Arkiv

Tag Archives: disippelskap

Maskinen kalte meg en «couch potato» – en sofagris. Ikke uten grunn, antakelig. Sporty har jeg aldri vært, selv om jeg var vel rimelig aktiv som barn. Jeg lekte masse, jeg drev bare ikke med sport. Ikke kunne jeg løpe fort, ikke hadde jeg god koordinasjon – det var rett og slett ikke så mye for meg å hente på sportsbanen, så det ble til at jeg heller ble hjemme og lese bøker. Men jeg syklet til skolen og til nabobyen, jeg gikk masse, og det fortsatte jeg med som voksen. Men på et eller annet tidspunkt satte jeg meg ned og ble sittende. Og etter å ha sittet i ro i en del år, blir kondisen ikke akkurat så mye å skryte av. Leddene stivner, pusten blir tyngre, og alderen gjør seg litt i overkant gjeldende.

Helt til kona kjøpte seg en sånn balansebrett til ungenes Wii-maskinen og satte i gang et treningsprogram. Og etter å observert min innsats i ca et halvt minutt, konkluderer denne maskinen at jeg er en couch potato. Takk for oppmuntringen, liksom…

Men verre er det om jeg blir en åndelig sofagris også. Dette verset er fra oversettelsen «En levende bok» fra 1988:

Kroppsøvelser er helt i orden, men de åndelige øvelsene er mye viktigere. Det er noe som vil bli en styrke i alt du gjør. Åndelig styrke er til nytte både for dette livet og for det som kommer. (1.Tim.4,8)

Om det er en bra oversettelse av teksten vet jeg ikke (jeg regner med at den «vanlige» oversettelsen fra Bibelselskapet er nærmere originalen), men dette sier noe som går igjen i Det nye testamentet. Selv om Gud møter oss i nåde, har han også forventninger til oss om å være aktive mottakere av hans gaver. Han vil at vi skal dele dem, satser på dem, gjør dem til en naturlig del av våre daglige liv. Ellers blir de bare noe vi snakker om, men egentlig ikke lenger erfarer. «Åndelige øvelser» betyr kanskje forskjellige ting til forskjellige mennesker. Men det meste koker ned til det vi har hørt om fra vi var barn: Be, les Bibelen, vær med i det kristne fellesskapet – og ta det du ber og det du leser med deg inn i hverdagen, og gjør det til sannhet.

Ikke akkurat noe jordskjelv der, da. Men det er kanskje ikke jordskjelv vi trenger – men sunnheten som kommer av regelmessig trening. Og heldigvis har vi en nådig trener.

Advertisements

Jeg bruker ofte Pray-as-you-go når jeg ber. Det er korte programmer med litt meditativ musikk og en bibeltekst med noen tanker knyttet til den. Egentlig veldig enkelt. Det kommer et program hver dag, men jeg hører på dem litt i hytt og vær, alt ettersom tid og anledning, og i dag hørte jeg programmet for søndag 21.9. Jeg tenkte jeg ville dele den med dere: Hvis du vil høre originalen på engelsk er det bare å følge linken. Ellers har jeg oversatt noe av teksten her. Musikken er fra Crossbeam – hør gjerne på den mens du leser:

Dagens tekst er fra Jesaja 55,vers 6-9:

Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær! Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse. For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.

Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær. Hvis dine tanker noen ganger dveler ved fortiden, hvis du angrer noe du kunne ha gjort eller ikke gjort, eller hvis du dveler ved framtiden, og spekulerer eller bekymrer deg over det som kan skje – er det et budskap for deg her? Et budskap om å ta vare på nåtiden, det som er her og nå?

Og hvis du noen ganger tenker at Gud er et annet sted, og at du kunne virkelig følge Guds vilje hvis bare du var et annet sted, hvis bare du hadde gjort andre valg i livet. Hvis du bare ikke bodde blant sånne umulige mennesker. Er det et budskap her for deg? At Gud ikke er et annet sted, men der hvor du er nå?

Når du leser bibelavsnittet igjen, legg merke til balansen mellom Guds nærhet, og Guds transcendens. Gud er ikke lik oss. Men Gud er nær oss. Min vei til Gud er den veien jeg er på nå. Det finnes ingen annen. Jeg kan ikke begynne eller gå videre fra noe annet sted enn her. Så kanskje dette kan være et godt tidspunkt for å be Gud om hjelpen jeg trenger for å være nærmere ham.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.

Matteus 28,17

 

 

«Men noen tvilte.»

Hvor mye kan jeg tvile, og fortsatt kaller meg troende?

Hvor mange spørsmål kan jeg stille, og fortsatt regnes med?

Hvor mye må jeg elske, for å bli elsket tilbake?

Hvor mye må jeg tro, for at Han skal være med?

 

Men Jesus sa ikke:

Salig er de skråsikre.

Han sa ikke:

De som ikke tviler, får være mine barn.

Han sa ikke:

De som elsker, vil jeg elske,

Eller:

Hvis du har tro som et fjell, vil jeg være med deg.

 

Han sa:

Jeg har all makt.

Så gå i mitt navn.

Jeg vil være med deg.

Inntil verdens ende.

 

Skrevet til Krigsropet nr 25, 2014

‘Gud elsker oss sånn som vi er’. Det er en frase jeg hører ofte. Kanskje jeg har sagt det selv. Men det har begynt å irritere meg. Det irriterer meg fordi det er sant – men samtidig mangler det noe ganske essensielt.

Jeg elsker mine barn. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre uansett hva som skjer med dem i livet, eller hva slags valg de tar. Men nå det er sagt så har jeg selvfølgelig noen ideer om hva slags mennesker jeg ønsker de skal bli, og hva slags valg jeg ønsker at de skal ta. Barn gjør ikke alltid det vi foreldre ønsker, og de er heller ikke alltid enig i det som vi mener er rett. Jo eldre de blir, jo større kan konsekvensene av dårlige valg bli, og jo mer seriøse ting som møter dem i livet, jo dypere vil bli uenigheten hvis de har andre meninger enn oss. Det fins en mulighet for at de vil gjøre meg trist, eller sint. Det fins til og med en mulighet for at de vil dra sin vei og ikke komme tilbake (jeg tror da egentlig ikke at mine barn vil gjøre det – men hvem vet? Det har skjedd mange andre). Likevel tror jeg at jeg vil elsker dem uansett, og heller enn å påpeke alt som kan gå galt, ønsker jeg å vise dem hvordan de kan bli de beste de kan bli. ‘Best’ ikke i betydningen ‘flink’ – men i karaktertrekk, veivalg og alt som gjør noen til et ‘godt menneske’. Jeg er pinlig klar over at jeg ikke alltid har vært eller er det beste eksemplet på det jeg forsøker å formidle – men målet er i hvert fall klart.

Det er ikke for ingenting at Gud kalles ‘far’ i Bibelen. Han elsker sine barn – det vil si, alle mennesker – uansett hva vi gjør eller hva slags valg vi tar. Det er sant at ‘Gud elsker oss sånn som vi er’! Men fra det kan vi ikke konkludere at Gud elsker ‘sånn som vi er’. Tvert imot. Jeg tror Gud ønsker noe bedre for oss enn det vi får til på egen hånd. Han vil at vi skal bli de beste vi kan bli, og jeg tror at i Guds hjerte fins det et bilde av meg som er bedre enn den jeg er i dag. Bedre på hvilken måte? Jo – i Bibelen fortelles det om rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet, raushet, ydmykhet, glede, fred, tålmodighet – kjærlighet, i ordets dypeste forstand. Og så står det sannelig også om noen konkrete handlinger jeg kunne gjort mer av. Og noen jeg burde avstå fra. Det fins kanskje noen valg jeg har gjort i livet som jeg må gjøre om. Det fins kanskje noen veier jeg har gått på, som jeg må forlate for å gå en annen vei. Noe av det som står er ganske vanskelig for oss å svelge i dag. Jesus, for eksempel, presenterer oss med et ideal om ekteskap hvor det ikke er rom for skilsmisse eller gjengifte. Samtidig forteller han om og viser nåde, barmhjertighet og tilgivelse for alle som ikke når opp. Han elsker oss uansett hva som skjer – men idealet består, og han holder den opp for oss.

Hva Gud konkret vil forandre i meg i dag – det må han vise meg. Men han gjør det ikke med tvang, eller med harde ord. Han lokker meg med kjærligheten sin, og sier – kom, vær sammen med meg, lær meg bedre å kjenne. Og bli lik meg. Det er ganske åpenlyst, det, at vi blir lik de vi tilbringer tid sammen med, så hvis jeg tilbringer tid sammen med Gud, så må det jo skje noe med meg – bit for bit, skritt for skritt. Eller kanskje, i mitt tilfelle, to skritt fram, ett bak og litt til side. Men han gir ikke opp. Han kaller, og lokker, og gjentar: Det fins en bedre deg. En deg som er mer lik meg.

‘Gud elsker deg sånn som du er’. Hvis setningen stopper der – hva har kristendommen å tilby verden da? Alt som er galt fortsetter å være galt – men det er greit fordi Gud elsker oss uansett? Hvor ble det av håpet? Hvor ble det av forandringen? For et tragisk budskap. Men mange mennesker kan vitne om at deres liv har blitt bedre, nettopp fordi det var noen som insisterte på at forandring er mulig. Det er mulig å slippe noe av bagasjen fra fortiden. Det er mulig å velge annerledes enn jeg valgte i går. Vi trenger ikke å gjenta de samme feilene år inn og år ut.

Kanskje vi heller burde si: Gud elsker deg sånn som du er – men han ser det beste som er i deg, og vil hjelpe deg å få det fram.

Jeg har nettopp lest Rob Bell’s bok ‘Love Wins’. Den anbefales på det sterkeste – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt som Bell skriver, men fordi han stiller noen viktige spørsmål og forsøker å finne svar til dem. Blant annet skriver han om hvordan Guds kjærlighet møter oss der vi er – og forandrer oss:

Jesus invites us to trust that the love we fear is too good to be true is actually good enough to be true. It’s written in one of John’s letters in the scriptures that «what we will be has not yet been made known.» Jesus invites us to become, to be drawn into this love as it shapes us and forms us and takes over every square inch of our lives. Jesus calls us to repent, to have our minds and hearts transformed so that we see everything differently.

It will require a death,
a humbling,
a leaving behind of the old mind,
and at the same time it will require an opening up,
loosening our hold,
and letting go,
so that we can receive,
expand,
find,
hear,
see,
and enjoy.

 

Det var visst det jeg forsøkte å si…

Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

2 Kor 3,18

 

På andakten på offisersskolen her om dagen ble selve andakten erstattet av en videoklipp. Nå er det ikke alle sånne kristelige videoklipp som appellerer til meg – de kan være ganske så sukkersøt og fulle av kristenklisjeer. Det er sikkert noen klisjeer i denne også. Men den tar opp et tema som mange kjemper med: Hvis Gud er kjærlig og allmektig, hvorfor ser verden ut som den gjør? Hele svaret finner vi ikke i en videoklipp på noen få minutter. Men en del av svaret… Kanskje den delen som uroer meg mest …. Se her:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Og han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. (Luk 10,1-3)

 

[Takk til Christoffer Wahl som delte Youtube linken]

Har jeg et mål? Det er noen år siden jeg hørte mye om det, men i en periode var det veldig om å gjøre for folk å ha mål for livet – ikke bare mål for dagens arbeid eller årets ferie, men Store Mål For Hele Livet. En rask google-søk førte meg for eksempel til Mind Tools som forteller at «Goal setting is a powerful process for thinking about your ideal future, and for motivating yourself to turn your vision of this future into reality.» Ikke mindre.

Blant kristne var det Rick Warrens Målrettet Liv som satte dette med personlige mål på kartet. La meg bekjenne med en gang: Jeg er en av de to kristne menneskene på planeten som aldri kom så langt at de leste boken. Den andre bor antakelig på et stillehavsøy uten kontakt med omverdenen. Jeg kan med andre ord ikke kommentere innholdet, men markedsføringen (som fortsatt pågår) viser at Rick Warren tenker ganske annerledes enn Mind Tools.  Hovedspørsmål på Mind Tools netside er «What do you want?» Uttrykket «you want» gjentas hele 19 ganger på nettsiden. Sånn sett er dette ganske typisk for en tid da «jeg» står i sentrum som nesten aldri før. Livet styres av hva jeg vil og hva jeg velger – og myndighetenes fremste rolle er å gi meg mulighet til å realisere meg selv gjennom å kunne velge fritt i alle sammenhenger. Valgfrihet er fint og flott – så lenge vi også tar hensyn til andre og deres behov for å kunne velge… Men i praksis blir det jo ofte sånn at noen kan velge fra øverste hylle mens andre må ta til takke med det som er igjen. Og selvrealisering er også fint – så lenge vi gjør det i et fellesskap og en sammenheng hvor det er plass til mer enn meg selv og mitt ego.

Men nå sporer jeg av: Poenget er at Personlige Mål handler som oftest om hva Jeg vil. Men i Rick Warren sin versjon, begynner vi i en annen ende: Jeg ble født med en hensikt, men det var ikke min hensikt. Det var Guds. Og derfor er det som gir mitt liv mål og mening ikke hva jeg vil, men hva Guds planer er. Gud har en plan for mitt liv, og mitt fremste mål må være å finne ut hva det er. Faktisk (i følge nettsiden http://purposedriven.com/books/pdlbook/#purpose har Gud fem mål for våre liv:

  • Gud planla oss for å glede ham
    • så ditt første mål er å gi sann tilbedelse
  • Vi ble formet til Guds familie
    • så ditt andre mål er å delta i ekte fellesskap.
  • Vi ble skapt til å bli lik Kristus
    • så ditt tredje mål er å lære sann disippelskap.
  • Vi ble formet for å tjene Gud
    • så ditt fjerde mål er å tjene i sannhet
  • Vi ble laget for et oppdrag
    • så ditt femte mål er å leve ut ekte evangelisering

Hva liker jeg med dette? Jo: Jeg liker at minst tre av disse målene handler om mitt forhold til andre mennesker. Frelsesarmeens barn og unge hadde en gang et slagord – «Bli alt du kan bli – i møte med Gud, seg selv og andre mennesker». Selvrealisering betyr ikke at «jeg vil bli best», men først og fremst å være i et rett forhold til Gud – og det fører jo til at vi forholder oss riktig til oss selv og våre medmennesker også.

Men først og fremst liker jeg at disse målene ikke handler om «meg». Disse målene er ikke bare mine, og de handler ikke om hva «jeg vil». De er Guds mål for menneskeheten som helhet – våre mål. Noen ganger hører jeg kristne snakker som om Gud har planlagt deres liv i detalj, som om han har en dag for dag plan for hvor vi alle skal gå og hva vi alle skal si – og så er det om å gjøre for oss å finne ut hva det er. For meg blir dette litt marerittaktig, fordi bare det å høre Guds detaljerte instrukser hele tiden vil kreve så mye oppmerksomhet at jeg ikke vil ha kapasitet til å tenke på noe annet (som for eksempel hva min datter forsøker å si meg…). Jeg tror at det hender at Gud gir oss direkte beskjed når det er noe spesielt han vil vi skal gjøre. «Bli Frelsesoffiser!», «Fru Olsen trenger besøk i dag!». Men tar vi alle livets dager som en helhet, så er nok disse beskjedene i mindretall. Jeg tror at Gud har en ide om den generelle retningen han vil mitt liv skal ta («Bli Frelsesoffiser!»), men mer enn det tror jeg han har et mål og en hensikt for alle mennesker. «Elsk Herren din Gud – og din neste som deg selv!». «Bli lik Jesus!». Søker vi seriøst å leve i tråd med dette – så blir det mer enn nok, uten å lete etter spesielle tegn hver dag. Så jeg liker at Warren først og fremst setter opp mål som gjelder for oss alle – som ikke handler om at «jeg» skal oppnå noe utover det som alle mennesker er kalt til. Hvor han tar det videre i boken , vet jeg jo ikke…

Jesus hadde også personlige mål:

 

«Jeg må forkynne det gode budskapet om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» (Luk4,43)

Så vanskelig som det kan virke noen ganger: Dette er vel også et mål for alle vi som vil følge Jesus. For også vi er utsendt …

Jeremia 31,33 Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.

De aller fleste mennesker i Norge ble døpt i vann når de var små. Mesteparten av resten, hvis de kaller seg kristne, ble døpt i vann som voksne. Jeg er på den måten litt sær. Jeg er kristen, jeg er voksen – men jeg har ikke blitt døpt. Ikke i vann, i alle fall. For Frelsesarmeens tro er at vårt møte med Gud ikke skjer på utsiden av oss, men på innsiden. Paulus skrev til romerne at det var de som var «omskåret i sine hjerter» som var de sanne jødene, ikke de som var omskåret på kroppen. Kanskje han hadde dette verset fra Jeremia i sine tanker. Men ikke misforstå meg. Dåpen er en betydningsfull handling for millioner av mennesker, en viktig del av deres identitet som kristne. De fleste vil streve med å forstå at jeg klarer meg uten. Og jeg mener heller ikke at de som ser verdien av dåpen (eller andre symbolske handlinger) ikke møter Gud «på innsiden». Poenget for Frelsesarmeen er bare den at symboler i seg selv  ikke forandrer noe. Gud møter oss på innsiden, og forandrer oss fra innsiden og ut. Guds lov skal ikke være en tvangstrøye av påbud og forbud, men en del av vår personlighet, en indre trang til å gjøre det som gleder Gud – og som er til våre medmenneskers beste. For de fleste vil det være naturlig å markere det indre møtet med Gud gjennom en offentlig handling i menigheten. Men uansett er det viktigste at den indre opplevelsen av Gud kommer til uttrykk i hvordan vi lever: «Tro, virksom i kjærlighet», som Paulus skrev. Så er spørsmålet da: Hvis Gud har skrevet sin lov i mitt hjerte – hvordan synes den i mitt liv?

(For de spesielt interesserte – for noen år siden skrev jeg en engelskspråklig artikkel om Frelsesarmeen og sakramentene for bladet «The Officer», som kan leses her: A Failed Experiment?