Arkiv

Tag Archives: Bibelen

Bible StudyMed øynene åpne går jeg inn i hver nattevakt for å grunne på ditt ord. (Salme 119,148)

«Min Gud, min Gud,» skrev John Donne, «du er en Gud som er veldig direkte, kan jeg ikke si bokstavelig, en Gud som gjerne vil bli forstått … etter den vanlige betydningen av alt du sier? Men du er også (Herre, jeg mener å gi deg ære med dette … ) en billedlig Gud, en metaforisk Gud.» (Devotions on emergent occasions, Expostulation 19)

At troende mennesker kan bli uenige om hvordan man skal lese Bibelen er ikke noe nytt, men for Donne er dette noe av det som gjør Bibelen til en opphøyet og enestående bok: For ett menneske kan det være ordenes enkelhet som gjør dem troverdige, mens en annen finner tvert imot at det er ordenes rikdom og dybde som er avgjørende. «Så to menn som er like fromme kan møtes, og den ene kan forundres over at ikke alle forstå ordet, og den andre undres like mye at noen skulle tro de hadde forstått det». Og på den måten kan Bibelens ord tale like mye til den ulærde som til den lærde.

Noe av bibelfortolkningen fra tidligere tider kan gi oss litt hodebry i dag. Middelalderens lærde så allegorier i hele Bibelen, og spesielt så de Kristus i alt – så nesten enhver hendelse i Det gamle testamentet kunne tolkes på en måte som pekte fram mot Kristus. At dette kunne bli lit søkt sier seg selv, selv om vi også i dag kan se paralleller mellom avsnitt i Det gamle testamentet og Det nye (nå skriver jeg ikke om profeti, som er et eget emne…). På den andre siden er det mange avsnitt i Bibelen som åpenlyst ikke er ment bokstavelig. «Hvor ofte,» spør Dønne, «hvor mye oftere, kaller ikke din Sønn seg en vei, og et lys, og en port, og et vintre, og brød, enn Guds eller menneskets Sønn? Hvor mye oftere viser han fram en metaforisk Kristus, enn en virkelig, en bokstavelig?». Nå tror jeg Donne tok feil, hvis han mente at det metaforiske var mindre ‘virkelig’ enn det bokstavelige (jeg tror egentlig ikke det var det han mente). Tvert imot – Bibelens billedspråk er ment å uttrykke åndelige virkeligheter, og når moderne teologer kaller Jonas bok for en ‘novelle’, er det ikke for å degradere den, men for å si at bokens historiske ‘sannhet’ eller mangel på sådan ikke er poenget, for her kommer en annen slags Sannhet til uttrykk gjennom fortellingen – på samme måte som Jesus uttrykte sannheter gjennom sine lignelser.

Problemet for oss i dag er kanskje å skille klinten fra hveten. Når skal et bibelavsnitt leses bokstavelig og når skal det leses billedlig? Eller er det heller en glidende skala? På én måte er alt språk metaforisk. Vi bruker ord og uttrykk for å ‘peke på’ eller ‘representere’ begrep, hendelser, fysiske objekter og sinnsstemninger. Det er de færreste ord som har presise meninger (selv om filosofer og vitenskapsmenn gjerne vil late som om de har det), for språket er avhengig av elastisitet og kreativitet for å kunne brukes i stadig nye situasjoner. Hver gang vi snakker sammen, blir språket bøyd, strukket og vridd mens vi forsøker å si det vi ‘mener’.

Our ordinary conceptual system … is fundamentally metaphorical in nature.*

 

Og hvis det gjelder vårt menneskelige språk, hvor mye mer må det gjelder Guds ord, som viser seg å ha nettopp den evnen at det har noe å si til mennesker over hele verden gjennom århundrer. Bibelens ord kan omtale situasjoner og kulturer de fleste av oss ve lite om – men allikevel skaper de bilder som taler til oss i dag. Det er kanskje nettopp derfor det er mulig for Bibelen å oppfattes som både ‘enkel’ og ‘vanskelig’. Og derfor kan Guds ord til en tidlig sivilisasjon i Midtøsten også være et ord til meg, i det moderne Norge, et ord som er verd å grunne over i nattevakten.

 

*Lakoff og Johnson, «Metaphors we live by»

Advertisements

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jeremia 15,16)

Bibelen er den viktigste boken i mitt liv. Det er kanskje unødvendig å si – jeg er jo offiser i Frelsesarmeen – men ettersom jeg ofte forteller om alt som jeg finner vanskelig og problematisk med Bibelen, kan det være greit å slå fast at bak min undring, mine spørsmål og – la oss si det rett ut – min litt kritisk tilnærming til deler av denne boken, så ligger det ekte kjærlighet. Bibelen er ikke bare en bok, det er Boken (eller rettere sagt Bøkene), jeg elsker den, og jeg har forpliktet meg til å leve etter dens ord.

Gjennom årene har jeg samlet en del Bibler, som alle betyr noe for meg på forskjellige måter. Min første ‘ekte’ Bibel, etter barneutgavene, var en Authorised Version – det amerikanerne kaller ‘King James’. Det var på den tiden man fikk bøker i premie for å ha møtt opp regelmessig på søndagsskolen, og det gjorde jeg helt fram til jeg fylte tolv eller tretten, da jeg fikk min «Siste Premie». For den siste premien kunne vi velge enten Frelsesarmeens sangbok eller en Bibel, og jeg valgte altså det siste. Hvorfor The Authorised Version? Det var et litt rart valg allerede da. På 70-tallet fantes det ikke det utvalget av Bibelutgaver som engelsktalende folk er plaget med i dag, men det hadde allikevel kommet noen siden 1611. Det hippeste på den tiden var «The Good News Bible», skrevet i en slags folkelig amerikansk som fikk Jesus til å høres ut som en litt wannabe cool dude. Dessuten hadde den noen fine strektegninger.

Men jeg har alltid likt gamle ting. Når jeg går inn i en av Englands mange middelalderkirker, blir jeg rørt ved tanken at folk har kommet til det samme stedet i tusen år, for å be, tilbe og synge lovsang til Gud. Leser jeg gamle liturgier blir jeg grepet av tanken at mennesker har uttalt disse ordene gjennom århundrer. Så antakelig valgte jeg The Authorised Version først og fremst fordi den var gammel. I tillegg var det The Authorised Version som ble lest på høytidelig arrangement som for eksempel skolens julegudstjeneste – og uten at jeg hadde noe bevisst forhold til det, enda, så var det kanskje noe med språket som appellerte til meg. Dette var engelsken til Shakespeare, Milton og Donne, og om det kan være litt vanskelig å forstå innimellom, så er det fantastisk vakkert – «And there were in the same country shepherds abiding in the field, keeping watch over their flock by night… » (Luk 2,8). Uslåelig.

Senere har jeg samlet forskjellige versjoner, som alle har sine gode og svake sider – men lenge før jeg virkelig hadde sortert troen i mitt hode, lenge før jeg kunne gjøre rede for hva Jesus betydde for meg, hørte jeg og leste disse vakre ordene. Jeg har aldri vært superflink til å lese Bibelen hver dag, sånn som man «skal», men i perioder har jeg lest store deler av Bibelen, badet i ordene, «spist» dem rett ned. Og den dag i dag fyller de meg med sin skjønnhet – og, som jeg etter hvert har forstått, sin kraft. Blant mye annet har det å lese Bibelen derfor vært en estetisk opplevelse for meg: Ordene har nådd inn til meg fordi de rett og slett er vakre. «Dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte .»

Men det er noe annet også – ordene er ikke bare vakre i seg selv. Det fins jo mange vakre ord (også etter Shakespeare og Donne!). Men Bibelens ord får betydning i tillegg fordi de er ord til meg. «For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.» Fra fødselen av har jeg tilhørt Gud, og Bibelens ord, på en eller annen måte, er hans ord til hans folk – som jeg er en del av. De taler til meg, oppmuntre meg, korrigere meg, gjør meg forvirret og spørrende, for så å gi meg fast grunn under føttene. Noen kaller Bibelen for Guds Ord. For meg er de like mye mine ord. De er den viktigste delen av mitt livs «soundtrack».

Jeg kommer nok til å skrive mer om Bibelen framover – men utgangspunktet for alt er denne kjærligheten, og dette behovet for å ta til meg det Gud har ønsket å formidle. Så jeg takker de som først lærte meg å høre og å lese, og å glede meg over ordene i Bøkenes Bok.

Spørsmålet ble stilt til en annen, så jeg slapp å svare – men rett etterpå kom denne teksten på pray-as-you-go, og for en gangs skyld forsøkte jeg å tenke på hvordan jeg ville reagert på dette hvis jeg ikke var blitt sosialisert inn i kristendommen fra fødselen av:

For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.

1. Brev til tessalonikerne 4,16-17

Dette er rart. Selvfølgelig er det rart. Nå kan jeg på min overlegen måte avskrive det rare som billedspråk og si at Paulus forsøker å beskrive en åndelig virkelighet som ikke kan uttrykkes med menneskelig språk. Men sett fra utsiden har jeg da kanskje ikke forklart noe som helst. Jeg bare unngår å forklare noe uforklarlig med å postulere noe annet som er like uforklarlig: Det er kanskje god retorikk men lite hjelpsomt…

Poenget er at kristen tro ikke passer i våre vestlige kategorier og vante tankebaner. Vi kan vri oss rundt for å forsøke å få det til. Vi kan «avmytologisere», snakke om troens indre logikk, og lete etter smutthull i naturvitenskapen som gir rom for «noe annet». Men til syvende og sist inneholder kristen tro mye rart, og vi kan like godt innrømme det først som sist. Jeg kan faktisk forstå de som ikke ser behovet for å tro på alt dette. Jeg forstår at det må se ut som eventyr – eller i beste fall, gammel visdom kledd i mytologisk språkdrakt. Og jeg innrømmer gjerne at det er mye i troen som jeg ikke forstår og kan synes er vanskelig å forholde meg til: Jeg vet ikke hva Paulus mente med at Herren skal stige ned fra himmelen, eller at de døde skal stå opp. Jeg vet ikke en gang hva det betyr at «vi skal være sammen med Herren for alltid». Men min erfaring her og nå, uforklarlig som det er, er at det fins en åndelig dimensjon i livet, og at Herren – altså Jesus – møter meg der. Og fordi jeg opplever det godt å være sammen med ham her og nå – så vil jeg gjerne være med ham «for alltid», hva enn det betyr.

Det er mye sannhet i den gamle sangen: «Det kan ei forklares, det kan blott erfares.» Selvfølgelig skal vi forsøke å forklare så godt vi kan. Selvfølgelig skal vi ha god grunn for å mene at det vi tror er «kompatibel» med livet og universet slik vi opplever og observerer det. Troen vår må være «fornuftig» på en eller annen måte. Men tro handler ikke først og fremst om fornuft, men om erfaring – og vi kommer ikke unna at vi tror på mye rart…

På Frelsesarmeens offisersskole, hvor jeg er lærer, har vi for tiden studenter («kadetter», som vi sier) fra Norge, Sverige, Danmark og Island. Det ryktes at vi kommer til å få kadetter fra Romania, også, etter hvert. Staben er ikke fullt så internasjonal, selv om jeg er britisk og vi har et par svensker i kontorfellesskapet. Men spørsmålet er allikevel om vi alle forstår hverandre – og det beste svaret er kanskje «stort sett, men ikke alltid». 

Rent praktisk er dette med språk en stor utfordring i mange sammenhenger, og man kan jo lure på om ikke en del av verdens konflikter kunne blitt unngått hvis alle hadde forstått hverandre litt lettere. På den andre siden er det jo sånn at noen av verdens blodigste kriger har vært mellom folk som snakker mer eller mindre samme språk – som i det gamle Jugoslavia, for eksempel.

Så til tross for det praktiske, tenker jeg at det å ha flere språk er en fordel heller enn en ulempe. Forskjellige språk representerer også forskjellige kulturer og tenkemåter og kan hjelpe oss å se ting fra forskjellige vinklinger sånn at vi ikke bare følge vårt eget spor. Og bortsett fra alt annet – tenk hvor kjedelig verden hadde vært hvis alle snakket likt! Når vi ser på dyre- og planteliv, tenker vi gjerne at mangfold og variasjon er uttrykk for Guds uendelig raushet og oppfinnsomhet og skaperglede. Selv om vi velger å tro på utviklingsteorien heller enn direkte skapelseshandlinger, ser vi neppe noe negativt i all variasjonen. Derfor irriterer det meg når Bibelen inneholder denne fortellingen som skal liksom få variasjon i språk til å være noe negativt heller enn en berikelse. Det irriterer meg både fordi det får Gud til å se ut som en smålig og utrygg diktator – og fordi all den fantastiske rikdom som finnes i verdens språk blir redusert til et konfliktskapende herskemiddel.

Jeg tror ikke Gud driver med «splitt og hersk». Jeg tror ikke Gud er redd for at mennesker skal nå opp til ham. Og jeg tror at språk, i all sin variasjon, er en av de største velsignelsene Gud har gitt oss, en kilde til endeløs fascinasjon og oppdagelsesglede. Det medfører at jeg ikke tror på denne fortellingen. Det vil si: Jeg tror at menneskene i Babel bygde tårn, fordi tårnene fortsatt fins. Jeg tror bare ikke at Gud hindret dem, eller forkludret språket deres for å gjøre livet vanskelig.

Tror jeg da at Bibelen kan inneholde feil? Kort svar? Ja… Eller kanskje ikke «feil», i den forstand, men misforståelser. Jeg tror at Bibelen som helhet er (blant annet) en fortelling om hvordan menneskers opplevelse og forståelse av Gud har utviklet seg over århundrene, fram til Jesus kom som Guds endelige åpenbaring. Noe av det som står der representerer med andre ord eldre forestillinger som ikke harmonerer med åpenbaringen i Jesus – og de kan være historisk interessante, men forteller oss lite om Guds sanne vesen. Gud slik Jesus framstiller ham, er verken smålig, utrygg, eller redd for menneskenes evner. Det er jo han som har gitt oss de evnene – også evnen til å kommunisere, og til å forstå hverandre, til og med på tvers av språkbarrierer.

Men historien inneholder allikevel et viktig poeng. Menneskene det fortelles om ville bygge et tårn som nådde til himmelen – men det de ville var ikke å nå opp til Gud, men å skape et navn for seg selv. Det som Gud straffer i historien er ikke så mye selve byggverket, men den selvforherligende holdningen som lå til grunn. Det er et budskap som vi fortsatt kan ta til oss: Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvor stor del av vår motivasjon er et ønske om anerkjennelse? Er det ikke fromt å spre bibelvers og andaktsord på Facebook? «Se på meg!! Er jeg ikke god?» T.S. Eliot skrev et teaterstykke om Thomas Beckett[1], den engelske erkebiskopen som ble myrdet fordi han talte kongen imot. Thomas ønsker martyrdøden velkommen – men er redd for sin egen motivasjon. «To do the right deed for the wrong reason», mener han vil bli det verste forræderiet. Det er kanskje å dra det litt langt. Som mennesker vil vi nær sagt alltid ha blandede motiver, og jeg vil nå påstå at det som oftest er best å gjøre det som er rett uansett, heller enn å la være. Men allikevel: I denne tidsalderen hvor vi (i alle fall potensielt) blir mer og mer offentlige personer må vi nok passe oss enda mer. Ikke fordi Gud vil komme og forvirre oss med fremmede språk – men fordi selvgodhet er et dårlig utgangspunkt for å bygge relasjoner, og i hvert fall en relasjon til Gud. For uansett hvor høyt vi bygger oss selv – vil han alltid være der før oss.

Forresten – det fins noe sånt som 6000 språk i verden. John McWhorters bok «The Power of Babel» forteller noe om dem og hvordan det ble sånn. Anbefales sterkt 🙂

1 Mos 11,1-9 Hele jorden hadde samme språk og samme ord.  Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der.  De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel.  Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»  Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.  Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.  Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»  Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

Jeremia 39:16 BM11

Gå og si til Ebed-Melek fra Kusj: Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, nå oppfyller jeg mitt ord om denne byen, til det onde og ikke til det gode. Det skal skje rett for øynene på deg den dagen.

‘Hvorfor gjør ikke Gud noe?’ Det må være en av de vanligste spørsmål som blir stilt, både av fortvilte kristne som venter på bønnesvar, og andre som konkluderer med at Gud ikke finnes. Spørsmålet er ofte det samme enten vi tenker på lidelsen i verden eller våre egne private problemer: Hvis Gud elsker oss, og Gud er allmektig, hvorfor gjør han ikke slutt på lidelsen da?

Jeg tror ikke noe menneske kan finne et godt svar til det på denne siden av graven. Det kan være at vi kan finne en mening i våre egne liv som gjør oss i stand til å bære våre egne problemer. Men å forklare summen av lidelsen i verden klarer vi ikke.

Jeremia så en mening i det som skjedde med Israel. Det er Gud som gjør det, sa han, og her er hvorfor. Jeg har hørt folk bruke lignende argumenter i vår tid, men de overbeviser meg ikke. Det meningsløse får ikke mening bare fordi vi setter Guds navn på det. Jeg tenker at det vi trenger svar til, vil vi forstå etter oppstandelsen. Og da vil vi sikkert oppdage at mye ser annerledes ut i evighetens lys, selv om smerten ikke nødvendigvis er mindre hos Gud enn hos oss. I mellomtiden får vi slå oss til ro med at Gud vil handle når han ser det er riktig – og til slutt vil han oppfylle sitt ord.

Jeremia 37,17 Kong Sidkia sendte bud og hentet ham. På slottet spurte kongen ham i hemmelighet: «Er det kommet noe ord fra Herren?» «Det er det», svarte Jeremia. «Du skal overgis i hendene på kongen av Babel.»

Kong Sidkia tilba Israels Gud på sin måte – men hadde et anstrengt forhold til profeten Jeremia. Det var nok lettere å forholde seg til de formelle religiøse lederne enn denne mannen som stort sett spådde undergang og dom. Men allikevel forstår Sidkia at det er noe ekte med Jeremia, og spør om et ord fra Gud. Det hender hos oss også, kanskje, at noen kommer «i hemmelighet». En som kanskje formelt er medlem av en kirke, men som ikke vil være «for religiøs». Eller en som ikke er medlem noe sted, men som er nysgjerrig. Det er noe de lurer på. Noe de ønsker forbønn for. Noe som gir dem en grunn til å oppsøke en som flagger troen litt tydeligere enn de selv tør. Litt som Nikodemus, kanskje, som besøkte Jesus om natten.

Håper vi er der for dem når de kommer…

Jeremia 36:28 BM11

Ta nå en annen bokrull og skriv ned i den de samme ordene som sto i den første rullen, den som kong Jojakim av Juda brente opp.

Hvordan er utholdenheten? Selv i disse dager med korte konsentrasjonsevner ser vi at det lykkes å gjenta ting. Enten det er Amnesty International som krever løslatelse for en politisk fange, eller grupper som krever av klesbutikkkjedene at de stiller krav om ordentlige arbeidsforhold for fabrikkarbeidere i Bangladesh. De som holder ut, som ikke gir opp å gjenta budskapet sitt, de oppnår til slutt noe av det de ønsker. Ting skjer ikke fort – men det skjer noe til slutt hvis vi ikke gir opp.

Derfor: Vi kan og bør også være med å heve stemmen for menneskerettigheter og bedre livsvilkår. Men la oss ikke bli trøtt av å gjenta det som er det viktigste av alt. Gud er god – og han sendte sin sønn for vår skyld – og vi kan lære ham å kjenne.