal skje rett for øynene på deg den dagen.

‘Hvorfor gjør ikke Gud noe?’ Det må være en av de vanligste spørsmål som blir stilt, både av fortvilte kristne som venter på bønnesvar, og andre som konkluderer med at Gud ikke finnes. Spørsmålet er ofte det samme enten vi tenker på lidelsen i verden eller våre egne private problemer: Hvis Gud elsker oss, og Gud er allmektig, hvorfor gjør han ikke slutt på lidelsen da?

Jeg tror ikke noe menneske kan finne et godt svar til det på denne siden av graven. Det kan være at vi kan finne en mening i våre egne liv som gjør oss i stand til å bære våre egne problemer. Men å forklare summen av lidelsen i verden klarer vi ikke.

Jeremia så en mening i det som skjedde med Israel. Det er Gud som gjør det, sa han, og her er hvorfor. Jeg har hørt folk bruke lignende argumenter i vår tid, men de overbeviser meg ikke. Det meningsløse får ikke mening bare fordi vi setter Guds navn på det. Jeg tenker at det vi trenger svar til, vil vi forstå etter oppstandelsen. Og da vil vi sikkert oppdage at mye ser annerledes ut i evighetens lys, selv om smerten ikke nødvendigvis er mindre hos Gud enn hos oss. I mellomtiden får vi slå oss til ro med at Gud vil handle når han ser det er riktig – og til slutt vil han oppfylle sitt ord.

Jeremia 37,17 Kong Sidkia sendte bud og hentet ham. På slottet spurte kongen ham i hemmelighet: «Er det kommet noe ord fra Herren?» «Det er det», svarte Jeremia. «Du skal overgis i hendene på kongen av Babel.»

Kong Sidkia tilba Israels Gud på sin måte – men hadde et anstrengt forhold til profeten Jeremia. Det var nok lettere å forholde seg til de formelle religiøse lederne enn denne mannen som stort sett spådde undergang og dom. Men allikevel forstår Sidkia at det er noe ekte med Jeremia, og spør om et ord fra Gud. Det hender hos oss også, kanskje, at noen kommer «i hemmelighet». En som kanskje formelt er medlem av en kirke, men som ikke vil være «for religiøs». Eller en som ikke er medlem noe sted, men som er nysgjerrig. Det er noe de lurer på. Noe de ønsker forbønn for. Noe som gir dem en grunn til å oppsøke en som flagger troen litt tydeligere enn de selv tør. Litt som Nikodemus, kanskje, som besøkte Jesus om natten.

Håper vi er der for dem når de kommer…

Jeremia 36:28 BM11

Ta nå en annen bokrull og skriv ned i den de samme ordene som sto i den første rullen, den som kong Jojakim av Juda brente opp.

Hvordan er utholdenheten? Selv i disse dager med korte konsentrasjonsevner ser vi at det lykkes å gjenta ting. Enten det er Amnesty International som krever løslatelse for en politisk fange, eller grupper som krever av klesbutikkkjedene at de stiller krav om ordentlige arbeidsforhold for fabrikkarbeidere i Bangladesh. De som holder ut, som ikke gir opp å gjenta budskapet sitt, de oppnår til slutt noe av det de ønsker. Ting skjer ikke fort – men det skjer noe til slutt hvis vi ikke gir opp.

Derfor: Vi kan og bør også være med å heve stemmen for menneskerettigheter og bedre livsvilkår. Men la oss ikke bli trøtt av å gjenta det som er det viktigste av alt. Gud er god – og han sendte sin sønn for vår skyld – og vi kan lære ham å kjenne.

Jeremia 35,14 Budene som Jonadab, sønn av Rekab, påla sønnene sine, er blitt overholdt. De skulle ikke drikke vin. Til denne dag har de ikke drukket vin, for de adlød budet fra sin far.

For en lettelse! Gjennom hele Jeremias bok beklager han over de troløse israelittene, som lover en ting for så å gjøre noe annet, som «angrer», for så å gjenta sin gamle synder. Men her er en gruppe mennesker som har vært trofaste. De har holdt budene de fikk. Det handlet egentlig ikke om å drikke vin eller ikke, eller om å bygge hus eller ikke. Det handlet om å holde sine løfter.

Jeg er så heldig at jeg har kjent mange sånne.De har alle hatt sine feil, men på en eller annen måte holdt de sine løfter – og jeg hadde tenkt å skrive en liste med navn, men kanskje det er bedre at du som leser dette lager din egen liste. Det er de som inspirerer meg, de som hjelper meg å holde fokus, de som minner meg om hva Kristi etterfølgelse egentlig er. Å forplikter seg til noe, å holde sine løfter – å være trofast. Det er dyder som vi trenger mer av i dagens verden.

Og jeg må si, selv om jeg ofte stiller spørsmål til meg selv om hva slags etterfølger jeg er: Mitt høyeste ønske er at når jeg blir borte herfra, så vil Gud telle meg blant de trofaste.

 

Jeremia 34,15-16 Nylig vendte dere om og gjorde det som er rett i mine øyne, dere ropte ut frihet for nesten og sluttet pakt for mitt ansikt i det huset som navnet mitt er nevnt over. Men så snudde dere om og vanæret mitt navn; dere tok tilbake de slavene som dere hadde gitt fri, menn og kvinner, og tvang dem til slaveri igjen. ‘

Blue Like Jazz er en bok av amerikaneren Donald Miller med undertittelen «Ikke-religiøse tanker om kristen spiritualitet». Etter mange måneder med faglitteratur om «Ledelse og styring» trengte jeg en litt lettlest bok, så jeg plukket den ut av hyllen igjen. Jeg vet ikke om den helt lever opp til intensjonen – den ligner kanskje mest på en yngre generasjons Adrian Plass – en bok som forsøker å være ærlig om hvordan det er å tro på Jesus i den virkelige verden (i motsetning til hvordan «det kristne systemet» sier det teoretisk burde være). Jeg liker sånt, fordi de utfordrer meg. Hvor «virkelig» er jeg? Følger jeg Jesus i min hverdag – eller har jeg bare lært de rette ordene?

I ett kapittel beskriver Miller hvordan han og de andre kristne studentvennene sine forsøkte å markere seg mitt i en studentfestival som bestod for det meste av rus. Det de gjorde var å bygge en bod midt på universitetsområdet, som de kalte for «bekjennelsesboden». Men når noen kom inn, istedenfor å høre deres bekjennelse, var det de kristne som bekjente. De bekjente alt det vonde som har blitt gjort i kristendommens navn. De bekjente sin egen tilkortkommenhet som Jesu etterfølgere og vitner. Poenget var dette: De ville ikke lenger forsøke å «overtale» folk til å tro at «kristendom» var et bedre livssyn enn noen andre. De ville leve ut hva det betydde å kjenne Jesus, og invitere andre til å møte ham. Det var kanskje bare en stunt, men det var visst vellykket.

Israelittene hadde jo mange ganger lovet å leve etter Guds vilje – men stadig vekk glemte de sine løfter. Hvor mange løfter har jeg gitt til Gud som jeg ikke har holdt? Hvor mange ganger har min selviskhet eller likegyldighet kommet i veien for Guds vilje? Kanskje jeg skulle ha en bekjennelsesbod på Karl Johan i år, så jeg kan bekjenne til Norges befolkning hvordan jeg har sviktet min Herre?

Jeremia 33,10-11 Så sier Herren: Dere sier at dette stedet ligger øde, uten mennesker og dyr, byene i Juda og gatene i Jerusalem ligger øde, ikke et menneske bor der, ikke et dyr. Men enda en gang skal det høres lyd av fryd og glede, stemmer av brudgom og brud, rop fra folk som bærer fram takkoffer i Herrens hus og sier: «Takk Herren over hærskarene, for han er god, evig varer hans miskunn!» For jeg vil vende skjebnen for landet som i den første tiden, sier Herren.

Min far kommer fra Plymouth, i sørvest-England. Plymouth er en viktig havn med blant annet et av Storbritannias største marineverft, hvor både min far og hans far og hans far jobbet… inntil min far dro til Frelsesarmeens offisersskole. Men på grunn av verftet var Plymouth også et viktig mål for tyskernes bombeangrep under 2. verdenskrig, og selv om andre byer opplevde verre enkeltangrep, ble Plymouth den byen i England som ble mest ødelagt i løpet av krigen. Begge handlesentrene, nesten alle offentlige kontorer, 26 skoler, 8 kinoer og 41 kirker ble ødelagt. 3,754 bolighus ble totalskadet og 18,398 til ble alvorlig skadet. På et tidspunkt hadde nesten halve befolkningen rømt til tryggere steder – over hundre tusen mennesker på flukt. (Min fars familie feilberegnet dette. Etter de første bombeangrepene flyttet de til Bristol, hvor de hadde familie de kunne bo hos. De kom akkurat tidsnok til at Bristol ble bombet, og flyttet derfor hjem til Plymouth og ble der gjennom resten av krigen. Ingen av de ble skadet, men de mistet et hus og min fars skole…). Når byen ble gjennoppbygget, lot de en av de ruinerte kirkene stå igjen som et minnesmerke. (http://en.wikipedia.org/wiki/Plymouth_Blitz)

Det utrolige med sånne situasjoner er menneskenes evne til å begynne på nytt. Å bygge opp igjen, å legge sorgen bak seg, og feire framtiden med fryd og glede og bryllup. I 1945 var det helt naturlig for folk å samles i kirken for å takke Gud for at den onde tiden var over. Hvis vi skulle oppleve en så stor katastrofe i dag – hvor vil vi samles, og hvem vil vi takke?