«De lever for ham»

Luk 20,38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.

«I had not thought death had undone so many…» sier Dante når han ser køen av mennesker på vei inn til Helvete – «Jeg hadde ikke trodd at døden hadde ruinert så mange.» Jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på Helvete og fortapelse, men sitatet har hengt seg fast i mitt hode som en påminnelse om at vi alle er på vei mot døden. Og etter hvert som jeg blir eldre så er det flere og flere av de jeg har kjent gjennom livet som nå er død. Det er en tanke som kan gjøre meg litt deprimert – for alle disse menneskene betydde noe for meg på en eller annen måte, eller hadde kvaliteter jeg satte pris på. Og nå er de borte – borte for meg, i alle fall. Noen har fulgt Dylan Thomas råd, og kjempet innbitt for å beholde livet, «Rage, rage against the dying of the light«. Andre har sovnet stille, og akseptert at nå var den rette tiden – selv om vi som var rundt dem ville beholde dem for alltid. Noen har dødd med en klar bekjennelse og tro på sin Frelser. Andre har vært mer diffuse, eller til og med tydelig på at de ikke trodde. Det gjør det ekstra vondt å miste dem…

Men så sier Jesus: Det fins en oppstandelse. De som dør i troen på Gud, er egentlig ikke død, for de lever i Guds nærvær. Bibelen er litt tvetydig, synes jeg, på om oppstandelsen skjer ved tidenes ende, eller om de som dør på jorden våkner i himmelen med en gang. Antakelig har ikke tiden den samme betydningen i den åndelige verden. Poenget er uansett at de vi savner her lever i evigheten – hvis de døde i troen. Hva som skjer med de andre – er ikke for oss å dømme. Kanskje Gud i sin nåde har en plan for dem også. Jeg ønsker å tro det, uten å ha noe veldig godt belegg for det. Men usikkerheten – burde være nok til å gjøre meg mye mer ivrig etter å dele min tro.

En siste poet, siden jeg er i det poetiske hjørnet i dag: John Donne skrev et fantastisk dikt om Guds seier over døden. Ikke vær stolt, Døden, selv om noen har kalt deg mektig og skremmende, for du er ikke det. De du tror du har overvunnet, dør ikke, stakkars Døden, og du kan heller ikke drepe meg … ett kort søvn, og døden er forbi; Døden, du skal dø!:

Death be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not soe,
For, those, whom thou think’st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill mee.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee,
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell,
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell’st thou then?
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: