Archive

Tag Archives: fred

Driftwood er en sang av Hazel O’Connor som jeg tror mange kan assosiere med. «Utslitt av tidevannet … kastet rundt på forvirringens hav» – hvem av oss har ikke vært der? Når livet ikke stemmer, og vi blir slitne av å komme oss igjennom dag etter dag hvor vi føler at vi ikke har noen styring, men blir bare blåst rundt av alle «omstendighetene». Men dette er allikevel en håpefull sang. For drivveden finner hvile til slutt, på en solfylt strand – og Hazel ser for seg at noen venter på henne der, noen som ikke bare venter, men kaller på henne, klar til å tørke hennes tårer. Så hun må bare finne fram til stranden, for å møte sin venn og hvile i solen.

Bildet av vennen som venter på stranden er jo et som er kjent fra Bibelen også. I Johannes kapittel 21 møter Jesus disiplene sine der, og steller i stand et måltid til dem. Men han venter ikke bare med trøst – han har et oppdrag til dem også. Og sånn er jo virkeligheten. Vi kan få hvile på stranden en stund, for å roe tankene, samle kreftene, få trøst. Men så må vi leve videre. Forskjellen er at det er lettere å være ute på havet, når du vet at du har et hjem å gå til. Og at det er noen som venter på deg der. Så selv om livet mitt ikke er så stormfullt akkurat nå – så vet jeg at når det blir det, vil jeg alltid ha et sted å finne fred.

Hazel O’Connor Driftwood

Sitting on the sunny shoreline, see some driftwood
Come to rest
Worn out by the tides, born up by its endless rides
Never free, just a bit like me.
I’ve been that piece of wood I’ve been tossed about
Upon the ocean of illusion, confusion.
Bitter and twisted like waves lashing out at the rock.

Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
I swam the sea of passion, jealousy and pain,
Ignorance pretends to drown, grabs for your hands
Again, drags you down again.
Yeah, but my soul cries out just to break those chains,
Well listen you who’ve travelled all these jungles
Concrete and the other kind, you know there’s more
You got your own key the door, go on open it open it up
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
Been a long time from my home and I want
To get back there,
But most of my memories got washed away with the tide
A friend waits for me at the edge of the sea
My soul is your lover I cry
 
Oh beloved wipe away these tears from my eyes
Of my illusion, my confusion.
Brittle and twisted like waves lashing out at the rock
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me…

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Enkelte sanger får en helt spesiell status i folkebevisstheten. John Lennons «Imagine» er helt klart en av dem – en sang som maler et bilde av en verden hvor alle skal være søsken, hvor alle skal dele det de har, hvor alle skal leve i fred. Det er et vakkert bilde, og passet derfor fint som avslutning til en konsert hvor deltakerne kom fra flere verdensdeler og hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede laget musikk og teater sammen.

Det er en drøm som også Bibelen deler – som jeg har skrevet om tidligere (The Gunner’s Dream). Men det er noe som skurrer med Lennons drøm. Hans utopia er ikke en verden hvor mennesker har lært å håndtere forskjellene og leve sammen i fred. Det er en verden hvor det er fred fordi ingenting lenger betyr noe.

Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today…

Er dette en drøm – eller et mareritt? Å leve uten noe som er høyere enn oss selv å sikte mot? Uten noe som kan gi livet mening, utover dagen i dag? Å leve uten tanke for konsekvensene? Det er kanskje urettferdig å ta en sangtekst og analysere den i hjel – men denne sangen har alltid irritert meg nettopp fordi den kommer så nær til å beskrive den verden jeg drømmer om, men ender opp med å redusere drømmen til en flat og humanistisk parodi.

Og så tenker jeg: Hvor ofte har ikke vi som er kristne, hvor ofte har ikke jeg, gjort nettopp det. Redusert drømmen til noe jeg selv kan håndtere – istedenfor å la den fylle meg med undring og håp. Gjort den flat og forutsigbart istedenfor å la meg rive med. Så Lennon hadde rett i én ting, i alle fall. Vi trenger å drømme mer. Og vi trenger å holde fast ved drømmen: And the world will be as one.

