Arkiv

Tag Archives: glede

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

Advertisements

Det var et vakkert øyeblikk.Trombones

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn … der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredsstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til «fortissimo marcato». Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano … myk ansats … akkurat … der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt «fwafff». Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende «fwaff». Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten «fwaff», bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel – det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Fra Krigsopet  (c) 26.11.97 / 13.02.98

«Reprint» er tekster jeg har skrevet som er tidligere utgitt eller brukt i andre sammenhenger men som jeg velger av forskjellige grunner å dra fram fra glemselen. Denne er et svar til Hverdagslykke.

Luk 24,36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Ved siden av å være konsulent, har Geoff Shattock hatt en karriere som visesanger, og sammen med Godfrey Rust har han gitt ut noen kassetter (!) og plater. Du kan høre dem på Spotify her: Shattock and Rust. En av deres gamle sanger (dessverre ikke tilgjengelig online) er «Suddenly There», som bygger på oppstandelsesfortellingene, og forteller om hvordan Jesu disipler opplevde at frykt og forvirring ble forandret når Jesus plutselig var der sammen med dem – og hvordan mennesker også i dag opplever at livet blir forandret når de plutselig merker at han er tilstede. Jeg er redd for å skrive noe lettvint om sånt, fordi jeg vet at mange mennesker opplever at livet er mørkt, og de venter tilsynelatende forgjeves på at Jesus skal åpenbare seg. Men det er allikevel min erfaring at han før eller siden gjør det. At han plutselig er der med sitt lys og varme og håp. Kanskje ikke som «løsningen» vi venter på – men allikevel som noe nytt. Og når vi blir klar over at han er der, så er alt på en måte annerledes.

Ellers må jeg dessverre si at jeg ikke kommer til å skrive noe her de neste par ukene – men jeg kommer tilbake i slutten av april!

Luk1,7 Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.

Lukas kapittel 1 er en litt heftig begynnelse til en bibelleseplan. Fra Lukas saklige innledning om at han har gransket kildene og snakket med øyenvitner – til engelbesøk og mirakuløse fødsler og lovsang i Ånden. Svære greier. Og det slo meg at det antakelig er ganske mange år siden jeg leste hele dette kapitlet og ikke bare de brøkdelene som dukker opp hver jul. Men ordene som slo meg denne gangen var disse få ordene i vers 7. «Men de var barnløse».

For en trist liten setning! Har du sett Disney filmen «Up!»? Åpningssekvensen skildrer livet til to barn som blir venner, så kjærester, så ektefolk – men som aldri får barn eller får reise på den store turen de drømmer om. På mange måter en trist historie: Allikevel, viser det seg, har livet vært spennende på sin måte. Jeg fikk bare noen assosiasjoner til det når jeg leste om dette gamle paret som har levd «uklanderlige» liv, uten å få det som i antikke samfunn var den aller viktigste velsignelsen. Barna var pensjonsforsikringen, de skulle forsørge sine gamle foreldre når de ikke kunne klare det selv. Jeg vet at for mange også i dag er det å ikke kunne få barn en forferdelig sorg i livet. For Sakarja og Elisabet var det egentlig en katastrofe. Men en katastrofe de kanskje hadde forsonet seg med, når de ble så gamle at alt håp var ute.

Så kommer plutselig dette budskapet som snur alt på hodet, og gleden de opplever står vel i stil med sorgen de bar på. «Velsignet er Herren, Israels Gud…»

Jeg lurer allikevel: Levde de lenge nok til å se hvordan det gikk med sønnen? Maria ble advart at gleden over å få et barn ville også blandes med sorg. Visste Sakarja og Elisabet det? Jeg håper de ble spart det, at de fikk dø fredelig mens de fortsatt gledet seg over sønnen som var gitt dem. At de slapp å få budskapet fra Herodes palass: Sønnen deres har blitt henrettet.