Archive

Tag Archives: 1. Korinterbrev

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Forrige helg var jeg på en konferanse som het «Sendt for noe større», arrangert av DAWN Norge. DAWN står for «Discipling A Whole Nation» – å gjøre en hel nasjon til disipler – og konferansen handlet om hvordan vi kan plante nye menigheter, hvordan gjenopplive eksisterende menigheter, og generelt hvordan vi kan nå flere mennesker med evangeliet vi tror på. En av hovedtalerne var Gary Clarke, hovedpastoren fra Hillsong London. Hillsong er en av Storbritannias største menigheter (kanskje den største, jeg har ikke sjekket), men for bare fjorten år siden hadde de hundre medlemmer. Nå er det mange menigheter i Norge (og England) med færre enn hundre medlemmer, men det var allikevel ikke noen megachurch Clarke kom til, og de fleste av oss som kom for å lede en sånn menighet ville ikke tenkt på at vi kunne tidoble medlemskapet i løpet av ti år. Men det var det som skjedde.

Clarke er ikke en «megapreacher». Første gang jeg hørte ham, for noen år siden, tenkte jeg at det der kunne jeg også prestert (beskjeden som alltid). Han ser heller ikke på seg selv som en stor forkynner, sier han, han prøver bare å si ting som er verdt å høre på. Men det er det som gjør ham så fascinerende som menighetsleder. Han har ikke bygd en svær kirke fordi han er så god til å preke eller er mer begavet eller velsignet eller åndsfylt enn andre folk. Han har bygd den gjennom å tro på det Gud kalte ham til, gjennom å tenke nøye igjennom hvordan ting skal gjøres, gjennom å være fokusert, konsistent og utholdende. Selvfølgelig er han dyktig. Selvfølgelig er han god til å tenke på detaljer, god til å organisere osv. Men poenget er – han er ikke noe supermenneske med åndelige superkrefter. Han er en vanlig mann som stoler på Gud og bruker hodet. Det han har gjort kan andre gjøre.

Bibelen forteller oss at Guds «helter» er vanlige mennesker, med feil og mangler og svakheter (noen ganger store svakheter!) som alle andre. Det som gjør dem til helter er at de følger Guds kall og tror på hans løfter. Vi skal ikke alle lede store menigheter. Men vi kan alle nå noen med evangeliet – på den måten Gud kaller oss til å gjøre det. Kirken trenger ikke superhelter – men i Guds øyne kan vi alle være helter.

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. (1 Kor 1,27)

 

Luk 13,29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.

Påskemorgen! Og jeg kjenner at jeg sliter litt med en leseplan som ikke forholder seg til høytidene. Istedenfor gleden og mysteriet blir jeg møtt med «… de galileerne som Pilatus hadde drept …» og en rekke vanskelige uttalelser som jeg sikkert kunne dvelt lenge ved. Men midt i kapitlet kommer dette løftet som alle Frelsesarméfolk (i hvert fall) kjenner fra sangboken. Og hva betyr det? Tror jeg virkelig på det? Ja – det gjør jeg. Lenge var «himmelen» og «oppstandelsen» litt teoretiske begrep for meg, trossetninger som jeg nikket til men som ikke påvirket meg noe særlig. Jeg tenkte vel ikke mye hverken på død eller oppstandelse. Men når døden ble virkelig, så skjønte jeg at læren om oppstandelsen er helt sentralt i mitt trosliv. Jeg kan ikke si at jeg lengter til himmelen, for jeg elsker dette livet, som Gud tross alt har gitt meg. Jeg kan ikke si at jeg ikke er redd for å dø, for av og til kjenner jeg angsten over å forlate det kjente for det ukjente. Men jeg tror på oppstandelsen. Jeg kjenner i hele meg at jeg en gang skal stå foran min Skaper, og møte min Frelser ansikt til ansikt. Og det er samtidig en skremmende tanke – og en inderlig lengsel. Og jeg minnes en gammel dame jeg møtte i Østtyskland, som hadde opplevd først Hitler, så kommuniststyre – som hadde levd hele sitt liv under diktatur – men som skrev dikt om påsken, og oppstandelsen, og kalte den «Håpets signal». Sitter hun til bords i Guds rike allerede?

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder … Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 1 Kor15,17,20