Det er lett å være seg selv nærmest, selv i disse «globaliserte» tidene. Selvfølgelig skjer det forferdelige ting i verden, men vi må jo tenke litt på oss selv, også, ikke sant? Jeg tror heller ikke det er et spesielt norsk fenomen, selv om det er kanskje ekstra merkbart i Norge fordi vi tross alt har ressursene til å bidra til andres velferd. Jeg kjenner det i meg selv også – det er deilig å ha det godt selv. Det kan være slitsomt å ta hensyn til andre. Globalisering fører til en flom av informasjon om hvordan andre har det, men informasjon fører ikke nødvendigvis til handling. Det kan virke motsatt – summen av verdens problemer kan bli så uoverkommelig at vi heller  trekker oss inn i vår egen krets av nærmeste familie og venner. Det kan være nok å hanskes med der, uten å løfte blikket.

Jona forstod heller ikke hvorfor Gud skulle bry seg om andre folk. En overfladisk lesing av Det gamle testamentet kan få Gud til å se ut som Israels Gud – og bare det. Men stadig vekk minner Gud israelittene på at han også er de andres Gud. Jo, han har åpenbart seg på en spesiell måte gjennom Israel – men han er Gud over hele verden, og har omsorg for hele verden og for alle folkslag. Så Jonas bok avsluttes med at Gud sier til Jona:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4,11 )

I uken som har gått har jeg vært på et seminar hvor vi har snakket om etikk og sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet handler om store spørsmål som ofte må få politiske løsninger. Men den handler også om meg, og om hvem jeg velger å gi oppmerksomhet, og om hva jeg velger å gjøre med all den informasjonen jeg får om hvordan andre har det – enten det er her i Norge eller i utlandet. Og som Gud spør Jona – så burde jeg kanskje spørre meg selv – «Skulle ikke jeg ha omsorg…?»

Hva er «Skjærtorsdag»? I England feirer man ikke Skjærtorsdag, så da jeg kom til Norge visste jeg ikke hva Skjærtorsdag var eller hva det var vi skulle feire. Jeg regner med at det egentlig er ganske mange også i Norge som ikke vet det. Det er bare en av fridagene i påske, og det er vel ingen som er lei seg for å ha fri.

Men i kirkekalenderen og kristen tradisjon er dette en dag med mye innhold. Dette er dagen da Jesus spiste det siste måltidet med disiplene sine (som huskes i nattverdfeiringen), dagen da han vasket disiplenes føtter og holdt sin farveltale (som vi kan lese i Johannes kapittel 13 – 17), dagen da han gikk for å be alene og ba om å slippe lidelsen som skulle komme, dagen da han ble forrådt og da han ble arrestert.

De som skrev evangeliene brukte mye plass på å beskrive disse tingene, og det viser antakelig hvor viktig det ble for dem når de reflekterte over Jesu liv og død. Mange av de mest berømte Jesus-sitater er hentet fra talen i Johannes. Det er kanskje ikke så sannsynlig at denne talen egentlig er avskrift av hva Jesus faktisk sa den kvelden – hvem skulle huske så mye ordrett mange år senere? I oldtiden var man heller ikke redd for å legge taler i munnen på store menn – «det var den slags tale han burde holdt ved en sånn anledning». Men jeg tror at mange av disse kjente sitatene allikevel er ekte Jesus-ord, for de er sånne korte treff-sikre uttalelser som er lett å huske, og som disiplene sikkert har gjentatt for hverandre i ettertid. Og jeg tror at det generelle innholdet i talen gjenspeiler hva Jesus sa, spesielt siden dette var en så viktig og spesiell kveld. Forfatteren var antakelig tilstede selv, så selv om minnet kan svikte, hadde han i alle fall egne minner.

Så hvis dette var noe Jesus sa på en av de viktigste anledningene i sitt liv – hva var det han ville si? Les kapitlene selv. Det finnes verre ting å gjøre på en fridag … og kanskje lærer vi noe om livet, Gud og hans vilje for våre liv.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1)

Nå er den snart over for denne gangen – gikk den ubemerket forbi? Eller har den vært en tid for å «ofre noe», å klare seg uten noe?

Først og fremst tenker jeg at fasten er en tid for å forberede:

Akkurat som vi drar til Betlehem hver jul for å se på at Jesus blir født, så skal vi dra til Jerusalem og gå sammen med Jesus når han går inn i byen og møtes av dem som roper Hosianna. Vi skal gå med ham til Templet og høre ham forkynne.

Til Getsemane, hvor han ber om å få slippe – men godtar sitt oppdrag.

Til borgen, hvor de roper etter blod.

Til Golgata.

Vi skal gå sammen med Jesus inn i smerten og døden: og dette er faste en forberedelse for.

Men så skal vi også gå sammen med kvinnene som gikk til graven på påskemorgen og oppdaget at Jesus ikke var der – at han var stått opp fra de døde. Gjennom mørket, gjennom lidelsen og død, kommer vi fram til oppstandelsens kraft og håp. Budskapet om evig liv, som seirer over døden.

Også dette er faste en forberedelse for.

Paulus skriver dette i brevet til filipperne:

Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3:9-11)

God faste!

Basert på en andakt skrevet til Lande bosenter i Sarpsborg, 3.3.2005

En liten kontrast til forrige ukes post, kanskje? Gud tilgir oss, sier vi – men Jonathan Sacks spør om det kan finnes barmhjertighet uten rettferdighet (Can There Be Compassion Without Justice?). I Bibelen er det ofte en klar sammenheng mellom de to:

Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.  (2 Mos 34,7)

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvis Gud tilgir synd, skyld og lovbrudd – hvordan kan han samtidig straffe de skyldige? Sacks løser dette ved å løfte blikket fra individet til fellesskapet. Å straffe det skyldige individet kan faktisk være en måte å vise miskunn overfor hele fellesskapet på. Hvordan ville et samfunn se ut om alle fikk gjøre det de ville uten å ta konsekvensene? Det fins forskning, som Sacks refererer til, som viser at folk som tror på en Gud som straffer, er mindre tilbøyelig til å jukse og stjele enn de som tror på en Gud som primært tilgir. Og at samfunn hvor mange tror på noe slags helvete har lavere kriminalstatistikk enn de som har mest fokus på himmelen.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist av forskningen – Norge er et land med relativt lite kriminalitet, men hvor de fleste regner med å komme til himmelen (i den grad de tror på noe som helst etter døden). Det kan være mange slags feilkilder og metodologiske problemer med undersøkelser av denne typen. Men Sacks har allikevel et poeng, og jeg tror kanskje at dette handler om noe som også Lucy Allais er inne på, og som jeg kommenterte siste gang: forskjellen mellom å tilgi og å overse. Tilgivelse – hvis det er sann tilgivelse – forutsetter en erkjennelse av at det har skjedd en forbrytelse eller krenkelse. Hvis vi bare glatter over saken og later som om det ikke har skjedd, har man ikke tilgitt noe, og heller ikke blitt tilgitt.

Så hvis Guds tilgivelse skal være ekte – så må det skje på bakgrunn av rettferdighet. Vi må erkjenne at det er noe å tilgi, og at Gud derfor også har rett til å straffe. Vi må vite at vi er, som det står i Frelsesarmeens trosartikler «gjenstand for Guds vrede». Bare når vi er klar over dette, og ønsker å gjøre noe med det, kan vår anger og omvendelse være ekte. Og det er når vi søker Gud i anger, at han «tilgir synd, skyld og lovbrudd». Jesu død på korset gir liten mening hvis vi ikke erkjenner alvoret i vår synd: Guds tilgivelse koster ham dyrt, og er alt annet enn lettvint. Men når han først tilgir – så er det tilgitt for alltid. «Som om vi ikke hadde gjort det.»

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt 6,12)

Hva er tilgivelse? Hva betyr det å tilgi? Det er et av de ordene som «vi kristne» bruker mye, men kanskje ikke så ofte tenker på innholdet i. Men hvis vi ikke vet hva det betyr å tilgi – hvordan kan vi vite hva det betyr å være tilgitt?

En av mine favoritt nettsteder for tiden er «Philosophy Bites». Her legger de ut lydspor av samtaler om filosofiske spørsmål med noen av verdens skarpeste hjerner – og blant dem er en samtale med Lucy Allais fra Sør-Afrika om tilgivelse. I samtalen viser hun hvor mye av det vi kaller tilgivelse egentlig er noe annet – bortforklaring, resignasjon, osv. Og så sier hun dette: Tilgivelse handler om måten jeg ser deg på. Og det henger sammen med skyld.

Hvis du ikke er skyldig, trenger jeg ikke å tilgi deg – men hvis du er skyldig, har jeg rett til å være sint, og rett til å se annerledes på deg. Nå ser jeg deg som «den som gjorde det mot meg». Og det gjør jeg rett i. Jeg kan velge å gå videre i livet – og akseptere det du har gjort, og legge sinne og motvilje til side. Men så lenge jeg ser på deg som «den som gjorde det» vil jeg ikke ha tilgitt deg.

Tilgivelse er derfor når vi ser på et annet menneske som om de ikke hadde gjort det de gjorde. Når vi fortsatt kan se på dem som vi gjorde før «de gjorde det». Hvor det de gjorde ikke lenger har noe å si for vårt forhold. Lucy Allais er en klok dame, og hun forklarer dette mye bedre enn jeg gjør: Du kan høre hele samtalen her (eller lese artikkelen hennes, hvis du foretrekker det).

Men det Allais ikke sier – men som skriker etter å bli sagt – er at det er nettopp dette Gud gjør med oss. Vi er syndere, på en eller annen måte har vi alle krenket ham og dermed gitt ham retten til å være sint – å være «hellig vred» hvis du vil. Men han tilgir oss. Han ser meg ikke som «den som gjorde det», men som det barnet han elsker. Han bortforklarer ikke min synd, han unnskylder den ikke – men han ser ikke på meg i lys av synden. Han ser meg i lys av Kristus.

Og så ber han meg om å være like raus med mine medmennesker …

I går var jeg på gudstjeneste i et Frelsesarmekorps, og hørte tre solosanger.

Solo #1: ‘Herren er min hyrde’, i Johnny Cash stil. Solisten er en godt voksen mann, litt preget av et til dels vanskelig liv, som lever nå med en svulst på hjernen – og synger om en Herre som vil møte ham nå han er framme.

Solo #2: ‘Å Jesus, du som fyller alt i alle’ – sunget av en mann som først kom til Norge fra Afrika som flyktning. Nå jobber han blant rusavhengige.

Solo #3: ‘Herren velsigne deg og bevare deg’, sunget av en pen norsk trebarnsmor…

Frelsesarmeen er et forunderlig sted. Men herlig.

‘Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.’

Galaterne 3:28 N11BM

Amen.

Det er lett å sitere Jesu ord, ‘kom til meg, du som sliter, og jeg vil gi deg hvile’. Det er noe annet å leve i dem. Cecilie vet kanskje bedre enn de fleste hva han mente.

med Gud i hverdagen

Bortenfor den slitenheten som folk flest har kjent på, langt bortenfor, finnes det landskap av utmattelse som jeg lever i. Med sine tørrsvidde sletter og tomme elver, men kneisende fjelltopper og smale stier, ligger det der og vitner om en tomhet som ikke kan beskrives med ord.

View original post 245 more words