Arkiv

Tag Archives: Barn

Jeremia 24,7 Jeg gir dem et hjerte til å kjenne meg, for jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud når de vender om til meg av hele sitt hjerte.

Jeg liker å forstå ting. Jeg liker å se logiske sammenhenger. Jeg liker å lære nye ting. Og Bibelen forteller oss at vi skal elske Herren vår Gud «av all din forstand» (Matt 22,37). Derfor forsøker jeg stadig å lære noe nytt om Gud, å forstå ham og Bibelen og kirken bedre. Men en av mine favorittsitater er allikevel «exit in mysterium», «det går ut i mysteriet»: Thomas Aquinas, en av kristendommens største tenkere, måtte konkludere med at sannheten om Gud er for stor til at vi kan forstå den fullt ut. Uansett om vi snakker om Guds natur, eller «forsoningen» (hva skjedde når Jesus døde på korset?), eller Den hellige ånds virke – så skjønner vi bare en liten del, og resten er et mysterium som langt overgår våre evner.

Derfor kan ikke troen bare være noe som sitter i hjernen vår. Derfor kan ikke troen nullifiseres av naturvitenskap. Derfor er et barns tro like mye verd som en voksen. For det vi ikke forstår med våre hoder, kan vi allikevel ta imot i våre hjerter. Ingen av oss mennesker forstår hverandre fullt ut – men allikevel forholder vi oss til hverandre, og sier at vi «kjenner» hverandre i varierende grad. Jeg tror neppe noen vil si at de forholdene ikke er ekte, fordi de ikke kan «forstås». Det hjelper, selvfølgelig, å ha litt kunnskap om hverandre, litt forståelse for hvorfor vi er som vi er. Jo mer vi forstår, jo lettere er det å bevare et godt forhold, kanskje? Men i bunnen – hvis du virkelig elsker noen, så vil du fortsette med det, også når du ikke forstår det de gjør eller sier.

Jeremia sier: Det er ikke nok at vi vender oss til Gud med hodet. Det er ikke nok å vite at vi har syndet, det er ikke en gang nok å ønske å leve et bedre liv. Vi trenger et nytt hjerte. Vi trenger å starte forfra i et kjærlighetsforhold til Gud som først og fremst er basert på at han elsker oss: Det er han som gir oss det nye hjertet vi trenger. Fordi han elsker oss, kan vi elske ham tilbake. Da kan vi være hans folk, og kan være vår Gud. Som barn kan vi motta Guds foreldrekjærlighet. Som barn kan vi elske vår guddommelige far tilbake. Så får vi forstå det vi kan, men det er ikke det avgjørende.

Jeremia 23,4 Da reiser jeg opp nye gjetere til å gjete dem. De skal ikke lenger være redde, ikke skjelve, ikke bli borte, sier Herren.
En gruppe kristne ledere møtte barn på et senter i Brasil, og spurte dem hvordan en ideal by kunne se ut. Barna svarte med en rekke uttalelser av det som ikke ville være i byen: Det blir ingen tyverier, ingen død, ingen forurensning, ingen vold, ingen stoff, ingen våpen – og så videre.

Bibelen beskriver også en bedre framtid med hjelp av alt som ikke blir der: «… døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.» (Johannes Åpenbaring 21,4), eller som her – en tilstand hvor ingen er redd eller går seg bort. Det er flotte bilder, og friheten fra frykt er kanskje en av de største gavene vi kan få, selv om vi som bor så trygt her oppe i Norden kanskje ikke helt forstår hvor velsignet stabile våre liv er, sammenlignet med mange andre i verden.

Men så ble barna spurt om hvordan byen ville være hvis Gud var borgermester. Da snakket de mer positivt om at det ville være hus til alle som trengte, og byen ville fylles med kjærlighet og fellesskap, fred og rettferdighet. Også det er begrep som Bibelen er full av: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne». (Jesaja 58,6-7)

Midt i alle Jeremias dystre profetier om ødeleggelse og død, er det deilig å møte på disse versene, som lover noe annet og noe bedre for framtiden. Og så tenker jeg at kanskje bør dette være noe av vår rolle, vi som er kristne: Å fortelle om Guds gode hensikter i en verden som fortsatt inneholder for mye lidelse, å peke fram mot den gode framtiden han planlegger for oss. Å si til barna: Den byen dere drømmer om, er også Guds drøm. Sammen kan vi være med å arbeide for å skape den; sammen kan vi tro at Gud en gang vil gjøre den mulig.

(Besøket er omtalt i «Toddling to the Kingdom», red. John Collier utgitt av The Child Theology Movement, London 2009)

Jeremia 15,6 Du forkastet meg, sier Herren, og snudde ryggen til. Så strakte jeg hånden ut for å gjøre ende på deg; jeg var trett av å ha medynk.

I dag gikk min datter fra sengen til badet til barnehagen uten en eneste protest. Fantastisk! Men det er jo ikke alltid sånn. Barn kan være skrekkelig frustrerende og provoserende – og foreldre kan ganske lett ende opp med å si (eller i hvert fall tenke) – «NÅ er det nok. Nå gidder jeg ikke mer. Hvis du vil gå til barnehagen i pysjamas (eller hva det måtte være) så får du bare ha det så godt!!». Vi mener det jo ikke. Vi elsker våre barn og vil deres beste. Men av og til kan det bli for mye og vi kan bli lei av å kjempe. Allikevel – får vi det minste tegn på en mer forsonlig holdning tilbake, så smelter vi. «Unnskyld» er et magisk ord – og et tips til barna: Det er mye lettere å få viljen deres med en god klem enn med stahet!

Er Gud sånn? Kan han virkelig bli trøtt av å tenke og ville det gode? Eller er det profeten som tar litt for store ord i hans munn på Guds vegne? Vi er skapt i Guds bilde, heter det, og jeg tror at Gud så absolutt blir påvirket av hvordan vi svarer han (eller ikke). Jeg tror han blir frustrert, lei seg, skuffet … som vi blir når våre barn / venner / kollegaer sårer oss. Utover det vet jeg bare at Bibelen mange steder omtaler Guds overbærenhet, hans trofaste kjærlighet, hans omsorg. Jeg har vanskelig for å tro at han «blir lei» på den måten vi blir det. Hvis han ble det – hva var da vitsen i å sende profeten? Men kanskje det samme gjelder for oss som for barna: At Gud venter bare på at vi skal vende oss til ham i anger og kjærlighet.

Luk18,17 Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

«Som et lite barn» – hva betyr det? Jeg holder på å lese en bok som heter «Toddling to the Kingdom», ( http://ctm.flint-it.com/wordpress/toddling-to-the-kingdom/ ), som presenterer «Child Theology» – altså ikke «teologi for barn», men «På hvilke måter ville teologi være annerledes om kirken gjorde det Jesus gjorde, ved å sette et barn midt i den teologiske samtalen?» De klare svarene uteblir foreløpig, men tanken er spennende, og etter jeg var heldig nok til å møte Keith White, en av lederne for barneteologibevegelsen, så har jeg tenkt mye på dette. Hvis vi må ta imot riket som et lite barn – hvordan gjør de det da? Og hvis «barnet midt i blant oss» forandrer måten vi tenker på og snakker om Gud – ja, hvordan da? Jeg kommer helt sikkert tilbake til dette. Men en ting er sikkert: Barn er fullverdige medlemmer av Guds rike i sin egen rett, de er ikke bare «potensielle disipler». Og de har noe å lære oss – for det har Jesus sagt …

(Fortsatt litt på etterskudd i forhold til leseplanen – men men …. )