Archive

Reprint

Jeg kommer fra et land uten grunnlov. Storbritannia styres av en merkelig blanding av vedtatte lover, inngåtte avtaler, tradisjoner og hevd, og alle tidligere forslag om å samle dette sammensurium i et grunnlovsdokument har blitt nedstemt. Derfor synes jeg den norske grunnloven er ganske fascinerende. Her har man forsøkt å skrive ned et rammeverk som lovfester rettighetene og pliktene til de forskjellige aktørene i staten for å sørge for god styring av landet i uoverskuelig framtid.

Ser man på Norge i dag, kan man kanskje si at de lykkes i ganske stor grad, selv om Grunnloven fra tid til annen har blitt justert og at ikke alt de skrev i 1814 var like demokratisk i vår forståelse av ordet. Blant annet er vel de fleste av oss glad for tilføyelsen i 1964 av ordene «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er vel de færreste i dag som tror at man kan etablere tro ved lov.

Jesus hadde svært lite å si om lover, statsfortningen eller tro- og livssynsorganisasjoner. Han sa derimot til sine disipler at hvis de elsket hverandre med den samme oppofrende kjærligheten som han elsket dem med, så ville alle kunne se hvem de tilhørte. I en verden som på mange måter har blitt mer forvirrende enn det var i 1814, hvor tro og livssyn har blitt et marked hvor man kan «shoppe» tro, så består sannheten om at Kristi disipler er kalt til å elske hverandre.

Hvordan samfunnet bygges i framtiden blir kanskje like mye avhengig av hvordan vi oppfyller det budet, som av Grunnlovens bestemmelser. «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Det er en grunnlov som ikke kan endres …

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15,12)

 

(Andakt i Krigsropet nr. 20, 2014)

I dag stod Jesaja 40 i bibelleseplanen min – og da husket jeg denne lille andakten som jeg en gang for lenge siden skrev til Krigsropet…

Har du noen gang lest et bibelvers og tenkt, «Det der stemmer absolutt overhode ikke!» Det har jeg – mange ganger. For eksempel, der det står «De som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jeg hørte noen synger om det på radioen forleden dag, og tenkte at «han der har aldri prøvd å være småbarnsfar med ansvar for et aktivt Frelsesarmékorps…» Jeg tror de må ha gjort en feil når de delte ut ørnevingene, og gitt meg spurvevinger istedenfor. I alle fall blir jeg trøtt, for ikke å si utmattet, av og til, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke blir det. Som sagt – det er enkelte bibelvers som bare ikke stemmer…

Men så var det dette med «De som venter på Herren». Kanskje det er der problemet ligger – for midt opp i å balansere mellom jobb og familie og plenen som absolutt må klippes neste gang det er oppholdsvær på fridagen, ja, det der med å vente på Herren må litt for ofte… vente. Jeg innrømmer det: Jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å lese i Bibelen og be. Jeg klarer heller ikke å gjøre det i de fem sekundene jeg ligger våken etter jeg har stupt i sengen om kvelden. Jeg har hørt all verdens gode råd om bibelstudium og bønnelivet – men når det kommer til stykke, så krever det litt energi for å sette seg ned og be. Og det blir litt for sjeldent. Kanskje det er derfor jeg bare har spurvevinger.

Men mens jeg satte i bilen og fulgte denne tankegangen, så var det som om noen spurte meg, «Hva gjør du nå?»
«Hæ?»
«Hva er det egentlig du sitter og gjør her i bilen?»
«Jeg tenker på hvor urealistisk det bibelvers er…»
«Nei… Du venter på Herren.»
«Hæ?»

Plutselig gikk det opp for meg at min litt forbitret tankegang faktisk var en slags bønn. Jeg kunne ha pyntet den med litt mer religiøs språk, jeg kunne begynt med «Kjære Gud!» og avsluttet med «Amen». Men bortsett fra det var innholdet det samme: «Jeg er trøtt – gi meg litt av denne nye kraften han sang om».

