Comfortably Numb: Matteus 22,39

«I – – – – – have become comfortably numb.»

Det var et nesten religiøst øyeblikk. Gitaristen kom til synet på toppen av muren, og mens han begynte på de første tonene av David Gilmour’s berømte solo, begynte publikum å reise seg, rad for rad, til hele Telenor Arena stod i andektig stillhet.  

Roger Waters’ «The Wall» holder seg forbausende godt mer enn tretti år etter det ble spilt inn første gang. Dessverre er den mest kjent for strofen «We don’t need no education», men det den egentlig handler om er hvordan hovedpersonen lærer å stenger følelsene sine inne, hvordan han beskytter seg mot verden ved å lage en fasade, en mur, rundt sitt egentlige «jeg». Men dette resulterer bare i indre konflikt – han lengter å forholde seg genuint til andre, men klarer det ikke, og erstatter ekte følelser med drømmer om sex og makt.  På slutten blir han dømt til å vise seg som han virkelig er – muren blir revet, men paradoksalt er det «straffen» som setter han fri. Når muren blir revet møter han de som elsker ham som han er.

Det er mange måter å være «numb» på. Poenget som Waters får fram i dagens «Wall» er ikke bare at vi erstatter ekte følelser med «fasader», men også at vi skjuler oss for andres følelser og spesielt deres smerte. Gjennom hele forestillingen ble vi minnet om ofrene for vold og krig og de mange som lider fordi mennesker ikke klarer å dele verden i fred. I en annen sang – ikke en del av The Wall – forteller Waters om sin løsning: «I recognize myself in every stranger’s eyes». Jesus sa noe ganske likt: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt22,39). Tenk om vi kunne gjøre det? Om vi klarte å kjenne igjen oss selv i alle vi møtte? Er det ikke det som heter «empati» – og er det ikke når vi mangler empati at vi misforstår og mistror hverandre? Det er klart at det er en krevende øvelse. Det kan være lettere å holde oss trygt bak muren, ikke bry oss om hva andre føler, holde våre egne følelser på innsiden. Men hvordan vil verden se ut da?

In truck stops and hamburger joints

In Cadillac limousines

In the company of has-beens

And bent-backs and sleeping forms

On pavement steps

In libraries and railway stations

In books and banks

In the pages of history

In suicidal cavalry attacks

I recognize

Myself in every stranger’s eyes

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: