Archive

Uncategorized

Kan Jesus ha flere tårer igjen?
Han som gråt over Jerusalem
Hvor profetene ble forfulgt,
Gråter han fortsatt nå?
Hvis vi blir lei av historiene
Og reportasjene
Og blir kalde i de tørre hjertene våre,
Gråter han fortsatt?
Hvis vi ikke orker å høre mer
Om barna og bombene og galningene,
Og heller vil se på fotball og påskekrim
Eller … hva som helst annet.
Har han flere tårer igjen?
Og hvis vi, mens vi nyter vårsolen,
Skulle ønske at det var noe vi kunne gjøre
For å gjøre slutt på denne smerten,
Bortsett fra å gråte,
Og tenker at søren heller det må vel være i
Guds makt.
Kan han ha flere tårer igjen?

https://www.nrk.no/urix/is-tar-pa-seg-skylden-for-kirkebombing-i-egypt-1.13468152

https://www.nrk.no/urix/–delte-ut-potetgull-til-barna.-sa-smalt-det.-1.13476019

(Engelsk versjon på https://atpaulwaters.wordpress.com/2017/04/16/palm-sunday-2017-luke-1941)

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Hva er målet for god ledelse? Det enkleste svaret er nok «å få gode resultater». Hva slags resultater er «gode» kan nok variere, men stort sett liker vi helst resultater vi kan måle og telle. For en kommersiell bedrift vil det nok som oftest handle om fortjeneste – selv om bedriften også, forhåpentligvis, ønsker å bidra til samfunnet på andre måter, kan de bare gjøre det hvis de også tjener penger. For en skole vil det blant annet handle om forbedring i elevenes resultater eller læringsmiljø. En kirke eller Frelsesarmékorps kan ofte måle resultater i medlemstall eller fammøtestatistikk. Og lederens oppgave er å få resultater og oppnå suksess. Større, bedre, mer omtalt.

Sagt på den måten, er det kanskje flere kirkeledere som vil ta avstand fra en slik tankegang. Vi eksisterer for å forkynne evangeliet og for å tjene våre medmennesker, ikke for å bygge opp organisasjoner. Men i praksis er mye av samtalen omkring ledelse preget nettopp av målet om å bli større (eller i hvert fall ikke bli mindre!). Hvis vi ikke kan peke på flere som kommer til møtene, flere som blir frelst, flere som blir medlemmer, da har vi vel ikke lykkes i vårt oppdrag?

Kanskje ikke. Men i sin bok «Shrink» argumenterer Tim Suttle for et nytt mål for kristne ledere – og kristne kirker. «En kristen leder er ikke primært kalt til å være effektiv, men til å være trofast og til å praktisere ledelse etter Jesu mønster, uansett hvilke resultater det ser ut til å føre til» (s.23). Jeg tror det han forteller om er det Frelsesarmeen kaller «tjenende lederskap». Det ser jeg mye av på lokalplan, hvor trofaste disipler søker å tjene Gud og hverandre uten synlig belønning. Jeg er redd det er mer vanskelig lengre opp i vår hierarkiske struktur. Men uansett tror jeg at moderne ideer om god ledelse og Suttles tanker om å en leder som «avtar» lar seg forene hvis vi bare kan lære oss å tenke på den rette måten. En god leder skal  få resultater. Men resultater kan defineres som noe annet enn «større og bedre». De kan for eksempel handle om å gå «dypere og nærmere». Eller «mer trofast og mer kjærlig». Lederen kan jobbe for å skape et miljø hvor alle blir sett, og alle føler seg velkommen, og ingen trenger spisse albuer for å kunne bidra med det de kan best. Det er ingen motsetning mellom det, og trofast tjeneste. Uansett er jeg enig med Suttle at Jesus har vist oss hva god lederskap er. Og det gjorde han blant annet på Skjærtorsdag, når han først tok fram vaskefatet, og så sa:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter… Og salige er dere så sant dere også gjør det.  (Johannes 13,14 & 17)

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Enkelte sanger får en helt spesiell status i folkebevisstheten. John Lennons «Imagine» er helt klart en av dem – en sang som maler et bilde av en verden hvor alle skal være søsken, hvor alle skal dele det de har, hvor alle skal leve i fred. Det er et vakkert bilde, og passet derfor fint som avslutning til en konsert hvor deltakerne kom fra flere verdensdeler og hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede laget musikk og teater sammen.

Det er en drøm som også Bibelen deler – som jeg har skrevet om tidligere (The Gunner’s Dream). Men det er noe som skurrer med Lennons drøm. Hans utopia er ikke en verden hvor mennesker har lært å håndtere forskjellene og leve sammen i fred. Det er en verden hvor det er fred fordi ingenting lenger betyr noe.

Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today…

Er dette en drøm – eller et mareritt? Å leve uten noe som er høyere enn oss selv å sikte mot? Uten noe som kan gi livet mening, utover dagen i dag? Å leve uten tanke for konsekvensene? Det er kanskje urettferdig å ta en sangtekst og analysere den i hjel – men denne sangen har alltid irritert meg nettopp fordi den kommer så nær til å beskrive den verden jeg drømmer om, men ender opp med å redusere drømmen til en flat og humanistisk parodi.

