Arkiv

Tag Archives: Gud

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Jesaja 40,28 http://bible.com/29/ISA40.28

Det slår meg når jeg lese dette, at selv om flere og flere hører evangeliet på verdensbasis, her i Norden er det færre og færre som har hørt og som vet… For våre oldeforeldre var det stort sett en selvfølge både å høre om Gud og å tro på ham (selv om innholdet i troen nok kunne variere). I dag er ingenting selvfølgelig. Guds storhet vil bare bli kjent hvis vi gjør han kjent. I morgen blir to nye frelsesoffiser utnevnt, og de har lovet, som jeg også en gang gjorde, å gjøre menneskenes frelse til det viktigste i deres liv. Det er et stort løfte…

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

‘Gud elsker oss sånn som vi er’. Det er en frase jeg hører ofte. Kanskje jeg har sagt det selv. Men det har begynt å irritere meg. Det irriterer meg fordi det er sant – men samtidig mangler det noe ganske essensielt.

Jeg elsker mine barn. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre uansett hva som skjer med dem i livet, eller hva slags valg de tar. Men nå det er sagt så har jeg selvfølgelig noen ideer om hva slags mennesker jeg ønsker de skal bli, og hva slags valg jeg ønsker at de skal ta. Barn gjør ikke alltid det vi foreldre ønsker, og de er heller ikke alltid enig i det som vi mener er rett. Jo eldre de blir, jo større kan konsekvensene av dårlige valg bli, og jo mer seriøse ting som møter dem i livet, jo dypere vil bli uenigheten hvis de har andre meninger enn oss. Det fins en mulighet for at de vil gjøre meg trist, eller sint. Det fins til og med en mulighet for at de vil dra sin vei og ikke komme tilbake (jeg tror da egentlig ikke at mine barn vil gjøre det – men hvem vet? Det har skjedd mange andre). Likevel tror jeg at jeg vil elsker dem uansett, og heller enn å påpeke alt som kan gå galt, ønsker jeg å vise dem hvordan de kan bli de beste de kan bli. ‘Best’ ikke i betydningen ‘flink’ – men i karaktertrekk, veivalg og alt som gjør noen til et ‘godt menneske’. Jeg er pinlig klar over at jeg ikke alltid har vært eller er det beste eksemplet på det jeg forsøker å formidle – men målet er i hvert fall klart.

Det er ikke for ingenting at Gud kalles ‘far’ i Bibelen. Han elsker sine barn – det vil si, alle mennesker – uansett hva vi gjør eller hva slags valg vi tar. Det er sant at ‘Gud elsker oss sånn som vi er’! Men fra det kan vi ikke konkludere at Gud elsker ‘sånn som vi er’. Tvert imot. Jeg tror Gud ønsker noe bedre for oss enn det vi får til på egen hånd. Han vil at vi skal bli de beste vi kan bli, og jeg tror at i Guds hjerte fins det et bilde av meg som er bedre enn den jeg er i dag. Bedre på hvilken måte? Jo – i Bibelen fortelles det om rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet, raushet, ydmykhet, glede, fred, tålmodighet – kjærlighet, i ordets dypeste forstand. Og så står det sannelig også om noen konkrete handlinger jeg kunne gjort mer av. Og noen jeg burde avstå fra. Det fins kanskje noen valg jeg har gjort i livet som jeg må gjøre om. Det fins kanskje noen veier jeg har gått på, som jeg må forlate for å gå en annen vei. Noe av det som står er ganske vanskelig for oss å svelge i dag. Jesus, for eksempel, presenterer oss med et ideal om ekteskap hvor det ikke er rom for skilsmisse eller gjengifte. Samtidig forteller han om og viser nåde, barmhjertighet og tilgivelse for alle som ikke når opp. Han elsker oss uansett hva som skjer – men idealet består, og han holder den opp for oss.