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. (Johannes 12,46)

 

 

 

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

 A place to stay
«Oi! A real one …»
Enough to eat
Somewhere old heroes shuffle safely down the street
Where you can speak out loud
About your doubts and fears
And what’s more no-one ever disappears
You never hear their standard issue kicking in your door.
You can relax on both sides of the tracks
And maniacs don’t blow holes in bandsmen by remote control
And everyone has recourse to the law
And no-one kills the children anymore.
And no one kills the children anymore.

Roger Waters er ikke kristen, så vidt jeg vet, men denne framtidsvisjonen fra The Final Cut kunne nesten ha vært hentet fra en av Jesajas profetier – i oppdatert språkdrakt:

Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Der skal det ikke lenger finnes barn som lever bare noen dager, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål. … De skal bygge hus som de selv får bo i, plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. De … som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid. De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde barn som brått må dø. For de er en ætt, velsignet av Herren, de får ha sine etterkommere hos seg… Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha mold til mat. Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren.

Jes 65,19-23, 25

Noen ganger beskriver vi himmelen som en stor fest, eller et selskap – det gjør Jesus også. Men når jeg ser meg rundt i verden, så ser jeg at det de fleste mangler ikke er en fest – men trygghet. Og et sted hvor alle kunne leve i fred og føle seg trygge ville være himmel. Syria, Afghanistan, Egypt, Somalia… for ikke å snakke om storbyene i USA og ellers i den vestlige verden hvor kriminalitet blomstrer. Vi som lever uten frykt for hemmelig politi, gjengvold, opprørssoldater eller terrorister – vi har mye å være takknemlig for. Norge har også erfart terrorisme – og noe av det som sjokkerte folk i 2011 var kanskje nettopp erkjennelsen av at det kunne skje her, i vårt trygge lille land. Det opplevdes nesten naturstridig, et angrep på vår trygghet – men for det meste så lever vi allikevel trygt, fortsatt, og Norge er kanskje et av landene i verden som kommer nærmest å oppfylle Roger Waters’ visjon. For de fleste av oss. Men også i Norge fins det noen som går i frykt for at politiet skal banke på døren og kjøre dem til flyplassen. For eksempel.

Fred og trygghet er kanskje våre mest grunnleggende behov og vårt høyeste ønske. Og det er godt at ikke bare de kristne, men mange mennesker av god vilje arbeider for å gjøre verden tryggere. Men når jeg sammenligner Roger Waters visjon med Jesajas, så ser jeg at det er noe viktig som mangler. Roger tror at mennesker kan gjøre drømmen virkelig gjennom menneskelig fornuft, empati og godvilje. Jesaja appellerer til noe høyere: Det er Herren Gud som til slutt vil skape varig fred, og det er bare når han griper inn at det vil bli en virkelighet.

Jeg er glad for alt som gjøres for å forbedre verdenen vi lever i, og for alle som bidrar til det – men jeg holder en knapp på Jesaja. Vi kan gjøre verden tryggere – men jeg tror ikke vi får til å skape en verden som er trygg for alle før vi erkjenner at vi trenger Guds hjelp til å gjøre det. Men så har han lovet at det kommer til å skje, en dag …

Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

2 Pet3,13

Jeremia 32,41 Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet.

Det lovede landet … Mange ganger i Bibelen lover Gud til israelittene at de skal få lov til å bo i landet som til forskjellige tider har blitt kalt Kanaan, Palestina og Israel. Derfor er det også mange som så på etableringen av staten Israel i 1948 som en oppfyllelse av Bibelens løfter. Skal man dømme etter fruktene, kan man sannelig lure – det har kommet utrolig mye vondt ut av dette, både for arabere og jøder. Ikke minst har den kristne kirken i området blitt stadig mer skadelidende. Eller kommer det vonde av at mennesker motsetter seg Guds vilje, og skaper unødvendige konflikter? Jeg tror det må være mulig for palestinerne å ha et trygt hjem i landet som har vært deres i mange hundre år. Jeg tror også det må være mulig for en demokratisk Israel å oppnå fred og trygghet blant naboene sine. Hvis eksistensen av staten Israel er Guds vilje, må fred være mulig, fordi Gud lovte ikke bare et land til israelittene – han lovet fred.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. (Matt5,9)