Og så tenker jeg: Hvor ofte har ikke vi som er kristne, hvor ofte har ikke jeg, gjort nettopp det. Redusert drømmen til noe jeg selv kan håndtere – istedenfor å la den fylle meg med undring og håp. Gjort den flat og forutsigbart istedenfor å la meg rive med. Så Lennon hadde rett i én ting, i alle fall. Vi trenger å drømme mer. Og vi trenger å holde fast ved drømmen: And the world will be as one.

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. (Johannes 12,46)

 

 

 

Det er lett å sitere Jesu ord, ‘kom til meg, du som sliter, og jeg vil gi deg hvile’. Det er noe annet å leve i dem. Cecilie vet kanskje bedre enn de fleste hva han mente.

med Gud i hverdagen

Bortenfor den slitenheten som folk flest har kjent på, langt bortenfor, finnes det landskap av utmattelse som jeg lever i. Med sine tørrsvidde sletter og tomme elver, men kneisende fjelltopper og smale stier, ligger det der og vitner om en tomhet som ikke kan beskrives med ord.

View original post 245 more words

Langfredag. Den mørke dagen, preget av sorg og smerte. Dagen for refleksjon om vår verden, og hva det var som gjorde at Jesus måtte dø, valgte å dø. Hvordan klarte vi å la verden fylles opp av all denne sorgen og smerten som ble samlet på Jesu kors? Hvordan klarer vi ikke å hindre at sorg og smerte fortsatt florerer, sammen med menneskenes hat og likegyldighet, menneskenes selvopptatte mangel på medlidenhet, menneskenes stolthet og maktsyke? Og i denne mørke verden, denne ‘jammerdal’ – her er også jeg. Er min synd en del av denne helheten? Bidrar jeg til verdens elendighet? Døde han på grunn av meg, også?

Good Friday. Håpets dag, preget av takknemlighet og tilbedelse. Dagen da Gud i Jesus seiret over det onde, hvor Guds rettferdighet seiret over verdens urettferdighet, og Guds kjærlighet seiret over hat og likegyldighet. Dagen som forteller at synd og smerte og sorg skal ta slutt, fordi Gud i Jesus tok alt sammen på seg selv. Dagen som tilbyr nåde og tilgivelse, som inviterer alle inn til Guds evige omsorg. Dagen da han seiret ikke bare over verdens synd – men over min synd, min likegyldighet, mitt bidrag til verdens sorg og smerte. Han døde på grunn av meg. Men større enn det: Han døde for meg.

I går leste jeg i Dagbladet om en mann som skulle henrettes for mord. Han stod klar med løkken rundt halsen, og hans mor stod og så på, som Jesu mor en gang stod og så ham korsfestet. Den dødes mor og far stod også der, og etter tradisjonen skulle de delta i henrettelsen. Men så kom de fram og tok vekk repet fra halsen hans, og ga han livet tilbake. Han var ung, han var naiv, han mente ikke å drepte noen, sa de. Han er tilgitt. Mødrene omfavnet hverandre. Og rundt denne mørke, sorgtunge verden, gikk et streif av nådens lys. Og jeg spør meg selv – selv om dette skjedde i et muslimsk land – var ikke Kristus der? Og var ikke denne hendelsen også en del av hans seier? Og var ikke denne moren og faren Guds sendebud?

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.  (2 Kor 5,19)

 

Efeserne 1:7-8 BM11

I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde,    som han har latt strømme  over oss ..

Det er utrolig irriterende å oppdage unødvendige feil. Jeg holder på med en mastergrad, og hittil har det gått bra på alle eksamener, bare A-er og B-er. Men på siste eksamen før ferien gjorde jeg en elementær teknisk feil, en sånn som de advarer mot på ungdomsskolen. Noe jeg aldri har gjort før. Og derfor ble karakteren satt ned til en C. Nå er jo ikke C en dårlig karakter, men det er utrolig irriterende å gå ned en karakter på grunn av en dum feil som lett kunne vært unngått, og fra eksamensdagen til karakteren kom gikk jeg med en ekkel følelse fordi jeg ikke visste hva konsekvensene ville være.

Noen har det sånn med Gud, også. De vet at de ikke har gjort alt rett, og lurer på hva som vil skje: Vil summen av gode gjerninger i livet veie opp for det gale de har gjort? Vil Guds nåde settes til side av en ‘teknisk feil’? Kanskje de ikke ble døpt på riktig måte, eller kanskje de ikke holdt sabbaten hellig på riktig måte? Kanskje de misforstod noe og gjorde feil?

Heldigvis opererer ikke Gud med karakterer eller tekniske feil. Han ser hjertene våre, det vi innerst inne ønsker, de menneskene vi ønsker å være, det forholdet til Gud vi søker. Han ser vår ufullkomenhet og han lar sin nåde strømme over oss med tilgivelse og frihet. Jeg vet at jeg svikter ham. Men jeg vet han elsker meg allikevel. Ingen feil kan endre det.