Bekjennelser

Jeremia 34,15-16 Nylig vendte dere om og gjorde det som er rett i mine øyne, dere ropte ut frihet for nesten og sluttet pakt for mitt ansikt i det huset som navnet mitt er nevnt over. Men så snudde dere om og vanæret mitt navn; dere tok tilbake de slavene som dere hadde gitt fri, menn og kvinner, og tvang dem til slaveri igjen. ‘

Blue Like Jazz er en bok av amerikaneren Donald Miller med undertittelen «Ikke-religiøse tanker om kristen spiritualitet». Etter mange måneder med faglitteratur om «Ledelse og styring» trengte jeg en litt lettlest bok, så jeg plukket den ut av hyllen igjen. Jeg vet ikke om den helt lever opp til intensjonen – den ligner kanskje mest på en yngre generasjons Adrian Plass – en bok som forsøker å være ærlig om hvordan det er å tro på Jesus i den virkelige verden (i motsetning til hvordan «det kristne systemet» sier det teoretisk burde være). Jeg liker sånt, fordi de utfordrer meg. Hvor «virkelig» er jeg? Følger jeg Jesus i min hverdag – eller har jeg bare lært de rette ordene?

I ett kapittel beskriver Miller hvordan han og de andre kristne studentvennene sine forsøkte å markere seg mitt i en studentfestival som bestod for det meste av rus. Det de gjorde var å bygge en bod midt på universitetsområdet, som de kalte for «bekjennelsesboden». Men når noen kom inn, istedenfor å høre deres bekjennelse, var det de kristne som bekjente. De bekjente alt det vonde som har blitt gjort i kristendommens navn. De bekjente sin egen tilkortkommenhet som Jesu etterfølgere og vitner. Poenget var dette: De ville ikke lenger forsøke å «overtale» folk til å tro at «kristendom» var et bedre livssyn enn noen andre. De ville leve ut hva det betydde å kjenne Jesus, og invitere andre til å møte ham. Det var kanskje bare en stunt, men det var visst vellykket.

Israelittene hadde jo mange ganger lovet å leve etter Guds vilje – men stadig vekk glemte de sine løfter. Hvor mange løfter har jeg gitt til Gud som jeg ikke har holdt? Hvor mange ganger har min selviskhet eller likegyldighet kommet i veien for Guds vilje? Kanskje jeg skulle ha en bekjennelsesbod på Karl Johan i år, så jeg kan bekjenne til Norges befolkning hvordan jeg har sviktet min Herre?

Reklamer
2 comments
  1. Det er mange ganger jeg takker Gud for hans nåde, barmhjertighet og trofasthet med sorg i hjertet, fordi jeg ser hvor til kort jeg kommer og hvor gale det egentlig står til i dypet av mitt eget hjerte, Men han gir oss ikke opp… det er nåde over nåde.

    • Det er kanskje det viktigste budskapet i Jeremia: Gud gir ikke opp. Han elsker oss, kaller på oss, håper det beste for oss, uansett hvor ofte vi feiler, og ønsker bare at vi skal holde oss til ham…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: