Mot den nye dagen

Jeg har skrevet to sanger i mitt liv. Den første var et samarbeidsprosjekt på en sommerleir hvor vi gjorde narr av lederne på leiren (på en snill måte… mente vi, da). Den andre ble inspirert av et menneske og et musikkstykke. Musikkstykket heter Birth of a New Day, og ble komponert av min svigerfar, John Brakstad, for litt over 20 år siden. Jeg har hørt det mange ganger, men i går på musikkkorpsøvelsen i Templet var jeg med og spilte det for første gang, og fortsatt vekker det helt spesielle minner.

Vi ble kjent med S. gjennom min svigerfar. Det er lett å idealisere i ettertid – men det var noe spesielt med henne. Hun var et av disse menneskene som er veldig lett å trives sammen med, alltid interessert i andres liv, ofte smilende, et naturlig midtpunkt, men ikke på en brautende måte, heller behagelig og omsorgsfull og ikke minst positiv. Men S. hadde en alvorlig kreftdiagnose, og gjennom hele perioden jeg kjente henne, kjempet hun sin private kamp mot sykdom og smerte. Vi så bare den ene siden av den kampen – hennes urokkelige tro på Gud, hennes positivitet og håp. Hva slags demoner hun måtte kjempe med når vi ikke var der, fikk vi aldri vite. Men det var på denne bakgrunn at Birth of a New Day ble skrevet. Det er et stykke om liv og død, om kamp og håp, om endelig seier over alt som er vondt i denne verden. Og det er et stykke om kjærlighet, om varme, og om drømmer som vi kan drømme sammen, midt i smerten. For Gud har lovet oss en ny dag, en dag hvor mørket blir borte og han selv skal lyse for oss.

Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. (Johannes Åpenbaring 22,5)

Min reaksjon til musikkstykket ble nok preget av at min egen mor også hadde tapt kampen mot kreft for relativt kort tid siden. Men når jeg hørte den vakre melodien i midtpartiet, så kom ordene til meg:

Ofte så jeg ikke Jesus, og veien ble mørk
Jeg kjempet med håpløshet, med smerte og frykt.
Men i Østen så jeg gryning, og dagen ble ny:
Om jeg gikk i mørket, så skinte Kristi lys.

Etter hvert skrev jeg et vers til som passer før og etter – men de ‘skrev’ jeg – mens disse ordene skrev seg nesten selv. Og i alle årene etterpå, gjennom alle mine mørke stunder, vanskelige tider, fortvilelse og sorg, så har de fulgt meg. Vi går mot en ny dag. En dag som aldri blir mørk.

Nå går jeg mot soloppgangen: Om verdenen er grå
Jeg vet jeg til slutt vil nå den evige dag.
Jeg vil ikke trenge lys der, det blir ingen natt,
For Kristus vil lyse, og mørket skal ta slutt.

S. måtte til slutt gi slipp på dette livet. Men troen, håpet og det gode humøret som hun spredte rundt seg, selv i livets mørkeste tid, det lever videre. Takk for minnene.

Musikken kan du høre her, i en innspilling av Manger Musikklag: Birth of a New Day – Soundcloud

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: