Arkiv

Tag Archives: Bibelsyn

Bible StudyMed øynene åpne går jeg inn i hver nattevakt for å grunne på ditt ord. (Salme 119,148)

«Min Gud, min Gud,» skrev John Donne, «du er en Gud som er veldig direkte, kan jeg ikke si bokstavelig, en Gud som gjerne vil bli forstått … etter den vanlige betydningen av alt du sier? Men du er også (Herre, jeg mener å gi deg ære med dette … ) en billedlig Gud, en metaforisk Gud.» (Devotions on emergent occasions, Expostulation 19)

At troende mennesker kan bli uenige om hvordan man skal lese Bibelen er ikke noe nytt, men for Donne er dette noe av det som gjør Bibelen til en opphøyet og enestående bok: For ett menneske kan det være ordenes enkelhet som gjør dem troverdige, mens en annen finner tvert imot at det er ordenes rikdom og dybde som er avgjørende. «Så to menn som er like fromme kan møtes, og den ene kan forundres over at ikke alle forstå ordet, og den andre undres like mye at noen skulle tro de hadde forstått det». Og på den måten kan Bibelens ord tale like mye til den ulærde som til den lærde.

Noe av bibelfortolkningen fra tidligere tider kan gi oss litt hodebry i dag. Middelalderens lærde så allegorier i hele Bibelen, og spesielt så de Kristus i alt – så nesten enhver hendelse i Det gamle testamentet kunne tolkes på en måte som pekte fram mot Kristus. At dette kunne bli lit søkt sier seg selv, selv om vi også i dag kan se paralleller mellom avsnitt i Det gamle testamentet og Det nye (nå skriver jeg ikke om profeti, som er et eget emne…). På den andre siden er det mange avsnitt i Bibelen som åpenlyst ikke er ment bokstavelig. «Hvor ofte,» spør Dønne, «hvor mye oftere, kaller ikke din Sønn seg en vei, og et lys, og en port, og et vintre, og brød, enn Guds eller menneskets Sønn? Hvor mye oftere viser han fram en metaforisk Kristus, enn en virkelig, en bokstavelig?». Nå tror jeg Donne tok feil, hvis han mente at det metaforiske var mindre ‘virkelig’ enn det bokstavelige (jeg tror egentlig ikke det var det han mente). Tvert imot – Bibelens billedspråk er ment å uttrykke åndelige virkeligheter, og når moderne teologer kaller Jonas bok for en ‘novelle’, er det ikke for å degradere den, men for å si at bokens historiske ‘sannhet’ eller mangel på sådan ikke er poenget, for her kommer en annen slags Sannhet til uttrykk gjennom fortellingen – på samme måte som Jesus uttrykte sannheter gjennom sine lignelser.

Problemet for oss i dag er kanskje å skille klinten fra hveten. Når skal et bibelavsnitt leses bokstavelig og når skal det leses billedlig? Eller er det heller en glidende skala? På én måte er alt språk metaforisk. Vi bruker ord og uttrykk for å ‘peke på’ eller ‘representere’ begrep, hendelser, fysiske objekter og sinnsstemninger. Det er de færreste ord som har presise meninger (selv om filosofer og vitenskapsmenn gjerne vil late som om de har det), for språket er avhengig av elastisitet og kreativitet for å kunne brukes i stadig nye situasjoner. Hver gang vi snakker sammen, blir språket bøyd, strukket og vridd mens vi forsøker å si det vi ‘mener’.

Our ordinary conceptual system … is fundamentally metaphorical in nature.*

 

Og hvis det gjelder vårt menneskelige språk, hvor mye mer må det gjelder Guds ord, som viser seg å ha nettopp den evnen at det har noe å si til mennesker over hele verden gjennom århundrer. Bibelens ord kan omtale situasjoner og kulturer de fleste av oss ve lite om – men allikevel skaper de bilder som taler til oss i dag. Det er kanskje nettopp derfor det er mulig for Bibelen å oppfattes som både ‘enkel’ og ‘vanskelig’. Og derfor kan Guds ord til en tidlig sivilisasjon i Midtøsten også være et ord til meg, i det moderne Norge, et ord som er verd å grunne over i nattevakten.

 

*Lakoff og Johnson, «Metaphors we live by»

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jeremia 15,16)

Bibelen er den viktigste boken i mitt liv. Det er kanskje unødvendig å si – jeg er jo offiser i Frelsesarmeen – men ettersom jeg ofte forteller om alt som jeg finner vanskelig og problematisk med Bibelen, kan det være greit å slå fast at bak min undring, mine spørsmål og – la oss si det rett ut – min litt kritisk tilnærming til deler av denne boken, så ligger det ekte kjærlighet. Bibelen er ikke bare en bok, det er Boken (eller rettere sagt Bøkene), jeg elsker den, og jeg har forpliktet meg til å leve etter dens ord.

Gjennom årene har jeg samlet en del Bibler, som alle betyr noe for meg på forskjellige måter. Min første ‘ekte’ Bibel, etter barneutgavene, var en Authorised Version – det amerikanerne kaller ‘King James’. Det var på den tiden man fikk bøker i premie for å ha møtt opp regelmessig på søndagsskolen, og det gjorde jeg helt fram til jeg fylte tolv eller tretten, da jeg fikk min «Siste Premie». For den siste premien kunne vi velge enten Frelsesarmeens sangbok eller en Bibel, og jeg valgte altså det siste. Hvorfor The Authorised Version? Det var et litt rart valg allerede da. På 70-tallet fantes det ikke det utvalget av Bibelutgaver som engelsktalende folk er plaget med i dag, men det hadde allikevel kommet noen siden 1611. Det hippeste på den tiden var «The Good News Bible», skrevet i en slags folkelig amerikansk som fikk Jesus til å høres ut som en litt wannabe cool dude. Dessuten hadde den noen fine strektegninger.

Men jeg har alltid likt gamle ting. Når jeg går inn i en av Englands mange middelalderkirker, blir jeg rørt ved tanken at folk har kommet til det samme stedet i tusen år, for å be, tilbe og synge lovsang til Gud. Leser jeg gamle liturgier blir jeg grepet av tanken at mennesker har uttalt disse ordene gjennom århundrer. Så antakelig valgte jeg The Authorised Version først og fremst fordi den var gammel. I tillegg var det The Authorised Version som ble lest på høytidelig arrangement som for eksempel skolens julegudstjeneste – og uten at jeg hadde noe bevisst forhold til det, enda, så var det kanskje noe med språket som appellerte til meg. Dette var engelsken til Shakespeare, Milton og Donne, og om det kan være litt vanskelig å forstå innimellom, så er det fantastisk vakkert – «And there were in the same country shepherds abiding in the field, keeping watch over their flock by night… » (Luk 2,8). Uslåelig.

Senere har jeg samlet forskjellige versjoner, som alle har sine gode og svake sider – men lenge før jeg virkelig hadde sortert troen i mitt hode, lenge før jeg kunne gjøre rede for hva Jesus betydde for meg, hørte jeg og leste disse vakre ordene. Jeg har aldri vært superflink til å lese Bibelen hver dag, sånn som man «skal», men i perioder har jeg lest store deler av Bibelen, badet i ordene, «spist» dem rett ned. Og den dag i dag fyller de meg med sin skjønnhet – og, som jeg etter hvert har forstått, sin kraft. Blant mye annet har det å lese Bibelen derfor vært en estetisk opplevelse for meg: Ordene har nådd inn til meg fordi de rett og slett er vakre. «Dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte .»

Men det er noe annet også – ordene er ikke bare vakre i seg selv. Det fins jo mange vakre ord (også etter Shakespeare og Donne!). Men Bibelens ord får betydning i tillegg fordi de er ord til meg. «For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.» Fra fødselen av har jeg tilhørt Gud, og Bibelens ord, på en eller annen måte, er hans ord til hans folk – som jeg er en del av. De taler til meg, oppmuntre meg, korrigere meg, gjør meg forvirret og spørrende, for så å gi meg fast grunn under føttene. Noen kaller Bibelen for Guds Ord. For meg er de like mye mine ord. De er den viktigste delen av mitt livs «soundtrack».

Jeg kommer nok til å skrive mer om Bibelen framover – men utgangspunktet for alt er denne kjærligheten, og dette behovet for å ta til meg det Gud har ønsket å formidle. Så jeg takker de som først lærte meg å høre og å lese, og å glede meg over ordene i Bøkenes Bok.