arkiv

Get Deeper

Hvordan vil det bli? Burde vi solgt alt og samlet oss på en fjelltopp et sted for å vente på slutten?

Kanskje ikke. Men i evangeliene blir vi mange ganger minnet om at vi må være klare når vår Herre kommer. Som i denne teksten fra Pray as You Go:

Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. (Luk 12,36)

Så hva betyr det å «stå klar»? Det kan i hvert fall ikke bety at vi skal melde oss ut av samfunnet. Parodien til Beyond the Fringe er morsom – men i virkeligheten kalles vi ikke til å bli mindre engasjert i verden, men mer – «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.» (Joh 17,18)

Bønnen for dagen i Pray-as-you-go har i alle fall ett forslag for hvordan vi kan gjøre oss klare, og det er helt enkelt å være oppmerksom på Guds nærvær i vår hverdag. Ikke at vi skal gå gjennom dagene i en sky av åndelige følelser – men at vi ser Gud i de menneskene vi møter, i det som vokser rundt oss, i alle de små hendelsene som fyller dagen. Sagt på den måten, er det kanskje ikke så mystisk?

.

Reklamer

Påske gikk liksom forbi meg i år. Jeg kjente ikke på mørket på Langfredag eller lyset på 1. påskedag. Det jeg kjente mest var at jeg har vært ganske trøtt ganske lenge, og det var deilig å ha noen hviledager på rad. Men så leste jeg Rabbi Adars blogg for «passover» – den opprinnelige jødiske påskefeiringen som Jesus gikk til Jerusalem for å feire da han ble korsfestet. Påskefeiringen markerer at israelittene ble befridd fra Egypt – en gammel historie fra en fjern tid. Rabbien bringer den nærmere med å finne ting i sitt eget liv som har vært som «Egypt» – ting som hun opplever har «bundet» henne, men som hun har blitt fri fra. Og på den måten blir påsken ikke bare en gjenfortelling av en gammel historie, men også en personlig feiring av hva Gud har gjort og en påminnelse om hva han fortsatt kan gjøre.

Den kristne påsken handler også om frigjøring. I likhet med den jødiske, som den bygger på, er den en påminnelse om noe som skjedde for lenge siden i et fjernt land – og hvor sterkt den historien virker på oss kan nok variere fra år til år. Men den gamle historien har også virkninger i nåtid. Jeg har også mine «Egypt» som jeg har blitt fri fra – eller trenger å bli fri fra, og som kristen tror jeg at det er kraften i Jesu død og oppstandelse som har gjort det mulig – og som gir meg håp om at Gud kan gjøre enda mer i mitt liv.

«For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Kor. 15,22)

 

Rabbi Adars blogg finner du her: https://wordpress.com/read/blogs/12798490/posts/63703

Driftwood er en sang av Hazel O’Connor som jeg tror mange kan assosiere med. «Utslitt av tidevannet … kastet rundt på forvirringens hav» – hvem av oss har ikke vært der? Når livet ikke stemmer, og vi blir slitne av å komme oss igjennom dag etter dag hvor vi føler at vi ikke har noen styring, men blir bare blåst rundt av alle «omstendighetene». Men dette er allikevel en håpefull sang. For drivveden finner hvile til slutt, på en solfylt strand – og Hazel ser for seg at noen venter på henne der, noen som ikke bare venter, men kaller på henne, klar til å tørke hennes tårer. Så hun må bare finne fram til stranden, for å møte sin venn og hvile i solen.

Bildet av vennen som venter på stranden er jo et som er kjent fra Bibelen også. I Johannes kapittel 21 møter Jesus disiplene sine der, og steller i stand et måltid til dem. Men han venter ikke bare med trøst – han har et oppdrag til dem også. Og sånn er jo virkeligheten. Vi kan få hvile på stranden en stund, for å roe tankene, samle kreftene, få trøst. Men så må vi leve videre. Forskjellen er at det er lettere å være ute på havet, når du vet at du har et hjem å gå til. Og at det er noen som venter på deg der. Så selv om livet mitt ikke er så stormfullt akkurat nå – så vet jeg at når det blir det, vil jeg alltid ha et sted å finne fred.

