Hvordan vil det bli? Burde vi solgt alt og samlet oss på en fjelltopp et sted for å vente på slutten?

Kanskje ikke. Men i evangeliene blir vi mange ganger minnet om at vi må være klare når vår Herre kommer. Som i denne teksten fra Pray as You Go:

Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. (Luk 12,36)

Så hva betyr det å «stå klar»? Det kan i hvert fall ikke bety at vi skal melde oss ut av samfunnet. Parodien til Beyond the Fringe er morsom – men i virkeligheten kalles vi ikke til å bli mindre engasjert i verden, men mer – «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.» (Joh 17,18)

Bønnen for dagen i Pray-as-you-go har i alle fall ett forslag for hvordan vi kan gjøre oss klare, og det er helt enkelt å være oppmerksom på Guds nærvær i vår hverdag. Ikke at vi skal gå gjennom dagene i en sky av åndelige følelser – men at vi ser Gud i de menneskene vi møter, i det som vokser rundt oss, i alle de små hendelsene som fyller dagen. Sagt på den måten, er det kanskje ikke så mystisk?

.

Reklamer

Påske gikk liksom forbi meg i år. Jeg kjente ikke på mørket på Langfredag eller lyset på 1. påskedag. Det jeg kjente mest var at jeg har vært ganske trøtt ganske lenge, og det var deilig å ha noen hviledager på rad. Men så leste jeg Rabbi Adars blogg for «passover» – den opprinnelige jødiske påskefeiringen som Jesus gikk til Jerusalem for å feire da han ble korsfestet. Påskefeiringen markerer at israelittene ble befridd fra Egypt – en gammel historie fra en fjern tid. Rabbien bringer den nærmere med å finne ting i sitt eget liv som har vært som «Egypt» – ting som hun opplever har «bundet» henne, men som hun har blitt fri fra. Og på den måten blir påsken ikke bare en gjenfortelling av en gammel historie, men også en personlig feiring av hva Gud har gjort og en påminnelse om hva han fortsatt kan gjøre.

Den kristne påsken handler også om frigjøring. I likhet med den jødiske, som den bygger på, er den en påminnelse om noe som skjedde for lenge siden i et fjernt land – og hvor sterkt den historien virker på oss kan nok variere fra år til år. Men den gamle historien har også virkninger i nåtid. Jeg har også mine «Egypt» som jeg har blitt fri fra – eller trenger å bli fri fra, og som kristen tror jeg at det er kraften i Jesu død og oppstandelse som har gjort det mulig – og som gir meg håp om at Gud kan gjøre enda mer i mitt liv.

«For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Kor. 15,22)

 

Rabbi Adars blogg finner du her: https://wordpress.com/read/blogs/12798490/posts/63703

Kan Jesus ha flere tårer igjen?
Han som gråt over Jerusalem
Hvor profetene ble forfulgt,
Gråter han fortsatt nå?
Hvis vi blir lei av historiene
Og reportasjene
Og blir kalde i de tørre hjertene våre,
Gråter han fortsatt?
Hvis vi ikke orker å høre mer
Om barna og bombene og galningene,
Og heller vil se på fotball og påskekrim
Eller … hva som helst annet.
Har han flere tårer igjen?
Og hvis vi, mens vi nyter vårsolen,
Skulle ønske at det var noe vi kunne gjøre
For å gjøre slutt på denne smerten,
Bortsett fra å gråte,
Og tenker at søren heller det må vel være i
Guds makt.
Kan han ha flere tårer igjen?

https://www.nrk.no/urix/is-tar-pa-seg-skylden-for-kirkebombing-i-egypt-1.13468152

https://www.nrk.no/urix/–delte-ut-potetgull-til-barna.-sa-smalt-det.-1.13476019

(Engelsk versjon på https://atpaulwaters.wordpress.com/2017/04/16/palm-sunday-2017-luke-1941)

Jeg kommer fra et land uten grunnlov. Storbritannia styres av en merkelig blanding av vedtatte lover, inngåtte avtaler, tradisjoner og hevd, og alle tidligere forslag om å samle dette sammensurium i et grunnlovsdokument har blitt nedstemt. Derfor synes jeg den norske grunnloven er ganske fascinerende. Her har man forsøkt å skrive ned et rammeverk som lovfester rettighetene og pliktene til de forskjellige aktørene i staten for å sørge for god styring av landet i uoverskuelig framtid.

Ser man på Norge i dag, kan man kanskje si at de lykkes i ganske stor grad, selv om Grunnloven fra tid til annen har blitt justert og at ikke alt de skrev i 1814 var like demokratisk i vår forståelse av ordet. Blant annet er vel de fleste av oss glad for tilføyelsen i 1964 av ordene «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er vel de færreste i dag som tror at man kan etablere tro ved lov.

Jesus hadde svært lite å si om lover, statsfortningen eller tro- og livssynsorganisasjoner. Han sa derimot til sine disipler at hvis de elsket hverandre med den samme oppofrende kjærligheten som han elsket dem med, så ville alle kunne se hvem de tilhørte. I en verden som på mange måter har blitt mer forvirrende enn det var i 1814, hvor tro og livssyn har blitt et marked hvor man kan «shoppe» tro, så består sannheten om at Kristi disipler er kalt til å elske hverandre.

Hvordan samfunnet bygges i framtiden blir kanskje like mye avhengig av hvordan vi oppfyller det budet, som av Grunnlovens bestemmelser. «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Det er en grunnlov som ikke kan endres …

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15,12)

 

(Andakt i Krigsropet nr. 20, 2014)

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Hva er målet for god ledelse? Det enkleste svaret er nok «å få gode resultater». Hva slags resultater er «gode» kan nok variere, men stort sett liker vi helst resultater vi kan måle og telle. For en kommersiell bedrift vil det nok som oftest handle om fortjeneste – selv om bedriften også, forhåpentligvis, ønsker å bidra til samfunnet på andre måter, kan de bare gjøre det hvis de også tjener penger. For en skole vil det blant annet handle om forbedring i elevenes resultater eller læringsmiljø. En kirke eller Frelsesarmékorps kan ofte måle resultater i medlemstall eller fammøtestatistikk. Og lederens oppgave er å få resultater og oppnå suksess. Større, bedre, mer omtalt.

Sagt på den måten, er det kanskje flere kirkeledere som vil ta avstand fra en slik tankegang. Vi eksisterer for å forkynne evangeliet og for å tjene våre medmennesker, ikke for å bygge opp organisasjoner. Men i praksis er mye av samtalen omkring ledelse preget nettopp av målet om å bli større (eller i hvert fall ikke bli mindre!). Hvis vi ikke kan peke på flere som kommer til møtene, flere som blir frelst, flere som blir medlemmer, da har vi vel ikke lykkes i vårt oppdrag?

Kanskje ikke. Men i sin bok «Shrink» argumenterer Tim Suttle for et nytt mål for kristne ledere – og kristne kirker. «En kristen leder er ikke primært kalt til å være effektiv, men til å være trofast og til å praktisere ledelse etter Jesu mønster, uansett hvilke resultater det ser ut til å føre til» (s.23). Jeg tror det han forteller om er det Frelsesarmeen kaller «tjenende lederskap». Det ser jeg mye av på lokalplan, hvor trofaste disipler søker å tjene Gud og hverandre uten synlig belønning. Jeg er redd det er mer vanskelig lengre opp i vår hierarkiske struktur. Men uansett tror jeg at moderne ideer om god ledelse og Suttles tanker om å en leder som «avtar» lar seg forene hvis vi bare kan lære oss å tenke på den rette måten. En god leder skal  få resultater. Men resultater kan defineres som noe annet enn «større og bedre». De kan for eksempel handle om å gå «dypere og nærmere». Eller «mer trofast og mer kjærlig». Lederen kan jobbe for å skape et miljø hvor alle blir sett, og alle føler seg velkommen, og ingen trenger spisse albuer for å kunne bidra med det de kan best. Det er ingen motsetning mellom det, og trofast tjeneste. Uansett er jeg enig med Suttle at Jesus har vist oss hva god lederskap er. Og det gjorde han blant annet på Skjærtorsdag, når han først tok fram vaskefatet, og så sa:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter… Og salige er dere så sant dere også gjør det.  (Johannes 13,14 & 17)

I dag stod Jesaja 40 i bibelleseplanen min – og da husket jeg denne lille andakten som jeg en gang for lenge siden skrev til Krigsropet…

Har du noen gang lest et bibelvers og tenkt, «Det der stemmer absolutt overhode ikke!» Det har jeg – mange ganger. For eksempel, der det står «De som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jeg hørte noen synger om det på radioen forleden dag, og tenkte at «han der har aldri prøvd å være småbarnsfar med ansvar for et aktivt Frelsesarmékorps…» Jeg tror de må ha gjort en feil når de delte ut ørnevingene, og gitt meg spurvevinger istedenfor. I alle fall blir jeg trøtt, for ikke å si utmattet, av og til, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke blir det. Som sagt – det er enkelte bibelvers som bare ikke stemmer…

Men så var det dette med «De som venter på Herren». Kanskje det er der problemet ligger – for midt opp i å balansere mellom jobb og familie og plenen som absolutt må klippes neste gang det er oppholdsvær på fridagen, ja, det der med å vente på Herren må litt for ofte… vente. Jeg innrømmer det: Jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å lese i Bibelen og be. Jeg klarer heller ikke å gjøre det i de fem sekundene jeg ligger våken etter jeg har stupt i sengen om kvelden. Jeg har hørt all verdens gode råd om bibelstudium og bønnelivet – men når det kommer til stykke, så krever det litt energi for å sette seg ned og be. Og det blir litt for sjeldent. Kanskje det er derfor jeg bare har spurvevinger.

Men mens jeg satte i bilen og fulgte denne tankegangen, så var det som om noen spurte meg, «Hva gjør du nå?»
«Hæ?»
«Hva er det egentlig du sitter og gjør her i bilen?»
«Jeg tenker på hvor urealistisk det bibelvers er…»
«Nei… Du venter på Herren.»
«Hæ?»

Plutselig gikk det opp for meg at min litt forbitret tankegang faktisk var en slags bønn. Jeg kunne ha pyntet den med litt mer religiøs språk, jeg kunne begynt med «Kjære Gud!» og avsluttet med «Amen». Men bortsett fra det var innholdet det samme: «Jeg er trøtt – gi meg litt av denne nye kraften han sang om».

Og så kjørte jeg videre, og følte meg oppmuntret – og ba Jesaja om unnskyldning, fordi det bibelverset faktisk ikke er så dumt allikevel. Det vil si – det der med ikke å bli trøtt skjønner jeg ingenting av, for det blir vel alle. Men på den andre siden: Også en spurv kan fly.

26.9.1997