Hva Gud konkret vil forandre i meg i dag – det må han vise meg. Men han gjør det ikke med tvang, eller med harde ord. Han lokker meg med kjærligheten sin, og sier – kom, vær sammen med meg, lær meg bedre å kjenne. Og bli lik meg. Det er ganske åpenlyst, det, at vi blir lik de vi tilbringer tid sammen med, så hvis jeg tilbringer tid sammen med Gud, så må det jo skje noe med meg – bit for bit, skritt for skritt. Eller kanskje, i mitt tilfelle, to skritt fram, ett bak og litt til side. Men han gir ikke opp. Han kaller, og lokker, og gjentar: Det fins en bedre deg. En deg som er mer lik meg.

‘Gud elsker deg sånn som du er’. Hvis setningen stopper der – hva har kristendommen å tilby verden da? Alt som er galt fortsetter å være galt – men det er greit fordi Gud elsker oss uansett? Hvor ble det av håpet? Hvor ble det av forandringen? For et tragisk budskap. Men mange mennesker kan vitne om at deres liv har blitt bedre, nettopp fordi det var noen som insisterte på at forandring er mulig. Det er mulig å slippe noe av bagasjen fra fortiden. Det er mulig å velge annerledes enn jeg valgte i går. Vi trenger ikke å gjenta de samme feilene år inn og år ut.

Kanskje vi heller burde si: Gud elsker deg sånn som du er – men han ser det beste som er i deg, og vil hjelpe deg å få det fram.

Jeg har nettopp lest Rob Bell’s bok ‘Love Wins’. Den anbefales på det sterkeste – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt som Bell skriver, men fordi han stiller noen viktige spørsmål og forsøker å finne svar til dem. Blant annet skriver han om hvordan Guds kjærlighet møter oss der vi er – og forandrer oss:

Jesus invites us to trust that the love we fear is too good to be true is actually good enough to be true. It’s written in one of John’s letters in the scriptures that «what we will be has not yet been made known.» Jesus invites us to become, to be drawn into this love as it shapes us and forms us and takes over every square inch of our lives. Jesus calls us to repent, to have our minds and hearts transformed so that we see everything differently.

It will require a death,
a humbling,
a leaving behind of the old mind,
and at the same time it will require an opening up,
loosening our hold,
and letting go,
so that we can receive,
expand,
find,
hear,
see,
and enjoy.

 

Det var visst det jeg forsøkte å si…

Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2 Kor 3,18

 

«Alle» kan historien om den bortkomne sønnen fra Lukas 15,11. Her er en ny versjon…

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: `Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.` Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Han løp sønnen i møte, og sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa: ‘Det har du søren meg rett i, ditt kryp. Hvordan våger du å vise deg her etter alt du har gjort. Kom deg vekk og kom ikke tilbake før du kan betale tilbake det du fikk!’ Og sønnen gikk bedrøvet bort.»

Hva ville det gjøre med meg hvis Gud var sånn? Har jeg noen gang presentert ham på den måten? Heldigvis fortalte Jesus historien på en annen måte, og i dag mens teksten ble lest i gudstjenesten slo det meg hvor selvfølgelig det er for meg at Gud er raus og omsorgsfull. Men det er jo ikke en selvfølge. Det er noe å være uendelig takknemlig for. Og hvis jeg vil ligne ham – er det sånn jeg må være:

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.»

 

På Frelsesarmeens offisersskole, hvor jeg er lærer, har vi for tiden studenter («kadetter», som vi sier) fra Norge, Sverige, Danmark og Island. Det ryktes at vi kommer til å få kadetter fra Romania, også, etter hvert. Staben er ikke fullt så internasjonal, selv om jeg er britisk og vi har et par svensker i kontorfellesskapet. Men spørsmålet er allikevel om vi alle forstår hverandre – og det beste svaret er kanskje «stort sett, men ikke alltid». 

