Arkiv

Tag Archives: Christianity

Luk 24,36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Ved siden av å være konsulent, har Geoff Shattock hatt en karriere som visesanger, og sammen med Godfrey Rust har han gitt ut noen kassetter (!) og plater. Du kan høre dem på Spotify her: Shattock and Rust. En av deres gamle sanger (dessverre ikke tilgjengelig online) er «Suddenly There», som bygger på oppstandelsesfortellingene, og forteller om hvordan Jesu disipler opplevde at frykt og forvirring ble forandret når Jesus plutselig var der sammen med dem – og hvordan mennesker også i dag opplever at livet blir forandret når de plutselig merker at han er tilstede. Jeg er redd for å skrive noe lettvint om sånt, fordi jeg vet at mange mennesker opplever at livet er mørkt, og de venter tilsynelatende forgjeves på at Jesus skal åpenbare seg. Men det er allikevel min erfaring at han før eller siden gjør det. At han plutselig er der med sitt lys og varme og håp. Kanskje ikke som «løsningen» vi venter på – men allikevel som noe nytt. Og når vi blir klar over at han er der, så er alt på en måte annerledes.

Ellers må jeg dessverre si at jeg ikke kommer til å skrive noe her de neste par ukene – men jeg kommer tilbake i slutten av april!

Advertisements

Luk 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Jesus and the Racing RatEn av de merkeligste bøkene jeg har lest i det siste er Jesus and the Racing Rat av Geoff Shattock. Boken tar utgangspunkt i det Jesus sa mens han var på korset – hvis vi legger sammen alle evangeliene er det syv utsagn, fra «Far, tilgi dem» til «Far, i dine hender overgir jeg min ånd». Shattock bruker hvert utsagn til å si noe om livet, og spesielt livet på arbeidsplassen (!!), fordi, som han skriver, dette var Jesu arbeidsplass – det var her hans store oppdrag ble utført, og det han sa kan fortelle oss noe om hvordan han klarte det, og hvordan vi kan klare våre oppdrag.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil. Jesu død på korset er det mest sentrale i den kristne troen, og vi tror at det er den mest sentrale hendelsen i historien. Og selv om dette handler om Jesu «oppdrag» – så handler det også om en mann som blir torturert til døden. Kan vi ta noe av fra den historien og bruke det som utgangspunkt for en «hvordan lykkes på jobb»-bok, uten at det blir blasfemisk?

Ja – det spørs litt hva man mener med å «lykkes på jobb» – og det er jo et av de sentrale poengene i Shattock’s bok. Jesus viser oss en annen måte å lykkes på enn det vi pleier å tenke på. Jeg endte opp med å bli ganske fascinert med boken – og jeg anbefaler den til alle som er nysgjerrige på hvordan «åndelighet» kan være relevant på arbeidsplassen.

Ett av poengene han trekker ut er forskjellen mellom Salme 31,6 og Lukas 23,46:

Salme 31,6 I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
Lukas 23,46 og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Ser du det? Jesus sier «Far». Akkurat som han sa «Far, tilgi dem», og akkurat som han lærte disiplene til å si «Far» når de ba. I alt han gjorde, var forbindelsen til sin Far det mest sentrale, også når han døde. Med andre ord – for Jesus var det ingen forskjell på «det hellige» og «det sekulære». Hele livet var hellig, for hele livet ble levd i forbindelse med Gud. Og ikke bare i forbindelse med Gud, men i Guds hender, for når hele livet er overgitt til ham så finner vi en trygghet vi ikke kan finne noe annet sted – til og med i døden. Det er et poeng, tenker jeg, i en verden som så absolutt er preget av utrygghet – ikke minst i arbeidslivet.

Det er et ideal. Har jeg kontakt med Gud døgnet rundt? Tja. Legger jeg hele mitt liv i hans hånd? Jeg vil jo det … Føler jeg meg aldri utrygg? Jojo. Men idealer er der for å inspirere, for å lengte mot, for å fokusere på. Jesus viser oss at selv i livets mest ekstreme situasjoner, så kan man trygt legge livet i Guds hånd. Det er noe å ta med seg, i mine mindre dramatiske omstendigheter …

 

Luk 23,22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.»

«If you can’t beat them, join them.» «Gruppepress» «Popularisme» … Velg det uttrykket du synes passer. Det er litt underlig at Bibelen framstiller Pilatus på mange måter som en relativt velmenende men svak mann, mens andre kilder forteller om en mann som så ned på folket han skulle styre og ikke hadde noe imot å slå ned på motstand med vold. Så hvordan ser han ut hvis vi bytter ut bildet av den svake byråkraten som føyer seg etter folkets vilje, med en sarkastisk hersker som synes det er morsomt å spille de forskjellige jødiske faksjonene opp mot hverandre for å se hvordan det går? Brydde Pilatus om Jesus var uskyldig? Teksten kan jo tolkes på den måten – men den kan også tolkes sånn at Pilatus leker med prestene og folkemengden og bruker Jesus som innsats i spillet. Som Herodes før ham, håner han Jesus – men ironisk nok, håne han ham med sannheten. «Er du uskyldig? Hvorfor vil de ta liv av deg, da? De kan få deg hvis de vil, la dem bestemme om du lever eller dør. Du har egentlig ingen betydning for meg.»

Hvordan er motivene mine, da, i møte med folk? Er jeg oppriktig interessert i dem, som Jesus var? Vil jeg vite hvem de er og hører hva de har å komme med? Søker jeg virkelig etter sannheten når jeg snakker med folk – eller er debatten i seg selv et mål, et intellektuelt spill som det er gøy å vinne? Det er nok like gale, enten jeg bare føyer meg etter flertallet, eller om jeg spiller et spill for moro skyld. Ingen av delene er ærlige. Begge deler kan føre til at noen blir såret av det jeg er med på, eller det jeg selv sier og gjør. Og hvordan er motivene mine i møte med Jesus? Er han min Herre, min Frelser – eller bare noen jeg går til når jeg trenger litt ekstra hjel? Til slutt, leser vi, sa Pilatus fra seg ansvaret – «Gjør det dere vil med ham, samme for meg». Men det var jo han som var guvernøren, det var hans ansvar enten han ville ha det eller ikke. Så hjelp meg Gud å ta ansvar for det som er mitt ansvar. Og hjelp meg å møte både Jesus og mennesker med oppriktighet.

 

Luk 22,24 Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.

Å snakke med legen er egentlig litt rart. For da skal jeg bare snakke om meg selv og min egen situasjon, og hun sier ingenting tilbake om seg selv eller sitt liv. Jeg antar at hun har et barn, fordi det er et bilde på veggen. Men det er altså det jeg vet, mens hun vet alt mulig om meg. Det blir som å snakke i et tomrom – et tomrom som stiller spørsmål, men allikevel et tomrom. Vanligvis når vi snakker sammen, så veksler vi jo, mellom å fortelle og å høre på den andre. Men tenk om du gikk til legen og hun begynte bare å fortelle om hvordan hun selv hadde det? Eller tenk om du gikk til en venn for å dele en sorg eller vanskelighet – og de svarte deg med å si, «Du, kan du ikke legge inn et godt for meg med sjefen din …»

Omtrent sånn må det ha vært for Jesus. Han skulle inn i sitt livs mørkeste stund, og disiplene hans var bare opptatt av seg selv og sin egen status – som om de ikke hadde hørt et ord av det han forsøkte å si til dem.

Gud, hjelp meg å høre på det folk sier – istedenfor å snakke så mye selv …

Luk 21,38 Og tidlig om morgenen flokket folket seg om ham på tempelplassen for å høre ham.

Har du hilst på statsministeren? Det har jeg 🙂 Han hadde såvidt tid til å håndhilse i forbifarten … Det er mange andre jeg tenker kunne være spennende å møte, og noen har jeg sett på gata – men det rare er at når man møter folk – så er de bare folk. Statsministeren er egentlig bare en mann med en jobb. Eric Clapton er sikkert bare en mann med en gitar. De er like spennende eller like alminnelige som alle andre. Derfor ville det være noe annet å treffe Jesus. Å være til stede der hvor han satte og underviste. Å høre hans egne ord, ikke formidlet gjennom hukommelse og oversettelse, men direkte. En mann som ingen andre, med autoritet som ingen andre, med visdom og kjærlighet som ingen andre. Hvordan var han? Hvordan var stemmen hans? Ansiktsuttrykket? Øynene?

En dag vil jeg møte ham – men ikke på den måten. Synd for meg … Men heldigvis kan jeg allikevel lese ordene hans, husket og oversatt. Det får være nok, foreløpig. Kanskje mer enn nok for de fleste av oss …

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Luk4,30 Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.

Hva skjedde her? Og hvorfor skriver ikke Lukas mer? Det står at folket jaget Jesus ut av byen – hvordan da? Tok de tak i ham, skjøv de ham fysisk  foran seg, slo de ham? Eller var det bare masse roping og skrikingen sånn at Jesus på en måte gikk selv? Men når de kom til kanten av stupet og ville kaste ham utfor – så stopper de. Hvorfor? Skjønte de at de gikk for langt? Var det noen som besinnet seg og fikk de andre til å roe seg ned? Eller var det noe med Jesus som gjorde at de stoppet opp? Sa han noe? Gjorde han et tegn av noe slag? Så han dem i øynene, eller lå ha på bakken? Ristet han seg bare løs fra hendene deres? Og hvis det var så enkelt for Jesus å roe folk ned sånn at han kunne gå sin vei – hvorfor ventet ham så lenge med det? Kunne han ikke ha gjort det allerede i synagogen? Eller på vei ut av byen?

Det er så mye vi vikke vet om hvordan Jesus var, hva han gjorde, kroppsspråket og ansiktsuttrykkene hans. Vi vet enda mindre om alle de andre menneskene han møtte, hva de tenkte, om de tenkte på dette etterpå, hvordan livene deres ble.  Får vi svar på alle disse tingene i himmelen? Jeg vet ikke. Det er jo ikke viktig. Det som er helt klart er dette: Fra dag én i sitt offentlig virke, så var Jesus kjent for sin forkynnelse og undervisning, og den store forskjellen var myndigheten og autoriteten han hadde. Jesus hadde ingen mastergrad. Han hadde ingen offisiell status som godkjent lærer eller offentlig person. Han må bare ha utstrålt et eller annet som fikk folk til å høre på ham, og til å snakke om ham etterpå. Ikke alle likte det han hadde å si – men det virker ikke som om det var noen som klarte å ignorere ham.

Taler han fortsatt i dag? Når jeg leser ordene hans i Bibelen, kjenner jeg myndigheten som ligger bak? Ignorerer jeg det jeg leser, eller tar jeg stilling til det? Og kan jeg, som hans disippel, være med å forkynne hans budskap?

Graham Kendrick – The Spirit Of The Lord