Arkiv

Tag Archives: frelse

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt 6,12)

Hva er tilgivelse? Hva betyr det å tilgi? Det er et av de ordene som «vi kristne» bruker mye, men kanskje ikke så ofte tenker på innholdet i. Men hvis vi ikke vet hva det betyr å tilgi – hvordan kan vi vite hva det betyr å være tilgitt?

En av mine favoritt nettsteder for tiden er «Philosophy Bites». Her legger de ut lydspor av samtaler om filosofiske spørsmål med noen av verdens skarpeste hjerner – og blant dem er en samtale med Lucy Allais fra Sør-Afrika om tilgivelse. I samtalen viser hun hvor mye av det vi kaller tilgivelse egentlig er noe annet – bortforklaring, resignasjon, osv. Og så sier hun dette: Tilgivelse handler om måten jeg ser deg på. Og det henger sammen med skyld.

Hvis du ikke er skyldig, trenger jeg ikke å tilgi deg – men hvis du er skyldig, har jeg rett til å være sint, og rett til å se annerledes på deg. Nå ser jeg deg som «den som gjorde det mot meg». Og det gjør jeg rett i. Jeg kan velge å gå videre i livet – og akseptere det du har gjort, og legge sinne og motvilje til side. Men så lenge jeg ser på deg som «den som gjorde det» vil jeg ikke ha tilgitt deg.

Tilgivelse er derfor når vi ser på et annet menneske som om de ikke hadde gjort det de gjorde. Når vi fortsatt kan se på dem som vi gjorde før «de gjorde det». Hvor det de gjorde ikke lenger har noe å si for vårt forhold. Lucy Allais er en klok dame, og hun forklarer dette mye bedre enn jeg gjør: Du kan høre hele samtalen her (eller lese artikkelen hennes, hvis du foretrekker det).

Men det Allais ikke sier – men som skriker etter å bli sagt – er at det er nettopp dette Gud gjør med oss. Vi er syndere, på en eller annen måte har vi alle krenket ham og dermed gitt ham retten til å være sint – å være «hellig vred» hvis du vil. Men han tilgir oss. Han ser meg ikke som «den som gjorde det», men som det barnet han elsker. Han bortforklarer ikke min synd, han unnskylder den ikke – men han ser ikke på meg i lys av synden. Han ser meg i lys av Kristus.

Og så ber han meg om å være like raus med mine medmennesker …

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

Det vi ikke visste, vi som satte inne i Domkirken (jfr Godt og blandet …), var at noen ble stengt ute. Kirken var full, og folk stod rundt veggene. Og antakelig var det noen som tenkte på brannforskriftene og stengte dørene. De som kom sist, måtte finne seg en annen kirke å gå i (for så vidt ikke så vanskelig i Oslo, da).

Det fikk meg til å tenke på boken til Rob Bell – «Love Wins». Det er en bok som skapte en del oppstyr da den kom ut, fordi Bell stiller noen vriene spørsmål om den tradisjonelle framstillingen av kristen tro – og foreslår at hvis vi ser nøye etter så åpner Bibelen for noen andre svar enn de vi noen ganger serverer som refleks. Dette er ikke en bokomtale, og jeg har ikke tenkt å legge ut om hva jeg er enig i eller ikke – men boken er tankevekkende og verd å lese, og vi har alle godt av å bli provosert litt innimellom.

På et punkt refererer Bell til bildet av Det nye Jerusalem fra Åpenbaringsboken:

I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis. Den hadde en stor og høy mur med tolv porter, og ved dem sto tolv engler. På portene var det skrevet navn, det var navnene til Israelsfolkets tolv stammer. Johannes Åpenbaring 21,10-12

Den byen representerer det «stedet» (hvis det er et fysisk sted) hvor Gud og sitt folk skal bo, når alt skapes på nytt. Men så står det:

Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh.Åp. 21,25

Portene skal aldri stenges … Det er ikke mye å bygge teologi på, og vitenskapsmannen i meg sier «Stopp! Her må vi ikke lese ting inn i teksten som ikke står der». Heller ikke Bell mener at dette er noen avgjørende tekst. Allikevel er det en besnærende tanke. Hvis byens porter aldri stenges – betyr det at ingen er stengt ute? Synd og smerte skal ikke finnes mer, heller ikke døden, heller ikke selviskhet, selvhevdelse, troløshet eller noe av det de tingene som vi mennesker er så gode til men som samtidig ødelegger for oss. Men hvis folk vil legge synden av seg – får de da en ny mulighet å komme inn, selv etter «dommen»?

Nå tenker jeg bare høyt – men jeg tenker at hvis portene er åpne, så betyr det at ingen vil bli stengt ute. Antakelig vil vi allikevel kunne stenge oss selv ute. For de som ikke ønsker å legge av seg sin selviskhet og alt det andre – de vil jo heller ikke ønske å være der. Men dørene står åpne.

Og det får meg til å lure litt.

Jeremia 14,7 Herre, selv om våre synder vitner mot oss, så grip likevel inn for ditt navns skyld! Gang på gang har vi falt fra og syndet mot deg.

Vi liker ikke urettferdighet – sier vi. Regler skal være like for alle – bortsett fra at vårt tilfelle er så spesielt, så det må da kunne gjøres et unntak? Ingen skal kunne hoppe over køen – men akkurat i dag har jeg det så supertravelt, så dere unnskylder vel at …. Hvis det skjer noe vondt, sier vi ofte at det er «urettferdig» – men hvor ofte klager vi over urettferdighet når det skjer noe bra med oss? Jeg tror stort sett at vi liker urettferdighet – så lenge det går i vår favør. Og i denne bønnen ber folket Gud om å være urettferdig: Kjære Gud, se bort fra det vi fortjener, og gjør godt mot oss allikevel.

Og heldigvis er ikke Gud konsekvent. Han er ikke en dommer som er bundet av lovens paragrafer om straffeutmåling. Han kan bestemme seg for å være god – bare fordi det er i hans natur, og helt uavhengig av hva som er «rettferdig». Det har sin betydning at folket innrømmer at de har gjort galt. De vet at det de har gjort har konsekvenser. Men de appellerer til Guds godhet. Fordi Gud er Gud, kan han gripe inn og redde dem for følgende av deres synd. Og derfor ser dette fram mot den største urettferdigheten av alle – da Gud i Jesus ble hengt på et kors og sa: Jeg tar på meg deres synd. Dere skal gå fri, ikke fordi dere fortjener det, men fordi jeg vil deres beste – uansett.

Gang på gang har jeg falt fra og syndet mot deg: Men takk for at du grep inn likevel.

 

 

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Luk18,17 Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

«Som et lite barn» – hva betyr det? Jeg holder på å lese en bok som heter «Toddling to the Kingdom», ( http://ctm.flint-it.com/wordpress/toddling-to-the-kingdom/ ), som presenterer «Child Theology» – altså ikke «teologi for barn», men «På hvilke måter ville teologi være annerledes om kirken gjorde det Jesus gjorde, ved å sette et barn midt i den teologiske samtalen?» De klare svarene uteblir foreløpig, men tanken er spennende, og etter jeg var heldig nok til å møte Keith White, en av lederne for barneteologibevegelsen, så har jeg tenkt mye på dette. Hvis vi må ta imot riket som et lite barn – hvordan gjør de det da? Og hvis «barnet midt i blant oss» forandrer måten vi tenker på og snakker om Gud – ja, hvordan da? Jeg kommer helt sikkert tilbake til dette. Men en ting er sikkert: Barn er fullverdige medlemmer av Guds rike i sin egen rett, de er ikke bare «potensielle disipler». Og de har noe å lære oss – for det har Jesus sagt …

(Fortsatt litt på etterskudd i forhold til leseplanen – men men …. )

Luk 14,23 Da sa herren til tjeneren: `Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.

Frelsesarmeen har et «drop-in» senter for eldre, hvor folk kan komme og møte folk, kjøpe middag, og drive med meningsfulle aktiviteter. Problemet er at de som kanskje trenger et sånt senter mest, er de som ikke kommer dit – de som bare sitter hjemme. Derfor har Frelsesarmeen også en oppsøkende virksomhet, for å forsøke å fange opp andre behov og motivere folk til å komme til senteret eller andre tilbud de kan ha glede av.

Heldigvis for oss: Jesus sitter ikke bare på ett sted og vente på oss. Hele evangeliet beskriver hvordan han drev «oppsøkende virksomhet», hvordan han gikk folk i møte. Jo, det var mange som kom til ham. Men det kunne de gjøre bare fordi han kom til jorden først. Han er den som søker. Vi må bare la oss finne …  Men så sender han oss ut, for å fortsette jobben – ikke bare for å sitte og vente at folk skal komme til oss, men å «gå ut» og finne dem.

Jeg er skeptisk til verdien av tradisjonelle friluftsmøter og den slags (selv om det sikkert er viktig å synes litt i bybildet). For de fleste av oss er kanskje den mest effektive måten å «gå ut» på å invitere med oss en arbeidskollega – men på en eller annen måte ber han oss å gå. Hva gjør jeg med det?