Og så kjørte jeg videre, og følte meg oppmuntret – og ba Jesaja om unnskyldning, fordi det bibelverset faktisk ikke er så dumt allikevel. Det vil si – det der med ikke å bli trøtt skjønner jeg ingenting av, for det blir vel alle. Men på den andre siden: Også en spurv kan fly.

26.9.1997

Nå er den snart over for denne gangen – gikk den ubemerket forbi? Eller har den vært en tid for å «ofre noe», å klare seg uten noe?

Først og fremst tenker jeg at fasten er en tid for å forberede:

Akkurat som vi drar til Betlehem hver jul for å se på at Jesus blir født, så skal vi dra til Jerusalem og gå sammen med Jesus når han går inn i byen og møtes av dem som roper Hosianna. Vi skal gå med ham til Templet og høre ham forkynne.

Til Getsemane, hvor han ber om å få slippe – men godtar sitt oppdrag.

Til borgen, hvor de roper etter blod.

Til Golgata.

Vi skal gå sammen med Jesus inn i smerten og døden: og dette er faste en forberedelse for.

Men så skal vi også gå sammen med kvinnene som gikk til graven på påskemorgen og oppdaget at Jesus ikke var der – at han var stått opp fra de døde. Gjennom mørket, gjennom lidelsen og død, kommer vi fram til oppstandelsens kraft og håp. Budskapet om evig liv, som seirer over døden.

Også dette er faste en forberedelse for.

Paulus skriver dette i brevet til filipperne:

Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3:9-11)

God faste!

Basert på en andakt skrevet til Lande bosenter i Sarpsborg, 3.3.2005

Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.

Matteus 28,17

 

 

«Men noen tvilte.»

Hvor mye kan jeg tvile, og fortsatt kaller meg troende?

Hvor mange spørsmål kan jeg stille, og fortsatt regnes med?

Hvor mye må jeg elske, for å bli elsket tilbake?

Hvor mye må jeg tro, for at Han skal være med?

 

Men Jesus sa ikke:

Salig er de skråsikre.

Han sa ikke:

De som ikke tviler, får være mine barn.

Han sa ikke:

De som elsker, vil jeg elske,

Eller:

Hvis du har tro som et fjell, vil jeg være med deg.

 

Han sa:

Jeg har all makt.

Så gå i mitt navn.

Jeg vil være med deg.

Inntil verdens ende.

 

Skrevet til Krigsropet nr 25, 2014

[Denne talen ble opprinnelig holdt på Frelsesarmeens korps i Sarpsborg, men en forkortet utgave stod på trykk i Krigsropet nr. 5, 2014. Denne versjonen er en mellomting … ]

 

Tenk at du er en blind mann. Du sitter ved siden av veien rett utenfor byporten og tigger. Hver dag sitter du der og tigger. Det er varmt. Det er støvete. Pengene du har samlet bruker du til å kjøpe mat på markedet – men siden du er blind blir du ofte lurt, og du får ikke kjøpt så mye som du skulle. Du føler deg fram med en stokk mellom byporten og markedet og hjemmet ditt. Det er hele din verden.

Så begynner du å høre rykter. Det er en mann i området som helbreder folk. Lamme går, døve hører – og blinde ser. Du tenker hvor flott det hadde vært hvis han kom til din by. Kanskje han kunne helbrede deg? Tenk hvordan livet ville forandre seg. Du ville slippe å tilbringe dag etter dag ved siden av den støvete veien. Du kunne få ordentlig arbeid, tjene gode penger. Du kunne handle uten å bli lurt. Du kunne se den blåe himmelen og ansiktene til menneskene rundt deg. En helt ny verden.

Sånn sitter du å drømme når du hører disse ryktene, helt til du en dag hører at det samles mye folk på veien. Lukk øynene. Kjenn varmen, solen på nakken din. Hør lydene – mennesker som går forbi deg inn og ut av byen. Men nå stopper de opp, de snakker sammen, mer og mer spent – «Hva er det som skjer?» spør du. «Jo», sier noen, «det er mirakelmannen fra Galilea. Jesus fra Nasaret.» Han kommer. Hvordan føles det for deg å høre det? Det er dette du har drømt om – men når det blir virkelighet, hvordan føles det da? Blir du litt redd, kanskje? Hva om ingenting skjer allikevel? Orker du den skuffelsen? Men hvis du lar sjansen går forbi, hva da?

Og så roper du av full hals:

«Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»1

”Ti stille”, sier folk, ”hold opp med det der.” Ja – du er jo bare en tigger. Hvorfor trodde du at denne mannen ville bry seg om deg? Men du vet at dette er din eneste sjanse. Nå går han forbi. Bare i dag. Kanskje han aldri kommer tilbake. Tror du at denne mannen virkelig kan helbrede deg? Hvem vet? Men ryktene sier så. Og ellers er det ingenting å se fram til annet enn flere dager ved siden av den støvete veien. Det er en sjanse som kommer bare en gang. Du tar motet til deg og roper enda høyere:

 «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»

Og det neste du vet er at du blir løftet opp på føttene og ledet fram gjennom folkemengden, og så hører du en stemme:

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» 2

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Nå kan du være deg selv litt, og smake på det spørsmålet. Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Det er et spørsmål som bare du vet svaret til. Det er lett å tenke – ja, hva burde jeg be om? Hva er ”det riktige svaret”? Nå er vi på møte og da er vi kanskje litt ekstra fromme. Men ikke bry deg om det. Se heller inn i deg selv. Hva er det du virkelig vil? Hvis du, som den blinde mannen, kunne ha Jesu oppmerksomhet helt og holdent, hvis du kunne be ham om én ting. Hva ville det være?

Det er noen som har sagt – ”Vær forsiktig hva du ber om – det kan hende du får det!” Å svare på det spørsmålet, å si hva vi vil at Jesus skal gjøre for oss, det kan få konsekvenser. Den blinde var ikke i tvil om at han ville se – men det å kunne se betydde også at han måtte forandre livet sitt, og selv om det var stort sett til det bedre, så var det kanskje også utfordrende å begynne å leve et ”normalt” liv når han i så lang tid hadde levd på andres gavmildhet. Ville noe forandre seg i våre liv, hvis Jesus ga oss det vi ber om? Orker vi det?

 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

«Herre, la meg få synet!»

Selvfølgelig – han visste hva han trengte. Han ville se. Og Jesus sier:

 «Bli seende! Din tro har frelst deg.»

Tenk å være den mannen, tenk å være den som har sittet ved siden av den støvete veien dag inn og dag ut. Tenk å ha levd i mørket. Og så kan du se. Du åpner dine øyne og slipper lyset inn. Og foran deg står Jesus. Er det mulig? Er det en drøm?

Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.4

Hva vil du at Jesus skal gjøre for deg? Jeg kan ikke love deg at Jesus gir deg det her i dag, så enkelt som den blinde opplevde det. Kanskje han gjør det. Eller kanskje han gir deg et løfte for framtiden. Eller kanskje han spør deg igjen – var det virkelig det du ville ha? Men i dag kan vi stå foran Jesus, slik den blinde gjorte. Og Jesus spør fortsatt, Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Så kan vi få lov til å svare ham, og legge saken i hans hender.

 

1 Luk 18, 38

2 Luk 18, 41

4 Luk 18, 42 – 43

Det var et vakkert øyeblikk.Trombones

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn … der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredsstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til «fortissimo marcato». Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano … myk ansats … akkurat … der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt «fwafff». Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende «fwaff». Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten «fwaff», bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel – det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Fra Krigsopet  (c) 26.11.97 / 13.02.98

«Reprint» er tekster jeg har skrevet som er tidligere utgitt eller brukt i andre sammenhenger men som jeg velger av forskjellige grunner å dra fram fra glemselen. Denne er et svar til Hverdagslykke.