Archive

Tag Archives: Håp

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Enkelte sanger får en helt spesiell status i folkebevisstheten. John Lennons «Imagine» er helt klart en av dem – en sang som maler et bilde av en verden hvor alle skal være søsken, hvor alle skal dele det de har, hvor alle skal leve i fred. Det er et vakkert bilde, og passet derfor fint som avslutning til en konsert hvor deltakerne kom fra flere verdensdeler og hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede laget musikk og teater sammen.

Det er en drøm som også Bibelen deler – som jeg har skrevet om tidligere (The Gunner’s Dream). Men det er noe som skurrer med Lennons drøm. Hans utopia er ikke en verden hvor mennesker har lært å håndtere forskjellene og leve sammen i fred. Det er en verden hvor det er fred fordi ingenting lenger betyr noe.

Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today…

Er dette en drøm – eller et mareritt? Å leve uten noe som er høyere enn oss selv å sikte mot? Uten noe som kan gi livet mening, utover dagen i dag? Å leve uten tanke for konsekvensene? Det er kanskje urettferdig å ta en sangtekst og analysere den i hjel – men denne sangen har alltid irritert meg nettopp fordi den kommer så nær til å beskrive den verden jeg drømmer om, men ender opp med å redusere drømmen til en flat og humanistisk parodi.

Og så tenker jeg: Hvor ofte har ikke vi som er kristne, hvor ofte har ikke jeg, gjort nettopp det. Redusert drømmen til noe jeg selv kan håndtere – istedenfor å la den fylle meg med undring og håp. Gjort den flat og forutsigbart istedenfor å la meg rive med. Så Lennon hadde rett i én ting, i alle fall. Vi trenger å drømme mer. Og vi trenger å holde fast ved drømmen: And the world will be as one.

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. (Johannes 12,46)

 

 

 

Alle som har arbeidet med barn i en menighet vet at barna kommer til et punkt hvor alt er «kjedelig» fordi de har hørt det før. Det gjelder ikke minst i høytidene hvor de samme bibelfortellingene gjentas år etter år. Selv 5-åringen vår har rimelig god greie på hvordan det går i påsken. Men så skjer det noe, i alle fall for noen av oss, noe som gjør at den gamle fortellingen blir mer enn en fortelling. Noe som gjør at vi tar den inn over oss, som noe som gjelder oss. Vi blir fylt av undring, lovsang og tilbedelse. Tenk at han døde for meg! Tenk at han stod opp og lever i dag! I en periode av mitt liv var det nok å høre åpningstonene til Wesleys påskesalme «Christ the Lord is Risen Today», så fikk jeg en skikkelig ‘rush’. Det var så enormt, så fantastisk, at min Gud, Jesus Kristus, har overvunnet dødens og syndens makt og lever i dag.

Men så avtar følelsen. Nå har jeg, som søndagsskolebarna, hørt det så mange ganger, sunget om det så mange ganger, preket om det så mange ganger. Det utrolige, det fantastiske, blir dagligdags, vanlig, en del av årets rytme som kommer og går. Og hvis jeg leter etter følelsene, opplevelsen av undring som jeg en gang hadde, så finner jeg den ikke. Livet har blitt flatere.

Men allikevel…  Når jeg ser på barne-TVens påskemorgen med fem-åringen min, og ved et mirakel så ser jeg en levende prest som sitter og forteller om Jesus og påskebudskapet. Og så vet jeg at de fleste barn ikke går på søndagsskolen, og kanskje hører dette for første gang –  «Dette er Jesus Kristus som har stått opp fra de døde – og de blir så glade! Gå og fortell!» – Plutselig blir det nytt, og fantastisk allikevel, og jeg blir fullt av takknemlighet for denne presten, og for dette budskapet som vi trenger å høre gang på gang på gang til vi ta det inn over oss.

Jesus er oppstått! Gå og fortell!

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

Det vi ikke visste, vi som satte inne i Domkirken (jfr Godt og blandet …), var at noen ble stengt ute. Kirken var full, og folk stod rundt veggene. Og antakelig var det noen som tenkte på brannforskriftene og stengte dørene. De som kom sist, måtte finne seg en annen kirke å gå i (for så vidt ikke så vanskelig i Oslo, da).