Rent praktisk er dette med språk en stor utfordring i mange sammenhenger, og man kan jo lure på om ikke en del av verdens konflikter kunne blitt unngått hvis alle hadde forstått hverandre litt lettere. På den andre siden er det jo sånn at noen av verdens blodigste kriger har vært mellom folk som snakker mer eller mindre samme språk – som i det gamle Jugoslavia, for eksempel.

Så til tross for det praktiske, tenker jeg at det å ha flere språk er en fordel heller enn en ulempe. Forskjellige språk representerer også forskjellige kulturer og tenkemåter og kan hjelpe oss å se ting fra forskjellige vinklinger sånn at vi ikke bare følge vårt eget spor. Og bortsett fra alt annet – tenk hvor kjedelig verden hadde vært hvis alle snakket likt! Når vi ser på dyre- og planteliv, tenker vi gjerne at mangfold og variasjon er uttrykk for Guds uendelig raushet og oppfinnsomhet og skaperglede. Selv om vi velger å tro på utviklingsteorien heller enn direkte skapelseshandlinger, ser vi neppe noe negativt i all variasjonen. Derfor irriterer det meg når Bibelen inneholder denne fortellingen som skal liksom få variasjon i språk til å være noe negativt heller enn en berikelse. Det irriterer meg både fordi det får Gud til å se ut som en smålig og utrygg diktator – og fordi all den fantastiske rikdom som finnes i verdens språk blir redusert til et konfliktskapende herskemiddel.

Jeg tror ikke Gud driver med «splitt og hersk». Jeg tror ikke Gud er redd for at mennesker skal nå opp til ham. Og jeg tror at språk, i all sin variasjon, er en av de største velsignelsene Gud har gitt oss, en kilde til endeløs fascinasjon og oppdagelsesglede. Det medfører at jeg ikke tror på denne fortellingen. Det vil si: Jeg tror at menneskene i Babel bygde tårn, fordi tårnene fortsatt fins. Jeg tror bare ikke at Gud hindret dem, eller forkludret språket deres for å gjøre livet vanskelig.

Tror jeg da at Bibelen kan inneholde feil? Kort svar? Ja… Eller kanskje ikke «feil», i den forstand, men misforståelser. Jeg tror at Bibelen som helhet er (blant annet) en fortelling om hvordan menneskers opplevelse og forståelse av Gud har utviklet seg over århundrene, fram til Jesus kom som Guds endelige åpenbaring. Noe av det som står der representerer med andre ord eldre forestillinger som ikke harmonerer med åpenbaringen i Jesus – og de kan være historisk interessante, men forteller oss lite om Guds sanne vesen. Gud slik Jesus framstiller ham, er verken smålig, utrygg, eller redd for menneskenes evner. Det er jo han som har gitt oss de evnene – også evnen til å kommunisere, og til å forstå hverandre, til og med på tvers av språkbarrierer.

Men historien inneholder allikevel et viktig poeng. Menneskene det fortelles om ville bygge et tårn som nådde til himmelen – men det de ville var ikke å nå opp til Gud, men å skape et navn for seg selv. Det som Gud straffer i historien er ikke så mye selve byggverket, men den selvforherligende holdningen som lå til grunn. Det er et budskap som vi fortsatt kan ta til oss: Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvor stor del av vår motivasjon er et ønske om anerkjennelse? Er det ikke fromt å spre bibelvers og andaktsord på Facebook? «Se på meg!! Er jeg ikke god?» T.S. Eliot skrev et teaterstykke om Thomas Beckett[1], den engelske erkebiskopen som ble myrdet fordi han talte kongen imot. Thomas ønsker martyrdøden velkommen – men er redd for sin egen motivasjon. «To do the right deed for the wrong reason», mener han vil bli det verste forræderiet. Det er kanskje å dra det litt langt. Som mennesker vil vi nær sagt alltid ha blandede motiver, og jeg vil nå påstå at det som oftest er best å gjøre det som er rett uansett, heller enn å la være. Men allikevel: I denne tidsalderen hvor vi (i alle fall potensielt) blir mer og mer offentlige personer må vi nok passe oss enda mer. Ikke fordi Gud vil komme og forvirre oss med fremmede språk – men fordi selvgodhet er et dårlig utgangspunkt for å bygge relasjoner, og i hvert fall en relasjon til Gud. For uansett hvor høyt vi bygger oss selv – vil han alltid være der før oss.

Forresten – det fins noe sånt som 6000 språk i verden. John McWhorters bok «The Power of Babel» forteller noe om dem og hvordan det ble sånn. Anbefales sterkt 🙂

1 Mos 11,1-9 Hele jorden hadde samme språk og samme ord.  Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der.  De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel.  Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»  Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.  Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.  Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»  Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

På andakten på offisersskolen her om dagen ble selve andakten erstattet av en videoklipp. Nå er det ikke alle sånne kristelige videoklipp som appellerer til meg – de kan være ganske så sukkersøt og fulle av kristenklisjeer. Det er sikkert noen klisjeer i denne også. Men den tar opp et tema som mange kjemper med: Hvis Gud er kjærlig og allmektig, hvorfor ser verden ut som den gjør? Hele svaret finner vi ikke i en videoklipp på noen få minutter. Men en del av svaret… Kanskje den delen som uroer meg mest …. Se her:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Og han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. (Luk 10,1-3)

 

[Takk til Christoffer Wahl som delte Youtube linken]

Jeremia 34,15-16 Nylig vendte dere om og gjorde det som er rett i mine øyne, dere ropte ut frihet for nesten og sluttet pakt for mitt ansikt i det huset som navnet mitt er nevnt over. Men så snudde dere om og vanæret mitt navn; dere tok tilbake de slavene som dere hadde gitt fri, menn og kvinner, og tvang dem til slaveri igjen. ‘

Blue Like Jazz er en bok av amerikaneren Donald Miller med undertittelen «Ikke-religiøse tanker om kristen spiritualitet». Etter mange måneder med faglitteratur om «Ledelse og styring» trengte jeg en litt lettlest bok, så jeg plukket den ut av hyllen igjen. Jeg vet ikke om den helt lever opp til intensjonen – den ligner kanskje mest på en yngre generasjons Adrian Plass – en bok som forsøker å være ærlig om hvordan det er å tro på Jesus i den virkelige verden (i motsetning til hvordan «det kristne systemet» sier det teoretisk burde være). Jeg liker sånt, fordi de utfordrer meg. Hvor «virkelig» er jeg? Følger jeg Jesus i min hverdag – eller har jeg bare lært de rette ordene?

I ett kapittel beskriver Miller hvordan han og de andre kristne studentvennene sine forsøkte å markere seg mitt i en studentfestival som bestod for det meste av rus. Det de gjorde var å bygge en bod midt på universitetsområdet, som de kalte for «bekjennelsesboden». Men når noen kom inn, istedenfor å høre deres bekjennelse, var det de kristne som bekjente. De bekjente alt det vonde som har blitt gjort i kristendommens navn. De bekjente sin egen tilkortkommenhet som Jesu etterfølgere og vitner. Poenget var dette: De ville ikke lenger forsøke å «overtale» folk til å tro at «kristendom» var et bedre livssyn enn noen andre. De ville leve ut hva det betydde å kjenne Jesus, og invitere andre til å møte ham. Det var kanskje bare en stunt, men det var visst vellykket.

Israelittene hadde jo mange ganger lovet å leve etter Guds vilje – men stadig vekk glemte de sine løfter. Hvor mange løfter har jeg gitt til Gud som jeg ikke har holdt? Hvor mange ganger har min selviskhet eller likegyldighet kommet i veien for Guds vilje? Kanskje jeg skulle ha en bekjennelsesbod på Karl Johan i år, så jeg kan bekjenne til Norges befolkning hvordan jeg har sviktet min Herre?