Arkiv

Tag Archives: barmhjertighet

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

Advertisements

Jeremia 11,11 Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem. 

Det hender at jeg ikke svarer når barna mine roper på meg. Det hender ganske ofte. Enten fordi jeg er så opptatt at jeg ikke registrerer at de roper, eller fordi jeg tenker – det er bare tull, de trenger meg egentlig ikke. Og noen ganger, når de ber om hjelp, så tenker jeg – det er deres egen skyld, de må finne ut av det selv, ellers lærer de ikke.

Gjør det meg til en kald og fjern far? Jeg tror ikke det. Fordi når de virkelig trenger meg, klarer de alltid å få kontakt til slutt, selv om jeg sitter med øreproppene i og stirrer på dataskjermen. Og hvis mine barn virkelig var i vanskeligheter, enten det var selvforskyldt eller ikke, så ville jeg hjelpe dem. Sånn tror jeg også Gud er. Jeg vet at det fins ting i livet som er min egen skyld. Ting skjer fordi jeg handler galt eller velger feil – og selv om jeg alltids kan håpe at Gud vil «rydde opp» for meg, så har jeg ingen realistisk håp om at han vil gjøre det. Hvorfor skulle han det? Mer vanskelig er det når jeg føler at jeg virkelig trenger ham – og allikevel så hører han ikke. Eller i hvert fall, så svarer han ikke. Eller i hvert fall – så gjør han ikke det jeg vil.

Det er det som gjør tekster som denne så vanskelige. Kan det være at Gud planlegger at vonde ting skal skje, som en del av «oppdragelsen» for hans barn? Kan det være at han bestemmer seg for ikke å høre – fordi det er vår egen skyld? Jeg har vanskelig for å tro det. Det jeg kan tro, at er at Gud lar oss noen ganger opplever konsekvensene av de valgene vi tar, selv om de er vonde. Når de tilba andre «guder», måtte de få erfare at de andre «gudene» ikke kunne hjelpe dem. Bare på den måten kunne de sette pris på den levende Gud som kunne hjelpe – sånn at de kunne velge rett i framtiden.

Men til slutt viste Gud alltid barmhjertighet mot sitt folk. Uansett hva de «fortjente», klarte ikke Gud å holde seg borte i lengden. Og spørsmålet er kanskje om han virkelig holdt seg borte i det hele tatt. Når jeg ser tilbake på vanskelige tider, så vet jeg at jeg til tider følte at Gud var døv eller borte eller ikke til noen hjelp. Men hvis du spør meg hvordan jeg kom igjennom til bedre tider – så har jeg ikke noe annet svar å gi enn at det var Gud som hjalp meg og holdt meg gående. Så helt borte kan han ikke ha vært…. og om han ikke svarte så høyt, så må han allikevel har hørt meg når jeg ropte.