Archive

Tag Archives: himmelen

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

Det vi ikke visste, vi som satte inne i Domkirken (jfr Godt og blandet …), var at noen ble stengt ute. Kirken var full, og folk stod rundt veggene. Og antakelig var det noen som tenkte på brannforskriftene og stengte dørene. De som kom sist, måtte finne seg en annen kirke å gå i (for så vidt ikke så vanskelig i Oslo, da).

Det fikk meg til å tenke på boken til Rob Bell – «Love Wins». Det er en bok som skapte en del oppstyr da den kom ut, fordi Bell stiller noen vriene spørsmål om den tradisjonelle framstillingen av kristen tro – og foreslår at hvis vi ser nøye etter så åpner Bibelen for noen andre svar enn de vi noen ganger serverer som refleks. Dette er ikke en bokomtale, og jeg har ikke tenkt å legge ut om hva jeg er enig i eller ikke – men boken er tankevekkende og verd å lese, og vi har alle godt av å bli provosert litt innimellom.

På et punkt refererer Bell til bildet av Det nye Jerusalem fra Åpenbaringsboken:

I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis. Den hadde en stor og høy mur med tolv porter, og ved dem sto tolv engler. På portene var det skrevet navn, det var navnene til Israelsfolkets tolv stammer. Johannes Åpenbaring 21,10-12

Den byen representerer det «stedet» (hvis det er et fysisk sted) hvor Gud og sitt folk skal bo, når alt skapes på nytt. Men så står det:

Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh.Åp. 21,25

Portene skal aldri stenges … Det er ikke mye å bygge teologi på, og vitenskapsmannen i meg sier «Stopp! Her må vi ikke lese ting inn i teksten som ikke står der». Heller ikke Bell mener at dette er noen avgjørende tekst. Allikevel er det en besnærende tanke. Hvis byens porter aldri stenges – betyr det at ingen er stengt ute? Synd og smerte skal ikke finnes mer, heller ikke døden, heller ikke selviskhet, selvhevdelse, troløshet eller noe av det de tingene som vi mennesker er så gode til men som samtidig ødelegger for oss. Men hvis folk vil legge synden av seg – får de da en ny mulighet å komme inn, selv etter «dommen»?

Nå tenker jeg bare høyt – men jeg tenker at hvis portene er åpne, så betyr det at ingen vil bli stengt ute. Antakelig vil vi allikevel kunne stenge oss selv ute. For de som ikke ønsker å legge av seg sin selviskhet og alt det andre – de vil jo heller ikke ønske å være der. Men dørene står åpne.

Og det får meg til å lure litt.

Det var et vakkert øyeblikk.Trombones

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn … der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredsstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til «fortissimo marcato». Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano … myk ansats … akkurat … der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt «fwafff». Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende «fwaff». Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten «fwaff», bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel – det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Fra Krigsopet  (c) 26.11.97 / 13.02.98

«Reprint» er tekster jeg har skrevet som er tidligere utgitt eller brukt i andre sammenhenger men som jeg velger av forskjellige grunner å dra fram fra glemselen. Denne er et svar til Hverdagslykke.

 A place to stay
«Oi! A real one …»
Enough to eat
Somewhere old heroes shuffle safely down the street
Where you can speak out loud
About your doubts and fears
And what’s more no-one ever disappears
You never hear their standard issue kicking in your door.
You can relax on both sides of the tracks
And maniacs don’t blow holes in bandsmen by remote control
And everyone has recourse to the law
And no-one kills the children anymore.
And no one kills the children anymore.

Roger Waters er ikke kristen, så vidt jeg vet, men denne framtidsvisjonen fra The Final Cut kunne nesten ha vært hentet fra en av Jesajas profetier – i oppdatert språkdrakt:

Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Der skal det ikke lenger finnes barn som lever bare noen dager, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål. … De skal bygge hus som de selv får bo i, plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. De … som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid. De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde barn som brått må dø. For de er en ætt, velsignet av Herren, de får ha sine etterkommere hos seg… Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha mold til mat. Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren.

Jes 65,19-23, 25

Noen ganger beskriver vi himmelen som en stor fest, eller et selskap – det gjør Jesus også. Men når jeg ser meg rundt i verden, så ser jeg at det de fleste mangler ikke er en fest – men trygghet. Og et sted hvor alle kunne leve i fred og føle seg trygge ville være himmel. Syria, Afghanistan, Egypt, Somalia… for ikke å snakke om storbyene i USA og ellers i den vestlige verden hvor kriminalitet blomstrer. Vi som lever uten frykt for hemmelig politi, gjengvold, opprørssoldater eller terrorister – vi har mye å være takknemlig for. Norge har også erfart terrorisme – og noe av det som sjokkerte folk i 2011 var kanskje nettopp erkjennelsen av at det kunne skje her, i vårt trygge lille land. Det opplevdes nesten naturstridig, et angrep på vår trygghet – men for det meste så lever vi allikevel trygt, fortsatt, og Norge er kanskje et av landene i verden som kommer nærmest å oppfylle Roger Waters’ visjon. For de fleste av oss. Men også i Norge fins det noen som går i frykt for at politiet skal banke på døren og kjøre dem til flyplassen. For eksempel.

Fred og trygghet er kanskje våre mest grunnleggende behov og vårt høyeste ønske. Og det er godt at ikke bare de kristne, men mange mennesker av god vilje arbeider for å gjøre verden tryggere. Men når jeg sammenligner Roger Waters visjon med Jesajas, så ser jeg at det er noe viktig som mangler. Roger tror at mennesker kan gjøre drømmen virkelig gjennom menneskelig fornuft, empati og godvilje. Jesaja appellerer til noe høyere: Det er Herren Gud som til slutt vil skape varig fred, og det er bare når han griper inn at det vil bli en virkelighet.

Jeg er glad for alt som gjøres for å forbedre verdenen vi lever i, og for alle som bidrar til det – men jeg holder en knapp på Jesaja. Vi kan gjøre verden tryggere – men jeg tror ikke vi får til å skape en verden som er trygg for alle før vi erkjenner at vi trenger Guds hjelp til å gjøre det. Men så har han lovet at det kommer til å skje, en dag …

Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

2 Pet3,13