Jeg kommer fra et land uten grunnlov. Storbritannia styres av en merkelig blanding av vedtatte lover, inngåtte avtaler, tradisjoner og hevd, og alle tidligere forslag om å samle dette sammensurium i et grunnlovsdokument har blitt nedstemt. Derfor synes jeg den norske grunnloven er ganske fascinerende. Her har man forsøkt å skrive ned et rammeverk som lovfester rettighetene og pliktene til de forskjellige aktørene i staten for å sørge for god styring av landet i uoverskuelig framtid.

Ser man på Norge i dag, kan man kanskje si at de lykkes i ganske stor grad, selv om Grunnloven fra tid til annen har blitt justert og at ikke alt de skrev i 1814 var like demokratisk i vår forståelse av ordet. Blant annet er vel de fleste av oss glad for tilføyelsen i 1964 av ordene «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er vel de færreste i dag som tror at man kan etablere tro ved lov.

Jesus hadde svært lite å si om lover, statsfortningen eller tro- og livssynsorganisasjoner. Han sa derimot til sine disipler at hvis de elsket hverandre med den samme oppofrende kjærligheten som han elsket dem med, så ville alle kunne se hvem de tilhørte. I en verden som på mange måter har blitt mer forvirrende enn det var i 1814, hvor tro og livssyn har blitt et marked hvor man kan «shoppe» tro, så består sannheten om at Kristi disipler er kalt til å elske hverandre.

Hvordan samfunnet bygges i framtiden blir kanskje like mye avhengig av hvordan vi oppfyller det budet, som av Grunnlovens bestemmelser. «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Det er en grunnlov som ikke kan endres …

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15,12)

 

(Andakt i Krigsropet nr. 20, 2014)

rabbit-hatDet var i 1984 at biskopen i Durham, David Jenkins, fikk store overskrifter fordi han angivelig hadde sagt at oppstandelsen var «a conjuring trick with bones» – «en tryllekunst med knokler». Det var fascinerende å se at selv om bare et mindretall av Englands befolkning trodde på oppstandelsen, så var det allikevel en sterk forventning om at biskopen skulle gjøre det – og bare tre dager etter innsettelsen ble Jenkins stemplet som en uhelbredelig liberalteolog som nesten ikke trodde på noe. Hva biskopen egentlig hadde sagt forsvant i furoren – og 30 år senere blir han fortsatt feilsitert. Men det var visstnok dette:

«After all, a conjuring trick with bones only proves that it is as clever as a conjuring trick with bones…«

«En tryllekunst med knokler beviser bare at den er like flink som en tryllekunst med knokler…» Altså: Hvis oppstandelsen bare er en trykkekunst, sitter man bare igjen med en Gud som er en tryllekunstner. Jenkins poeng var at Gud er større enn det. Oppstandelsen handler ikke bare om at en død mann får livet tilbake, som en komapasient som våkner. Den handler om at Jesus på en eller annen måte ble  forvandlet. Helt hvordan dette skjedde – eller hva som skjedde – kan vi ikke vite. Det vi kan vite med rimelig sikkerhet er at liket var borte, og mange mennesker kunne fortelle at de hadde møtt den levende Jesus. Og de som møtte ham, ble også forandret – og forandret på en sånn måte at den lille gruppen med jøder som fulgte Jesus spredte sin tro til alle deler av Romerriket, østover gjennom midtøsten til India og sør til Etiopia. Uten våpenmakt, tidvis mot aktiv motstand fra myndighetene og tilsynelatende bare i kraft av sin bekjennelse og livsførsel.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på Jesus på grunn av de historiske bevisene – selv om de gode å ha (Gary Habermas har forresten gitt ut en gratis e-book, «Evidence for the Historical Jesus» hvor han spør om den historiske Jesus og troens Kristus faktisk er den samme). Jeg tror fordi jeg er en av dem som har møtt ham. Bare å si det på den måten vil kanskje få noen til å mene at jeg er en slags skrulling – men da kan jeg bare si i mitt forsvar at det finnes mange skrullinger som meg. Jeg er oppkalt etter en av dem – apostelen Paulus, som skrev, noen få år etter det skjedde:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg … 1. Korinterbrev 15,3-8

Uansett hva oppstandelsen var eller ikke var, fysisk sett, så var det i hvert fall noe så sterkt at Jesu disipler ikke var i tvil: Jesus, som døde på korset, var i livet. Jeg tror han lever fortsatt – og det var ingen tryllekunst.

God påske!

Hva er målet for god ledelse? Det enkleste svaret er nok «å få gode resultater». Hva slags resultater er «gode» kan nok variere, men stort sett liker vi helst resultater vi kan måle og telle. For en kommersiell bedrift vil det nok som oftest handle om fortjeneste – selv om bedriften også, forhåpentligvis, ønsker å bidra til samfunnet på andre måter, kan de bare gjøre det hvis de også tjener penger. For en skole vil det blant annet handle om forbedring i elevenes resultater eller læringsmiljø. En kirke eller Frelsesarmékorps kan ofte måle resultater i medlemstall eller fammøtestatistikk. Og lederens oppgave er å få resultater og oppnå suksess. Større, bedre, mer omtalt.

Sagt på den måten, er det kanskje flere kirkeledere som vil ta avstand fra en slik tankegang. Vi eksisterer for å forkynne evangeliet og for å tjene våre medmennesker, ikke for å bygge opp organisasjoner. Men i praksis er mye av samtalen omkring ledelse preget nettopp av målet om å bli større (eller i hvert fall ikke bli mindre!). Hvis vi ikke kan peke på flere som kommer til møtene, flere som blir frelst, flere som blir medlemmer, da har vi vel ikke lykkes i vårt oppdrag?

Kanskje ikke. Men i sin bok «Shrink» argumenterer Tim Suttle for et nytt mål for kristne ledere – og kristne kirker. «En kristen leder er ikke primært kalt til å være effektiv, men til å være trofast og til å praktisere ledelse etter Jesu mønster, uansett hvilke resultater det ser ut til å føre til» (s.23). Jeg tror det han forteller om er det Frelsesarmeen kaller «tjenende lederskap». Det ser jeg mye av på lokalplan, hvor trofaste disipler søker å tjene Gud og hverandre uten synlig belønning. Jeg er redd det er mer vanskelig lengre opp i vår hierarkiske struktur. Men uansett tror jeg at moderne ideer om god ledelse og Suttles tanker om å en leder som «avtar» lar seg forene hvis vi bare kan lære oss å tenke på den rette måten. En god leder skal  få resultater. Men resultater kan defineres som noe annet enn «større og bedre». De kan for eksempel handle om å gå «dypere og nærmere». Eller «mer trofast og mer kjærlig». Lederen kan jobbe for å skape et miljø hvor alle blir sett, og alle føler seg velkommen, og ingen trenger spisse albuer for å kunne bidra med det de kan best. Det er ingen motsetning mellom det, og trofast tjeneste. Uansett er jeg enig med Suttle at Jesus har vist oss hva god lederskap er. Og det gjorde han blant annet på Skjærtorsdag, når han først tok fram vaskefatet, og så sa:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter… Og salige er dere så sant dere også gjør det.  (Johannes 13,14 & 17)

I dag stod Jesaja 40 i bibelleseplanen min – og da husket jeg denne lille andakten som jeg en gang for lenge siden skrev til Krigsropet…

Har du noen gang lest et bibelvers og tenkt, «Det der stemmer absolutt overhode ikke!» Det har jeg – mange ganger. For eksempel, der det står «De som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jeg hørte noen synger om det på radioen forleden dag, og tenkte at «han der har aldri prøvd å være småbarnsfar med ansvar for et aktivt Frelsesarmékorps…» Jeg tror de må ha gjort en feil når de delte ut ørnevingene, og gitt meg spurvevinger istedenfor. I alle fall blir jeg trøtt, for ikke å si utmattet, av og til, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke blir det. Som sagt – det er enkelte bibelvers som bare ikke stemmer…

Men så var det dette med «De som venter på Herren». Kanskje det er der problemet ligger – for midt opp i å balansere mellom jobb og familie og plenen som absolutt må klippes neste gang det er oppholdsvær på fridagen, ja, det der med å vente på Herren må litt for ofte… vente. Jeg innrømmer det: Jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å lese i Bibelen og be. Jeg klarer heller ikke å gjøre det i de fem sekundene jeg ligger våken etter jeg har stupt i sengen om kvelden. Jeg har hørt all verdens gode råd om bibelstudium og bønnelivet – men når det kommer til stykke, så krever det litt energi for å sette seg ned og be. Og det blir litt for sjeldent. Kanskje det er derfor jeg bare har spurvevinger.

Men mens jeg satte i bilen og fulgte denne tankegangen, så var det som om noen spurte meg, «Hva gjør du nå?»
«Hæ?»
«Hva er det egentlig du sitter og gjør her i bilen?»
«Jeg tenker på hvor urealistisk det bibelvers er…»
«Nei… Du venter på Herren.»
«Hæ?»

Plutselig gikk det opp for meg at min litt forbitret tankegang faktisk var en slags bønn. Jeg kunne ha pyntet den med litt mer religiøs språk, jeg kunne begynt med «Kjære Gud!» og avsluttet med «Amen». Men bortsett fra det var innholdet det samme: «Jeg er trøtt – gi meg litt av denne nye kraften han sang om».

Og så kjørte jeg videre, og følte meg oppmuntret – og ba Jesaja om unnskyldning, fordi det bibelverset faktisk ikke er så dumt allikevel. Det vil si – det der med ikke å bli trøtt skjønner jeg ingenting av, for det blir vel alle. Men på den andre siden: Også en spurv kan fly.

26.9.1997

Driftwood er en sang av Hazel O’Connor som jeg tror mange kan assosiere med. «Utslitt av tidevannet … kastet rundt på forvirringens hav» – hvem av oss har ikke vært der? Når livet ikke stemmer, og vi blir slitne av å komme oss igjennom dag etter dag hvor vi føler at vi ikke har noen styring, men blir bare blåst rundt av alle «omstendighetene». Men dette er allikevel en håpefull sang. For drivveden finner hvile til slutt, på en solfylt strand – og Hazel ser for seg at noen venter på henne der, noen som ikke bare venter, men kaller på henne, klar til å tørke hennes tårer. Så hun må bare finne fram til stranden, for å møte sin venn og hvile i solen.

Bildet av vennen som venter på stranden er jo et som er kjent fra Bibelen også. I Johannes kapittel 21 møter Jesus disiplene sine der, og steller i stand et måltid til dem. Men han venter ikke bare med trøst – han har et oppdrag til dem også. Og sånn er jo virkeligheten. Vi kan få hvile på stranden en stund, for å roe tankene, samle kreftene, få trøst. Men så må vi leve videre. Forskjellen er at det er lettere å være ute på havet, når du vet at du har et hjem å gå til. Og at det er noen som venter på deg der. Så selv om livet mitt ikke er så stormfullt akkurat nå – så vet jeg at når det blir det, vil jeg alltid ha et sted å finne fred.

Hazel O’Connor Driftwood

Sitting on the sunny shoreline, see some driftwood
Come to rest
Worn out by the tides, born up by its endless rides
Never free, just a bit like me.
I’ve been that piece of wood I’ve been tossed about
Upon the ocean of illusion, confusion.
Bitter and twisted like waves lashing out at the rock.

Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
I swam the sea of passion, jealousy and pain,
Ignorance pretends to drown, grabs for your hands
Again, drags you down again.
Yeah, but my soul cries out just to break those chains,
Well listen you who’ve travelled all these jungles
Concrete and the other kind, you know there’s more
You got your own key the door, go on open it open it up
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me
 
Been a long time from my home and I want
To get back there,
But most of my memories got washed away with the tide
A friend waits for me at the edge of the sea
My soul is your lover I cry
 
Oh beloved wipe away these tears from my eyes
Of my illusion, my confusion.
Brittle and twisted like waves lashing out at the rock
 
Well I now know I just gotta find
That shore line oh yeah, that little peace of mind
And let the sun shine on me…

Det er lett å være seg selv nærmest, selv i disse «globaliserte» tidene. Selvfølgelig skjer det forferdelige ting i verden, men vi må jo tenke litt på oss selv, også, ikke sant? Jeg tror heller ikke det er et spesielt norsk fenomen, selv om det er kanskje ekstra merkbart i Norge fordi vi tross alt har ressursene til å bidra til andres velferd. Jeg kjenner det i meg selv også – det er deilig å ha det godt selv. Det kan være slitsomt å ta hensyn til andre. Globalisering fører til en flom av informasjon om hvordan andre har det, men informasjon fører ikke nødvendigvis til handling. Det kan virke motsatt – summen av verdens problemer kan bli så uoverkommelig at vi heller  trekker oss inn i vår egen krets av nærmeste familie og venner. Det kan være nok å hanskes med der, uten å løfte blikket.

Jona forstod heller ikke hvorfor Gud skulle bry seg om andre folk. En overfladisk lesing av Det gamle testamentet kan få Gud til å se ut som Israels Gud – og bare det. Men stadig vekk minner Gud israelittene på at han også er de andres Gud. Jo, han har åpenbart seg på en spesiell måte gjennom Israel – men han er Gud over hele verden, og har omsorg for hele verden og for alle folkslag. Så Jonas bok avsluttes med at Gud sier til Jona:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4,11 )

I uken som har gått har jeg vært på et seminar hvor vi har snakket om etikk og sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet handler om store spørsmål som ofte må få politiske løsninger. Men den handler også om meg, og om hvem jeg velger å gi oppmerksomhet, og om hva jeg velger å gjøre med all den informasjonen jeg får om hvordan andre har det – enten det er her i Norge eller i utlandet. Og som Gud spør Jona – så burde jeg kanskje spørre meg selv – «Skulle ikke jeg ha omsorg…?»

Hva er «Skjærtorsdag»? I England feirer man ikke Skjærtorsdag, så da jeg kom til Norge visste jeg ikke hva Skjærtorsdag var eller hva det var vi skulle feire. Jeg regner med at det egentlig er ganske mange også i Norge som ikke vet det. Det er bare en av fridagene i påske, og det er vel ingen som er lei seg for å ha fri.

Men i kirkekalenderen og kristen tradisjon er dette en dag med mye innhold. Dette er dagen da Jesus spiste det siste måltidet med disiplene sine (som huskes i nattverdfeiringen), dagen da han vasket disiplenes føtter og holdt sin farveltale (som vi kan lese i Johannes kapittel 13 – 17), dagen da han gikk for å be alene og ba om å slippe lidelsen som skulle komme, dagen da han ble forrådt og da han ble arrestert.

De som skrev evangeliene brukte mye plass på å beskrive disse tingene, og det viser antakelig hvor viktig det ble for dem når de reflekterte over Jesu liv og død. Mange av de mest berømte Jesus-sitater er hentet fra talen i Johannes. Det er kanskje ikke så sannsynlig at denne talen egentlig er avskrift av hva Jesus faktisk sa den kvelden – hvem skulle huske så mye ordrett mange år senere? I oldtiden var man heller ikke redd for å legge taler i munnen på store menn – «det var den slags tale han burde holdt ved en sånn anledning». Men jeg tror at mange av disse kjente sitatene allikevel er ekte Jesus-ord, for de er sånne korte treff-sikre uttalelser som er lett å huske, og som disiplene sikkert har gjentatt for hverandre i ettertid. Og jeg tror at det generelle innholdet i talen gjenspeiler hva Jesus sa, spesielt siden dette var en så viktig og spesiell kveld. Forfatteren var antakelig tilstede selv, så selv om minnet kan svikte, hadde han i alle fall egne minner.

Så hvis dette var noe Jesus sa på en av de viktigste anledningene i sitt liv – hva var det han ville si? Les kapitlene selv. Det finnes verre ting å gjøre på en fridag … og kanskje lærer vi noe om livet, Gud og hans vilje for våre liv.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1)