Hazel O’Connor Driftwood

Sitting on the sunny shoreline, see some driftwood
Come to rest
Worn out by the tides, born up by its endless rides
Never free, just a bit like me.
I’ve been that piece of wood I’ve been tossed about
Upon the ocean of illusion, confusion.
Bitter and twisted like waves lashing out at the rock.

Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
I swam the sea of passion, jealousy and pain,
Ignorance pretends to drown, grabs for your hands
Again, drags you down again.
Yeah, but my soul cries out just to break those chains,
Well listen you who’ve travelled all these jungles
Concrete and the other kind, you know there’s more
You got your own key the door, go on open it open it up
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
Been a long time from my home and I want
To get back there,
But most of my memories got washed away with the tide
A friend waits for me at the edge of the sea
My soul is your lover I cry
 
Oh beloved wipe away these tears from my eyes
Of my illusion, my confusion.
Brittle and twisted like waves lashing out at the rock
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me…

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one

Enkelte sanger får en helt spesiell status i folkebevisstheten. John Lennons «Imagine» er helt klart en av dem – en sang som maler et bilde av en verden hvor alle skal være søsken, hvor alle skal dele det de har, hvor alle skal leve i fred. Det er et vakkert bilde, og passet derfor fint som avslutning til en konsert hvor deltakerne kom fra flere verdensdeler og hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede laget musikk og teater sammen.

Det er en drøm som også Bibelen deler – som jeg har skrevet om tidligere (The Gunner’s Dream). Men det er noe som skurrer med Lennons drøm. Hans utopia er ikke en verden hvor mennesker har lært å håndtere forskjellene og leve sammen i fred. Det er en verden hvor det er fred fordi ingenting lenger betyr noe.

Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today…

Er dette en drøm – eller et mareritt? Å leve uten noe som er høyere enn oss selv å sikte mot? Uten noe som kan gi livet mening, utover dagen i dag? Å leve uten tanke for konsekvensene? Det er kanskje urettferdig å ta en sangtekst og analysere den i hjel – men denne sangen har alltid irritert meg nettopp fordi den kommer så nær til å beskrive den verden jeg drømmer om, men ender opp med å redusere drømmen til en flat og humanistisk parodi.

Og så tenker jeg: Hvor ofte har ikke vi som er kristne, hvor ofte har ikke jeg, gjort nettopp det. Redusert drømmen til noe jeg selv kan håndtere – istedenfor å la den fylle meg med undring og håp. Gjort den flat og forutsigbart istedenfor å la meg rive med. Så Lennon hadde rett i én ting, i alle fall. Vi trenger å drømme mer. Og vi trenger å holde fast ved drømmen: And the world will be as one.

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. (Johannes 12,46)

 

 

 

Det er lett å være seg selv nærmest, selv i disse «globaliserte» tidene. Selvfølgelig skjer det forferdelige ting i verden, men vi må jo tenke litt på oss selv, også, ikke sant? Jeg tror heller ikke det er et spesielt norsk fenomen, selv om det er kanskje ekstra merkbart i Norge fordi vi tross alt har ressursene til å bidra til andres velferd. Jeg kjenner det i meg selv også – det er deilig å ha det godt selv. Det kan være slitsomt å ta hensyn til andre. Globalisering fører til en flom av informasjon om hvordan andre har det, men informasjon fører ikke nødvendigvis til handling. Det kan virke motsatt – summen av verdens problemer kan bli så uoverkommelig at vi heller  trekker oss inn i vår egen krets av nærmeste familie og venner. Det kan være nok å hanskes med der, uten å løfte blikket.

Jona forstod heller ikke hvorfor Gud skulle bry seg om andre folk. En overfladisk lesing av Det gamle testamentet kan få Gud til å se ut som Israels Gud – og bare det. Men stadig vekk minner Gud israelittene på at han også er de andres Gud. Jo, han har åpenbart seg på en spesiell måte gjennom Israel – men han er Gud over hele verden, og har omsorg for hele verden og for alle folkslag. Så Jonas bok avsluttes med at Gud sier til Jona:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4,11 )

I uken som har gått har jeg vært på et seminar hvor vi har snakket om etikk og sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet handler om store spørsmål som ofte må få politiske løsninger. Men den handler også om meg, og om hvem jeg velger å gi oppmerksomhet, og om hva jeg velger å gjøre med all den informasjonen jeg får om hvordan andre har det – enten det er her i Norge eller i utlandet. Og som Gud spør Jona – så burde jeg kanskje spørre meg selv – «Skulle ikke jeg ha omsorg…?»

Hva er «Skjærtorsdag»? I England feirer man ikke Skjærtorsdag, så da jeg kom til Norge visste jeg ikke hva Skjærtorsdag var eller hva det var vi skulle feire. Jeg regner med at det egentlig er ganske mange også i Norge som ikke vet det. Det er bare en av fridagene i påske, og det er vel ingen som er lei seg for å ha fri.

Men i kirkekalenderen og kristen tradisjon er dette en dag med mye innhold. Dette er dagen da Jesus spiste det siste måltidet med disiplene sine (som huskes i nattverdfeiringen), dagen da han vasket disiplenes føtter og holdt sin farveltale (som vi kan lese i Johannes kapittel 13 – 17), dagen da han gikk for å be alene og ba om å slippe lidelsen som skulle komme, dagen da han ble forrådt og da han ble arrestert.

De som skrev evangeliene brukte mye plass på å beskrive disse tingene, og det viser antakelig hvor viktig det ble for dem når de reflekterte over Jesu liv og død. Mange av de mest berømte Jesus-sitater er hentet fra talen i Johannes. Det er kanskje ikke så sannsynlig at denne talen egentlig er avskrift av hva Jesus faktisk sa den kvelden – hvem skulle huske så mye ordrett mange år senere? I oldtiden var man heller ikke redd for å legge taler i munnen på store menn – «det var den slags tale han burde holdt ved en sånn anledning». Men jeg tror at mange av disse kjente sitatene allikevel er ekte Jesus-ord, for de er sånne korte treff-sikre uttalelser som er lett å huske, og som disiplene sikkert har gjentatt for hverandre i ettertid. Og jeg tror at det generelle innholdet i talen gjenspeiler hva Jesus sa, spesielt siden dette var en så viktig og spesiell kveld. Forfatteren var antakelig tilstede selv, så selv om minnet kan svikte, hadde han i alle fall egne minner.

Så hvis dette var noe Jesus sa på en av de viktigste anledningene i sitt liv – hva var det han ville si? Les kapitlene selv. Det finnes verre ting å gjøre på en fridag … og kanskje lærer vi noe om livet, Gud og hans vilje for våre liv.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1)

Nå er den snart over for denne gangen – gikk den ubemerket forbi? Eller har den vært en tid for å «ofre noe», å klare seg uten noe?

Først og fremst tenker jeg at fasten er en tid for å forberede:

Akkurat som vi drar til Betlehem hver jul for å se på at Jesus blir født, så skal vi dra til Jerusalem og gå sammen med Jesus når han går inn i byen og møtes av dem som roper Hosianna. Vi skal gå med ham til Templet og høre ham forkynne.

Til Getsemane, hvor han ber om å få slippe – men godtar sitt oppdrag.

Til borgen, hvor de roper etter blod.

Til Golgata.

Vi skal gå sammen med Jesus inn i smerten og døden: og dette er faste en forberedelse for.

Men så skal vi også gå sammen med kvinnene som gikk til graven på påskemorgen og oppdaget at Jesus ikke var der – at han var stått opp fra de døde. Gjennom mørket, gjennom lidelsen og død, kommer vi fram til oppstandelsens kraft og håp. Budskapet om evig liv, som seirer over døden.

Også dette er faste en forberedelse for.

Paulus skriver dette i brevet til filipperne:

Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3:9-11)

God faste!

Basert på en andakt skrevet til Lande bosenter i Sarpsborg, 3.3.2005