Det fikk meg til å tenke på boken til Rob Bell – «Love Wins». Det er en bok som skapte en del oppstyr da den kom ut, fordi Bell stiller noen vriene spørsmål om den tradisjonelle framstillingen av kristen tro – og foreslår at hvis vi ser nøye etter så åpner Bibelen for noen andre svar enn de vi noen ganger serverer som refleks. Dette er ikke en bokomtale, og jeg har ikke tenkt å legge ut om hva jeg er enig i eller ikke – men boken er tankevekkende og verd å lese, og vi har alle godt av å bli provosert litt innimellom.

På et punkt refererer Bell til bildet av Det nye Jerusalem fra Åpenbaringsboken:

I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis. Den hadde en stor og høy mur med tolv porter, og ved dem sto tolv engler. På portene var det skrevet navn, det var navnene til Israelsfolkets tolv stammer. Johannes Åpenbaring 21,10-12

Den byen representerer det «stedet» (hvis det er et fysisk sted) hvor Gud og sitt folk skal bo, når alt skapes på nytt. Men så står det:

Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh.Åp. 21,25

Portene skal aldri stenges … Det er ikke mye å bygge teologi på, og vitenskapsmannen i meg sier «Stopp! Her må vi ikke lese ting inn i teksten som ikke står der». Heller ikke Bell mener at dette er noen avgjørende tekst. Allikevel er det en besnærende tanke. Hvis byens porter aldri stenges – betyr det at ingen er stengt ute? Synd og smerte skal ikke finnes mer, heller ikke døden, heller ikke selviskhet, selvhevdelse, troløshet eller noe av det de tingene som vi mennesker er så gode til men som samtidig ødelegger for oss. Men hvis folk vil legge synden av seg – får de da en ny mulighet å komme inn, selv etter «dommen»?

Nå tenker jeg bare høyt – men jeg tenker at hvis portene er åpne, så betyr det at ingen vil bli stengt ute. Antakelig vil vi allikevel kunne stenge oss selv ute. For de som ikke ønsker å legge av seg sin selviskhet og alt det andre – de vil jo heller ikke ønske å være der. Men dørene står åpne.

Og det får meg til å lure litt.

‘Gud elsker oss sånn som vi er’. Det er en frase jeg hører ofte. Kanskje jeg har sagt det selv. Men det har begynt å irritere meg. Det irriterer meg fordi det er sant – men samtidig mangler det noe ganske essensielt.

Jeg elsker mine barn. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre uansett hva som skjer med dem i livet, eller hva slags valg de tar. Men nå det er sagt så har jeg selvfølgelig noen ideer om hva slags mennesker jeg ønsker de skal bli, og hva slags valg jeg ønsker at de skal ta. Barn gjør ikke alltid det vi foreldre ønsker, og de er heller ikke alltid enig i det som vi mener er rett. Jo eldre de blir, jo større kan konsekvensene av dårlige valg bli, og jo mer seriøse ting som møter dem i livet, jo dypere vil bli uenigheten hvis de har andre meninger enn oss. Det fins en mulighet for at de vil gjøre meg trist, eller sint. Det fins til og med en mulighet for at de vil dra sin vei og ikke komme tilbake (jeg tror da egentlig ikke at mine barn vil gjøre det – men hvem vet? Det har skjedd mange andre). Likevel tror jeg at jeg vil elsker dem uansett, og heller enn å påpeke alt som kan gå galt, ønsker jeg å vise dem hvordan de kan bli de beste de kan bli. ‘Best’ ikke i betydningen ‘flink’ – men i karaktertrekk, veivalg og alt som gjør noen til et ‘godt menneske’. Jeg er pinlig klar over at jeg ikke alltid har vært eller er det beste eksemplet på det jeg forsøker å formidle – men målet er i hvert fall klart.

