Jeg vil ikke høre på dem

Jeremia 11,11 Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem. 

Det hender at jeg ikke svarer når barna mine roper på meg. Det hender ganske ofte. Enten fordi jeg er så opptatt at jeg ikke registrerer at de roper, eller fordi jeg tenker – det er bare tull, de trenger meg egentlig ikke. Og noen ganger, når de ber om hjelp, så tenker jeg – det er deres egen skyld, de må finne ut av det selv, ellers lærer de ikke.

Gjør det meg til en kald og fjern far? Jeg tror ikke det. Fordi når de virkelig trenger meg, klarer de alltid å få kontakt til slutt, selv om jeg sitter med øreproppene i og stirrer på dataskjermen. Og hvis mine barn virkelig var i vanskeligheter, enten det var selvforskyldt eller ikke, så ville jeg hjelpe dem. Sånn tror jeg også Gud er. Jeg vet at det fins ting i livet som er min egen skyld. Ting skjer fordi jeg handler galt eller velger feil – og selv om jeg alltids kan håpe at Gud vil «rydde opp» for meg, så har jeg ingen realistisk håp om at han vil gjøre det. Hvorfor skulle han det? Mer vanskelig er det når jeg føler at jeg virkelig trenger ham – og allikevel så hører han ikke. Eller i hvert fall, så svarer han ikke. Eller i hvert fall – så gjør han ikke det jeg vil.

Det er det som gjør tekster som denne så vanskelige. Kan det være at Gud planlegger at vonde ting skal skje, som en del av «oppdragelsen» for hans barn? Kan det være at han bestemmer seg for ikke å høre – fordi det er vår egen skyld? Jeg har vanskelig for å tro det. Det jeg kan tro, at er at Gud lar oss noen ganger opplever konsekvensene av de valgene vi tar, selv om de er vonde. Når de tilba andre «guder», måtte de få erfare at de andre «gudene» ikke kunne hjelpe dem. Bare på den måten kunne de sette pris på den levende Gud som kunne hjelpe – sånn at de kunne velge rett i framtiden.

Men til slutt viste Gud alltid barmhjertighet mot sitt folk. Uansett hva de «fortjente», klarte ikke Gud å holde seg borte i lengden. Og spørsmålet er kanskje om han virkelig holdt seg borte i det hele tatt. Når jeg ser tilbake på vanskelige tider, så vet jeg at jeg til tider følte at Gud var døv eller borte eller ikke til noen hjelp. Men hvis du spør meg hvordan jeg kom igjennom til bedre tider – så har jeg ikke noe annet svar å gi enn at det var Gud som hjalp meg og holdt meg gående. Så helt borte kan han ikke ha vært…. og om han ikke svarte så høyt, så må han allikevel har hørt meg når jeg ropte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: