Arkiv

Tag Archives: barmhertighet

Det er lett å være seg selv nærmest, selv i disse «globaliserte» tidene. Selvfølgelig skjer det forferdelige ting i verden, men vi må jo tenke litt på oss selv, også, ikke sant? Jeg tror heller ikke det er et spesielt norsk fenomen, selv om det er kanskje ekstra merkbart i Norge fordi vi tross alt har ressursene til å bidra til andres velferd. Jeg kjenner det i meg selv også – det er deilig å ha det godt selv. Det kan være slitsomt å ta hensyn til andre. Globalisering fører til en flom av informasjon om hvordan andre har det, men informasjon fører ikke nødvendigvis til handling. Det kan virke motsatt – summen av verdens problemer kan bli så uoverkommelig at vi heller  trekker oss inn i vår egen krets av nærmeste familie og venner. Det kan være nok å hanskes med der, uten å løfte blikket.

Jona forstod heller ikke hvorfor Gud skulle bry seg om andre folk. En overfladisk lesing av Det gamle testamentet kan få Gud til å se ut som Israels Gud – og bare det. Men stadig vekk minner Gud israelittene på at han også er de andres Gud. Jo, han har åpenbart seg på en spesiell måte gjennom Israel – men han er Gud over hele verden, og har omsorg for hele verden og for alle folkslag. Så Jonas bok avsluttes med at Gud sier til Jona:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4,11 )

I uken som har gått har jeg vært på et seminar hvor vi har snakket om etikk og sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet handler om store spørsmål som ofte må få politiske løsninger. Men den handler også om meg, og om hvem jeg velger å gi oppmerksomhet, og om hva jeg velger å gjøre med all den informasjonen jeg får om hvordan andre har det – enten det er her i Norge eller i utlandet. Og som Gud spør Jona – så burde jeg kanskje spørre meg selv – «Skulle ikke jeg ha omsorg…?»

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

Jeremia 25,31 For Herren fører sak mot folkene, alt som lever, stevner han for retten, de lovløse overgir han til sverdet, sier Herren.

Slitsomt stoff, dette. Jeg kjenner at all denne rettferdige harmen går meg på nervene. Jeg vet at det er sant. Jeg vet at alle mennesker «har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom3,23). Og i Frelsesarmeens troslære står det at vi er «gjenstand for Guds vrede». Men jeg har ikke lyst å høre så mye om det. Jeg vil heller høre om at Guds nåde er evig, at hans omsorg er uten grenser, at hans tilgivelse er tilgjengelig for alle … Det henger selvfølgelig sammen. Er det ikke fordi Gud elsker oss så høyt at han blir så fortvilet over at vi ikke har plass til ham i våre liv? Og til tross for Jeremias blodige utspill – som kanskje bygde på virkelige hendelser som han var vitne til? – så har budskapet hans alltid en annen side. Det fins tilgivelse for de som angrer. Det fins nåde for de som vender seg til Gud. Det fins omsorg for de svake.

På «Pray-as-you-go» i dag hørte jeg om kardinal Basil Hume som hadde et eget bilde på «dommen»: «Judgement is whispering into the ear of a merciful and compassionate God the story of my life which I had never been able to tell». «Det blir som å hviske historien om mitt liv, som jeg aldri har kunnet fortelle noen, i øret til en nådig og barmhjertig Gud.»

Hva som vil skje med de som ikke klarer å fortelle sin historie til Gud, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at de som vender seg til Gud har ingenting å frykte:

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom 3,23-24)

 

Jeremia 14,7 Herre, selv om våre synder vitner mot oss, så grip likevel inn for ditt navns skyld! Gang på gang har vi falt fra og syndet mot deg.

Vi liker ikke urettferdighet – sier vi. Regler skal være like for alle – bortsett fra at vårt tilfelle er så spesielt, så det må da kunne gjøres et unntak? Ingen skal kunne hoppe over køen – men akkurat i dag har jeg det så supertravelt, så dere unnskylder vel at …. Hvis det skjer noe vondt, sier vi ofte at det er «urettferdig» – men hvor ofte klager vi over urettferdighet når det skjer noe bra med oss? Jeg tror stort sett at vi liker urettferdighet – så lenge det går i vår favør. Og i denne bønnen ber folket Gud om å være urettferdig: Kjære Gud, se bort fra det vi fortjener, og gjør godt mot oss allikevel.

Og heldigvis er ikke Gud konsekvent. Han er ikke en dommer som er bundet av lovens paragrafer om straffeutmåling. Han kan bestemme seg for å være god – bare fordi det er i hans natur, og helt uavhengig av hva som er «rettferdig». Det har sin betydning at folket innrømmer at de har gjort galt. De vet at det de har gjort har konsekvenser. Men de appellerer til Guds godhet. Fordi Gud er Gud, kan han gripe inn og redde dem for følgende av deres synd. Og derfor ser dette fram mot den største urettferdigheten av alle – da Gud i Jesus ble hengt på et kors og sa: Jeg tar på meg deres synd. Dere skal gå fri, ikke fordi dere fortjener det, men fordi jeg vil deres beste – uansett.

Gang på gang har jeg falt fra og syndet mot deg: Men takk for at du grep inn likevel.

 

 

Luk10,20 Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»

Fra tegn og under, til praktisk nestekjærlighet, til Marta og Maria og «den gode del» – når vi leser «utvalgte bibeltekster» kan vi lett få fokus på den ene eller den andre biten, men når vi lese hele kapitlet så ser vi at alt henger sammen. Jesu budskap var mye mer enn bare nestekjærlighet, hans ros for Maria og «den gode del» kan tydeligvis ikke være ment å minske betydningen av praktisk tjeneste – og midt i alt skal vi ikke glemme at vi står i en åndelig kamp hvor det viktigste allikevel ikke er å bekjempe åndelige makter, men å være trygg på sitt eget gudsforhold …

I dag er Skjærtorsdag, som gir en lignende miks av åndelig kamp, tjenerhandlinger og ikke minst kjærlighet –  «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»

Så selv om det kan være fristende å «shoppe» de delene av budskapet som passer oss – må vi kjøpe hele pakka hvis vi har tenkt å være hans disipler. Det kan være mye å få inn i hodet på en gang …