Arkiv

Tag Archives: bønn

I dag stod Jesaja 40 i bibelleseplanen min – og da husket jeg denne lille andakten som jeg en gang for lenge siden skrev til Krigsropet…

Har du noen gang lest et bibelvers og tenkt, «Det der stemmer absolutt overhode ikke!» Det har jeg – mange ganger. For eksempel, der det står «De som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jeg hørte noen synger om det på radioen forleden dag, og tenkte at «han der har aldri prøvd å være småbarnsfar med ansvar for et aktivt Frelsesarmékorps…» Jeg tror de må ha gjort en feil når de delte ut ørnevingene, og gitt meg spurvevinger istedenfor. I alle fall blir jeg trøtt, for ikke å si utmattet, av og til, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke blir det. Som sagt – det er enkelte bibelvers som bare ikke stemmer…

Men så var det dette med «De som venter på Herren». Kanskje det er der problemet ligger – for midt opp i å balansere mellom jobb og familie og plenen som absolutt må klippes neste gang det er oppholdsvær på fridagen, ja, det der med å vente på Herren må litt for ofte… vente. Jeg innrømmer det: Jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å lese i Bibelen og be. Jeg klarer heller ikke å gjøre det i de fem sekundene jeg ligger våken etter jeg har stupt i sengen om kvelden. Jeg har hørt all verdens gode råd om bibelstudium og bønnelivet – men når det kommer til stykke, så krever det litt energi for å sette seg ned og be. Og det blir litt for sjeldent. Kanskje det er derfor jeg bare har spurvevinger.

Men mens jeg satte i bilen og fulgte denne tankegangen, så var det som om noen spurte meg, «Hva gjør du nå?»
«Hæ?»
«Hva er det egentlig du sitter og gjør her i bilen?»
«Jeg tenker på hvor urealistisk det bibelvers er…»
«Nei… Du venter på Herren.»
«Hæ?»

Plutselig gikk det opp for meg at min litt forbitret tankegang faktisk var en slags bønn. Jeg kunne ha pyntet den med litt mer religiøs språk, jeg kunne begynt med «Kjære Gud!» og avsluttet med «Amen». Men bortsett fra det var innholdet det samme: «Jeg er trøtt – gi meg litt av denne nye kraften han sang om».

Og så kjørte jeg videre, og følte meg oppmuntret – og ba Jesaja om unnskyldning, fordi det bibelverset faktisk ikke er så dumt allikevel. Det vil si – det der med ikke å bli trøtt skjønner jeg ingenting av, for det blir vel alle. Men på den andre siden: Også en spurv kan fly.

26.9.1997

Advertisements

[Denne talen ble opprinnelig holdt på Frelsesarmeens korps i Sarpsborg, men en forkortet utgave stod på trykk i Krigsropet nr. 5, 2014. Denne versjonen er en mellomting … ]

 

Tenk at du er en blind mann. Du sitter ved siden av veien rett utenfor byporten og tigger. Hver dag sitter du der og tigger. Det er varmt. Det er støvete. Pengene du har samlet bruker du til å kjøpe mat på markedet – men siden du er blind blir du ofte lurt, og du får ikke kjøpt så mye som du skulle. Du føler deg fram med en stokk mellom byporten og markedet og hjemmet ditt. Det er hele din verden.

Så begynner du å høre rykter. Det er en mann i området som helbreder folk. Lamme går, døve hører – og blinde ser. Du tenker hvor flott det hadde vært hvis han kom til din by. Kanskje han kunne helbrede deg? Tenk hvordan livet ville forandre seg. Du ville slippe å tilbringe dag etter dag ved siden av den støvete veien. Du kunne få ordentlig arbeid, tjene gode penger. Du kunne handle uten å bli lurt. Du kunne se den blåe himmelen og ansiktene til menneskene rundt deg. En helt ny verden.

Sånn sitter du å drømme når du hører disse ryktene, helt til du en dag hører at det samles mye folk på veien. Lukk øynene. Kjenn varmen, solen på nakken din. Hør lydene – mennesker som går forbi deg inn og ut av byen. Men nå stopper de opp, de snakker sammen, mer og mer spent – «Hva er det som skjer?» spør du. «Jo», sier noen, «det er mirakelmannen fra Galilea. Jesus fra Nasaret.» Han kommer. Hvordan føles det for deg å høre det? Det er dette du har drømt om – men når det blir virkelighet, hvordan føles det da? Blir du litt redd, kanskje? Hva om ingenting skjer allikevel? Orker du den skuffelsen? Men hvis du lar sjansen går forbi, hva da?

Og så roper du av full hals:

«Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»1

”Ti stille”, sier folk, ”hold opp med det der.” Ja – du er jo bare en tigger. Hvorfor trodde du at denne mannen ville bry seg om deg? Men du vet at dette er din eneste sjanse. Nå går han forbi. Bare i dag. Kanskje han aldri kommer tilbake. Tror du at denne mannen virkelig kan helbrede deg? Hvem vet? Men ryktene sier så. Og ellers er det ingenting å se fram til annet enn flere dager ved siden av den støvete veien. Det er en sjanse som kommer bare en gang. Du tar motet til deg og roper enda høyere:

 «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»

Og det neste du vet er at du blir løftet opp på føttene og ledet fram gjennom folkemengden, og så hører du en stemme:

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» 2

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Nå kan du være deg selv litt, og smake på det spørsmålet. Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Det er et spørsmål som bare du vet svaret til. Det er lett å tenke – ja, hva burde jeg be om? Hva er ”det riktige svaret”? Nå er vi på møte og da er vi kanskje litt ekstra fromme. Men ikke bry deg om det. Se heller inn i deg selv. Hva er det du virkelig vil? Hvis du, som den blinde mannen, kunne ha Jesu oppmerksomhet helt og holdent, hvis du kunne be ham om én ting. Hva ville det være?

Det er noen som har sagt – ”Vær forsiktig hva du ber om – det kan hende du får det!” Å svare på det spørsmålet, å si hva vi vil at Jesus skal gjøre for oss, det kan få konsekvenser. Den blinde var ikke i tvil om at han ville se – men det å kunne se betydde også at han måtte forandre livet sitt, og selv om det var stort sett til det bedre, så var det kanskje også utfordrende å begynne å leve et ”normalt” liv når han i så lang tid hadde levd på andres gavmildhet. Ville noe forandre seg i våre liv, hvis Jesus ga oss det vi ber om? Orker vi det?

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

«Herre, la meg få synet!»

Selvfølgelig – han visste hva han trengte. Han ville se. Og Jesus sier:

 «Bli seende! Din tro har frelst deg.»

Tenk å være den mannen, tenk å være den som har sittet ved siden av den støvete veien dag inn og dag ut. Tenk å ha levd i mørket. Og så kan du se. Du åpner dine øyne og slipper lyset inn. Og foran deg står Jesus. Er det mulig? Er det en drøm?

Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.4

Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Jeg kan ikke love deg at Jesus gir deg det her i dag, så enkelt som den blinde opplevde det. Kanskje han gjør det. Eller kanskje han gir deg et løfte for framtiden. Eller kanskje han spør deg igjen – var det virkelig det du ville ha? Men i dag kan vi stå foran Jesus, slik den blinde gjorte. Og Jesus spør fortsatt, Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Så kan vi få lov til å svare ham, og legge saken i hans hender.

 

1 Luk 18, 38

2 Luk 18, 41

4 Luk 18, 42 – 43

Jeremia 21:2 BM11

«Søk råd hos Herren for oss! For kong Nebukadnesar av Babel går til krig mot oss! Kanskje Herren vil gjøre et under for oss, som han så ofte har gjort, så fienden drar bort.»

Er det ikke underlig? Her har Israels ledere tilbedt alle mulige fremmede guder, og mishandlet Guds profet – men når livet blir vanskelig vender de seg plutselig til Gud og forventer mirakler.

Jeg tilber ikke fremmede guder – om ikke ‘avslapping’ er en gud – og jeg er teoretisk litt skeptisk til at Gud skal gripe inn og ‘ordne opp’ i alle mine (ofte selvforskyldte) problemer. Allikevel – når livet er vanskelig går jeg til Gud og ønsker meg mirakler… Mennesker er kanskje ikke så annerledes nå enn de var da…

Jeremia 21:2 BM11

«Søk råd hos Herren for oss! For kong Nebukadnesar av Babel går til krig mot oss! Kanskje Herren vil gjøre et under for oss, som han så ofte har gjort, så fienden drar bort.»

Er det ikke underlig? Her har Israels ledere tilbedt alle mulige fremmede guder, og mishandlet Guds profet – men når livet blir vanskelig vender de seg plutselig til Gud og forventet mirakler.

Jeg tilber ikke fremmede guder – om ikke ‘avslapping’ er en gud – og jeg er teoretisk litt skeptisk til at Gud skal gripe inn og ‘ordne opp’ i alle mine (ofte selvforskyldte) problemer. Allikevel – når livet er vanskelig går jeg til Gud og ønsker meg mirakler… Mennesker er kanskje ikke så annerledes nå enn de var da…

Luk11,4 Tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss.

Kan du fortsette å elske noen som har såret deg? Kan du gjøre gode ting for en som bare gjør deg vondt? Kan du lide smerten i håp om at kjærligheten vil seire over motviljen? Kan jeg? Kjærlighet er ikke bare en følelse – det er også en viljeshandling. Noen ganger klarer vi ikke å finne følelsene i det hele tatt – og da er det bare viljen som avgjør om vi vil fortsette å tenke og gjøre godt mot noen eller ikke. Det var det sikkert for Jesus også. Hva han tenkte og følte på korset kan vi aldri vite. Måtte han kjempe med hat og bitterhet? I så fall klarte han og overvinne dem – han klarte å fortsette å elske, forsette å tilgi.

I dag er Lang fredag: Eller «god fredag» som de engelsktalende sier. God – fordi dette er dagen da kjærligheten seiret over synd. Og fordi Jesus seiret – så kan vi også. Fordi han tilga, kan vi tilgi. Fordi han elsket, selv under det mest ekstreme presset, så kan vi elske. Og som vi har sett flere steder i verden – tilgivelse har en kraft til å forvandle de mest bitre forhold til det bedre.

Det kan koste å be om tilgivelse. Det kan koste mer å tilby tilgivelse. Men når Jesus ber oss om å gjøre begge deler – så er det fordi han selv gjorde det. Og fordi han visste at det bare er på den måten at Guds rike kan komme.

Luk 5,16 Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba.

Er det noe denne verden trenger i dag – så er det handling! Vi (jeg) snakker og snakker og snakker om alt som «noen» burde gjøre, alt som «kunne» bli bedre,  alle de menneskene som trenger hjelp i sine fysiske/psykiske/følelsesmessige/åndelige liv. Og så gjør vi (jeg) også litt innimellom. Men det føles ofte ubetydelig det vi (jeg) gjør. Det føles som så lite – og følelsen er alltid der at vi (jeg) burde gjort mer og ikke bare overlatt så mye til «noen», eller kanskje gjort noe annet (for noen andre, kanskje) enn det  vi (jeg) i dag bruker tid på. Og noen virker så mye flinkere til dette og ser ut til å få til så mye mer for så mange flere …

Jesus var tydelig en handlingens mann – men han måtte ta noen valg han også. Han kunne ikke hjelpe alle som trengte hjelp i Palestina mens han levde, for ikke å snakke om resten av verden. Han kunne ikke forkynne for alle samtidig. Han måtte gå fra noen for å forkynne for andre, og til tross for alle miraklene vi leser om – det var fortsatt mange syke mennesker i Palestina etter han døde. Hadde han dårlig samvittighet? Ble han stresset over alt han ikke rakk? Alle han ikke kunne hjelpe? Var det å kjenne på denne menneskelige begrensningen noe av det han måtte gjennom for å kunne være «helt og sant menneske»?

Hvordan prioriterte han? Hvordan holdt han fokus på det han skulle? Hvordan klarte han å sortere alle de forskjellige behovene? Det er ganske innlysende: det står i Lukas 5,16. Så hvis vi ønsker at denne verden skal se mer handling – hvis vi (jeg) ønsker at min innsats skal telle, og at jeg skal ha fokus på hva Gud vil jeg skal ha fokus på: Så må jeg lære meg å tie stille og høre etter – litt oftere.