Arkiv

Tag Archives: bibelforståelse

Bible StudyMed øynene åpne går jeg inn i hver nattevakt for å grunne på ditt ord. (Salme 119,148)

«Min Gud, min Gud,» skrev John Donne, «du er en Gud som er veldig direkte, kan jeg ikke si bokstavelig, en Gud som gjerne vil bli forstått … etter den vanlige betydningen av alt du sier? Men du er også (Herre, jeg mener å gi deg ære med dette … ) en billedlig Gud, en metaforisk Gud.» (Devotions on emergent occasions, Expostulation 19)

At troende mennesker kan bli uenige om hvordan man skal lese Bibelen er ikke noe nytt, men for Donne er dette noe av det som gjør Bibelen til en opphøyet og enestående bok: For ett menneske kan det være ordenes enkelhet som gjør dem troverdige, mens en annen finner tvert imot at det er ordenes rikdom og dybde som er avgjørende. «Så to menn som er like fromme kan møtes, og den ene kan forundres over at ikke alle forstå ordet, og den andre undres like mye at noen skulle tro de hadde forstått det». Og på den måten kan Bibelens ord tale like mye til den ulærde som til den lærde.

Noe av bibelfortolkningen fra tidligere tider kan gi oss litt hodebry i dag. Middelalderens lærde så allegorier i hele Bibelen, og spesielt så de Kristus i alt – så nesten enhver hendelse i Det gamle testamentet kunne tolkes på en måte som pekte fram mot Kristus. At dette kunne bli lit søkt sier seg selv, selv om vi også i dag kan se paralleller mellom avsnitt i Det gamle testamentet og Det nye (nå skriver jeg ikke om profeti, som er et eget emne…). På den andre siden er det mange avsnitt i Bibelen som åpenlyst ikke er ment bokstavelig. «Hvor ofte,» spør Dønne, «hvor mye oftere, kaller ikke din Sønn seg en vei, og et lys, og en port, og et vintre, og brød, enn Guds eller menneskets Sønn? Hvor mye oftere viser han fram en metaforisk Kristus, enn en virkelig, en bokstavelig?». Nå tror jeg Donne tok feil, hvis han mente at det metaforiske var mindre ‘virkelig’ enn det bokstavelige (jeg tror egentlig ikke det var det han mente). Tvert imot – Bibelens billedspråk er ment å uttrykke åndelige virkeligheter, og når moderne teologer kaller Jonas bok for en ‘novelle’, er det ikke for å degradere den, men for å si at bokens historiske ‘sannhet’ eller mangel på sådan ikke er poenget, for her kommer en annen slags Sannhet til uttrykk gjennom fortellingen – på samme måte som Jesus uttrykte sannheter gjennom sine lignelser.

Problemet for oss i dag er kanskje å skille klinten fra hveten. Når skal et bibelavsnitt leses bokstavelig og når skal det leses billedlig? Eller er det heller en glidende skala? På én måte er alt språk metaforisk. Vi bruker ord og uttrykk for å ‘peke på’ eller ‘representere’ begrep, hendelser, fysiske objekter og sinnsstemninger. Det er de færreste ord som har presise meninger (selv om filosofer og vitenskapsmenn gjerne vil late som om de har det), for språket er avhengig av elastisitet og kreativitet for å kunne brukes i stadig nye situasjoner. Hver gang vi snakker sammen, blir språket bøyd, strukket og vridd mens vi forsøker å si det vi ‘mener’.

Our ordinary conceptual system … is fundamentally metaphorical in nature.*

 

Og hvis det gjelder vårt menneskelige språk, hvor mye mer må det gjelder Guds ord, som viser seg å ha nettopp den evnen at det har noe å si til mennesker over hele verden gjennom århundrer. Bibelens ord kan omtale situasjoner og kulturer de fleste av oss ve lite om – men allikevel skaper de bilder som taler til oss i dag. Det er kanskje nettopp derfor det er mulig for Bibelen å oppfattes som både ‘enkel’ og ‘vanskelig’. Og derfor kan Guds ord til en tidlig sivilisasjon i Midtøsten også være et ord til meg, i det moderne Norge, et ord som er verd å grunne over i nattevakten.

 

*Lakoff og Johnson, «Metaphors we live by»

Advertisements

På Frelsesarmeens offisersskole, hvor jeg er lærer, har vi for tiden studenter («kadetter», som vi sier) fra Norge, Sverige, Danmark og Island. Det ryktes at vi kommer til å få kadetter fra Romania, også, etter hvert. Staben er ikke fullt så internasjonal, selv om jeg er britisk og vi har et par svensker i kontorfellesskapet. Men spørsmålet er allikevel om vi alle forstår hverandre – og det beste svaret er kanskje «stort sett, men ikke alltid». 

Rent praktisk er dette med språk en stor utfordring i mange sammenhenger, og man kan jo lure på om ikke en del av verdens konflikter kunne blitt unngått hvis alle hadde forstått hverandre litt lettere. På den andre siden er det jo sånn at noen av verdens blodigste kriger har vært mellom folk som snakker mer eller mindre samme språk – som i det gamle Jugoslavia, for eksempel.

Så til tross for det praktiske, tenker jeg at det å ha flere språk er en fordel heller enn en ulempe. Forskjellige språk representerer også forskjellige kulturer og tenkemåter og kan hjelpe oss å se ting fra forskjellige vinklinger sånn at vi ikke bare følge vårt eget spor. Og bortsett fra alt annet – tenk hvor kjedelig verden hadde vært hvis alle snakket likt! Når vi ser på dyre- og planteliv, tenker vi gjerne at mangfold og variasjon er uttrykk for Guds uendelig raushet og oppfinnsomhet og skaperglede. Selv om vi velger å tro på utviklingsteorien heller enn direkte skapelseshandlinger, ser vi neppe noe negativt i all variasjonen. Derfor irriterer det meg når Bibelen inneholder denne fortellingen som skal liksom få variasjon i språk til å være noe negativt heller enn en berikelse. Det irriterer meg både fordi det får Gud til å se ut som en smålig og utrygg diktator – og fordi all den fantastiske rikdom som finnes i verdens språk blir redusert til et konfliktskapende herskemiddel.

Jeg tror ikke Gud driver med «splitt og hersk». Jeg tror ikke Gud er redd for at mennesker skal nå opp til ham. Og jeg tror at språk, i all sin variasjon, er en av de største velsignelsene Gud har gitt oss, en kilde til endeløs fascinasjon og oppdagelsesglede. Det medfører at jeg ikke tror på denne fortellingen. Det vil si: Jeg tror at menneskene i Babel bygde tårn, fordi tårnene fortsatt fins. Jeg tror bare ikke at Gud hindret dem, eller forkludret språket deres for å gjøre livet vanskelig.

Tror jeg da at Bibelen kan inneholde feil? Kort svar? Ja… Eller kanskje ikke «feil», i den forstand, men misforståelser. Jeg tror at Bibelen som helhet er (blant annet) en fortelling om hvordan menneskers opplevelse og forståelse av Gud har utviklet seg over århundrene, fram til Jesus kom som Guds endelige åpenbaring. Noe av det som står der representerer med andre ord eldre forestillinger som ikke harmonerer med åpenbaringen i Jesus – og de kan være historisk interessante, men forteller oss lite om Guds sanne vesen. Gud slik Jesus framstiller ham, er verken smålig, utrygg, eller redd for menneskenes evner. Det er jo han som har gitt oss de evnene – også evnen til å kommunisere, og til å forstå hverandre, til og med på tvers av språkbarrierer.

Men historien inneholder allikevel et viktig poeng. Menneskene det fortelles om ville bygge et tårn som nådde til himmelen – men det de ville var ikke å nå opp til Gud, men å skape et navn for seg selv. Det som Gud straffer i historien er ikke så mye selve byggverket, men den selvforherligende holdningen som lå til grunn. Det er et budskap som vi fortsatt kan ta til oss: Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvor stor del av vår motivasjon er et ønske om anerkjennelse? Er det ikke fromt å spre bibelvers og andaktsord på Facebook? «Se på meg!! Er jeg ikke god?» T.S. Eliot skrev et teaterstykke om Thomas Beckett[1], den engelske erkebiskopen som ble myrdet fordi han talte kongen imot. Thomas ønsker martyrdøden velkommen – men er redd for sin egen motivasjon. «To do the right deed for the wrong reason», mener han vil bli det verste forræderiet. Det er kanskje å dra det litt langt. Som mennesker vil vi nær sagt alltid ha blandede motiver, og jeg vil nå påstå at det som oftest er best å gjøre det som er rett uansett, heller enn å la være. Men allikevel: I denne tidsalderen hvor vi (i alle fall potensielt) blir mer og mer offentlige personer må vi nok passe oss enda mer. Ikke fordi Gud vil komme og forvirre oss med fremmede språk – men fordi selvgodhet er et dårlig utgangspunkt for å bygge relasjoner, og i hvert fall en relasjon til Gud. For uansett hvor høyt vi bygger oss selv – vil han alltid være der før oss.

Forresten – det fins noe sånt som 6000 språk i verden. John McWhorters bok «The Power of Babel» forteller noe om dem og hvordan det ble sånn. Anbefales sterkt 🙂

1 Mos 11,1-9 Hele jorden hadde samme språk og samme ord.  Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der.  De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel.  Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»  Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.  Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.  Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»  Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.