Det er ikke for ingenting at Gud kalles ‘far’ i Bibelen. Han elsker sine barn – det vil si, alle mennesker – uansett hva vi gjør eller hva slags valg vi tar. Det er sant at ‘Gud elsker oss sånn som vi er’! Men fra det kan vi ikke konkludere at Gud elsker ‘sånn som vi er’. Tvert imot. Jeg tror Gud ønsker noe bedre for oss enn det vi får til på egen hånd. Han vil at vi skal bli de beste vi kan bli, og jeg tror at i Guds hjerte fins det et bilde av meg som er bedre enn den jeg er i dag. Bedre på hvilken måte? Jo – i Bibelen fortelles det om rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet, raushet, ydmykhet, glede, fred, tålmodighet – kjærlighet, i ordets dypeste forstand. Og så står det sannelig også om noen konkrete handlinger jeg kunne gjort mer av. Og noen jeg burde avstå fra. Det fins kanskje noen valg jeg har gjort i livet som jeg må gjøre om. Det fins kanskje noen veier jeg har gått på, som jeg må forlate for å gå en annen vei. Noe av det som står er ganske vanskelig for oss å svelge i dag. Jesus, for eksempel, presenterer oss med et ideal om ekteskap hvor det ikke er rom for skilsmisse eller gjengifte. Samtidig forteller han om og viser nåde, barmhjertighet og tilgivelse for alle som ikke når opp. Han elsker oss uansett hva som skjer – men idealet består, og han holder den opp for oss.

Hva Gud konkret vil forandre i meg i dag – det må han vise meg. Men han gjør det ikke med tvang, eller med harde ord. Han lokker meg med kjærligheten sin, og sier – kom, vær sammen med meg, lær meg bedre å kjenne. Og bli lik meg. Det er ganske åpenlyst, det, at vi blir lik de vi tilbringer tid sammen med, så hvis jeg tilbringer tid sammen med Gud, så må det jo skje noe med meg – bit for bit, skritt for skritt. Eller kanskje, i mitt tilfelle, to skritt fram, ett bak og litt til side. Men han gir ikke opp. Han kaller, og lokker, og gjentar: Det fins en bedre deg. En deg som er mer lik meg.

‘Gud elsker deg sånn som du er’. Hvis setningen stopper der – hva har kristendommen å tilby verden da? Alt som er galt fortsetter å være galt – men det er greit fordi Gud elsker oss uansett? Hvor ble det av håpet? Hvor ble det av forandringen? For et tragisk budskap. Men mange mennesker kan vitne om at deres liv har blitt bedre, nettopp fordi det var noen som insisterte på at forandring er mulig. Det er mulig å slippe noe av bagasjen fra fortiden. Det er mulig å velge annerledes enn jeg valgte i går. Vi trenger ikke å gjenta de samme feilene år inn og år ut.

Kanskje vi heller burde si: Gud elsker deg sånn som du er – men han ser det beste som er i deg, og vil hjelpe deg å få det fram.

Jeg har nettopp lest Rob Bell’s bok ‘Love Wins’. Den anbefales på det sterkeste – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt som Bell skriver, men fordi han stiller noen viktige spørsmål og forsøker å finne svar til dem. Blant annet skriver han om hvordan Guds kjærlighet møter oss der vi er – og forandrer oss:

Jesus invites us to trust that the love we fear is too good to be true is actually good enough to be true. It’s written in one of John’s letters in the scriptures that «what we will be has not yet been made known.» Jesus invites us to become, to be drawn into this love as it shapes us and forms us and takes over every square inch of our lives. Jesus calls us to repent, to have our minds and hearts transformed so that we see everything differently.

It will require a death,
a humbling,
a leaving behind of the old mind,
and at the same time it will require an opening up,
loosening our hold,
and letting go,
so that we can receive,
expand,
find,
hear,
see,
and enjoy.

 

Det var visst det jeg forsøkte å si…

Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2 Kor 3,18

 

Det var et vakkert øyeblikk.Trombones

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn … der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredsstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til «fortissimo marcato». Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano … myk ansats … akkurat … der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt «fwafff». Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende «fwaff». Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten «fwaff», bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel – det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Fra Krigsopet  (c) 26.11.97 / 13.02.98

«Reprint» er tekster jeg har skrevet som er tidligere utgitt eller brukt i andre sammenhenger men som jeg velger av forskjellige grunner å dra fram fra glemselen. Denne er et svar til Hverdagslykke.